BarnetMitt.com

Jeg gikk fra mannen min da datteren vår var ca 1 år, men han var notorisk utro.
Du vet selv best om du vil bli alene eller ikke, den kan ikke noen andre hjelpe deg med.
Men ikke forlat noe fordi du tror gresset er grønnere på den andre siden.

Det er knalltøft å bli alene med omsorgen for et barn, fysisk er det hardt og mentalt er det enda tøffere. Ikke la noen lure deg til å tro at det kommer til å bli lett.
Men klart du vil klare det, det må vi alle som blir alene.
Men fritid er et fremmedord, der du tidligere kunne være litt spontan fordi dere var to må alt nå planlegges. Du er avhengig av barnevakt i en eller annen form.
Ansvaret ligger kun på deg, ved egen eller barnets sykdom. Det blir ensomt, huset er merkelig stille etter at mini er i seng.

Men som jeg sa, du klarer det om det er dette du virkelig vil. Men lett og koselig er det nok ikke.

Tror nok du tjener for mye til de fleste stønadene, men du vil ha rett på dobbel barnetrygd (1910,-) og bidrag fra barnefar om han tjener mer enn deg.
Mulig du også vil få stønad til barnetilsyn. (64%)

Lykke til med avgjørelsen.

Tror nok på at det blir tøft ja. Men fritid får jeg nok. Vi kommer nok til å ha sønnen vår en del begge to. Har ikke diskutert det skikkelig enda. Men jeg vil han fremdeles skal ha god kontakt med både faren og besteforeldrene som han ser nesten hver dag.
Hverken sambo eller foreldrene kan si nei. Og de vil nok se småen mest mulig.
Men er redd for ensomheten. Jeg leter nesten etter en ny rundt meg allerede...
Håper å kunne kjøpe meg noe. Men er litt opptatt av at vi kan bo i samme område. Så det blir lettere mtp venner og skole og bhg og fleksibilitet i forhold til hva småen selv vil.
Hvordan fungerer det i praksis, mtp ny partner?
Tenk hvis han finner seg et hespetre som ikke er snill med gutten min!! ??

Hei først økonomisk, du kan søke om å få ekstra morstrygd i tilegg til lønn, da reduseres bare stønaden i forhold til inntekt. Dette har du krav på i tre år selvom barnet ikke er lite.
Du får stønad til barnetilsyn, dobbel barnetrygd.

Jeg og x samboeren gikk fra hverandre etter 5 år og sønn vår var da 2 år. Han var veldig knyttet til far, men han bodde hos meg.
Alt har gått greit siden vi har bodd sånn tårlig nær hverandre Men for et år siden flyttet far på andre siden av norge og vår sønn sliter veldig med det. De ser hverandre 4 ganger i året. Ikke holdbart for gutten men hva får jeg gjort?

Så lenge begge fokuserer på gutten og hans behov går det greit. Mange ganger er det følsomme ting som gjør at en kan reagere, men det viktigste er å prøve å tenke på gutten og hva han trenger og ikke vi.

Ikke lett, men det går.
Lykke til=) Håper alt ordner seg for deg=)

Dette klarer du fint..
Flyttet fra min samboer etter å ha vært sammen i 17år..da var vår datter 2år..hun bor fast hos meg å er annenhvær helg å 2 gang i uka hos sin far..det går fint.Jeg hadde aldri bodd for meg selv å var kjemperedd men jeg klarer meg fint å trives i min nye tilværelse som alenemor selv om det noen ganger kan være tungt men da tenker jeg bare på koffør jeg egentlig flyttet for meg selv.
Jeg dro også på grunn av at våres forhold var dødt å jeg vil ha en mann som virkelig elsker meg om jeg finner han vet jeg ikke bare at jeg gjorde rett i å flytte for meg selv så får jeg ta tia til hjelp å bare nyte livet...å dårlig samvittighet om vi gjør rett ovenfor våre barn vil alltid være dær det er noe som ligger i våres natur,men jeg vet at så lenge jeg har det bra har også min datter det bra å det er det viktigste.
Så tenk nøye gjennom va du vil med ditt liv å gjør det du synes blir rett for deg.

Du vet selvsagt best selv om du skal gå fra samboeren din eller ikke! Likevel er mitt råd til deg å tenke deg om en gang til, og enda en gang. For det første, er du sikker på at det er dødt? Kanskje det bare "sover"... Dere har en sønn på to år og holder på med husbygging, så jeg vil anta at kjærestetid har vært en mangelvare den siste tiden... Jeg vet i hvert fall at jeg ville ha kjempet alt jeg kunne for å forholdet på bena igjen. Det er ingen tvil om at barna har det best i den gode gammaldagse kjernefamilien mener jeg (forutsatt at den fungerer selvsagt...). Du skylder sønnen din å prøve ALT! Har dere diskutert problemene? Prøvd samlivskurs, familieterapi eller liknende? Personlig er jeg av den mening at folk tar alt for lett på å bryte forhold med barn i!
Så, hvorfor er jeg her? Kaster jeg sten i glasshus? Føler faktisk litt det. Vårt forhold ble brutt tidlig og uten noen forsøk på å fikse ting. Dette var det desverre lite jeg fikk gjort noe med siden min samboer ikke ønsket å forsøke - han hadde truffet en ny!
Hvis du til slutt velger å gå fra din samboer vil du selvfølgelig klare det. Det gjør alle! Men det vil bli ensomt til tider og det vil bli økonomisk mye trangere enn om dere er to. Tanken på å finne en ny tidlig vil jeg anbefale at du legger fra deg! Det blir bare stress og resultatet blir som regel dårlig hvis du forhaster deg med slikt. For meg tok det tre år før jeg traff en ny mann. Det var ikke noe jeg lette etter da heller, men det viste seg at han lette etter meg. :-) Vi har det veldig bra, men det er ikke til å komme fra at forholdet til min X kompliserer og skaper stadige diskusjoner. Dette vil for oss være et evigvarende "problem" og kime til uenighet. Så lenge man har barn sammen må man jo på et eller annet vis ha kontakt.