BarnetMitt.com

Hei!
Jeg trenger noen gode råd. Jeg har en gutt på 9 1/2, og faren og jeg gikk fra hverandre da han var bare ett år gammel. Vi har delt foreldreansvar og jeg har den daglige omsorgen. "Vanlig samvær" har bydd på problemer fra første dag, og far har stillt opp lite, og ofte "hoppet over" samvær. Far ønsker ikke å se meg, snakke med meg eller aller minst å ha kontakt med skole, fotball e.a. der han kunne komme til å måtte samarbeide med meg. Dette har han også gitt utrykk for på skolen, der han ved ved et par tilfeller har måttet få enesamtaler uten meg tilstede. All kontakt går ensidig på hans premisser på sms. Hvis jeg forsøker å snakke til ham eller ringe,svarer han ikke. I de mest konfliktfylte periodene har jeg måttet ta kontakt med familievernkontoret, og også en gang med advokat - men da straffer far meg alltid med å stikke "kjepper i hjulene etterpå"(f.eks. ikke gi beskjeder,"glemme" å levere ting gutten trenger- slik at vi må kjøpe nytt, nekte å underskrive pass osv. osv...) Far vil rett og slett ikke ha noe med meg og gjøre,og straffer dermed også sønnen. Gutten har et noe distansert forhold til faren, og har aldri ønsket å reise dit. Han opplever at far er negativ til meg, og sier også at grensene er urimelig strenge der (far behandler ham som om han er mindre enn han er. Kanskje fordi han ikke kjenner ham,eller ser han sammen med kamerater?) Enkelte ganger har gutten både grått,tryglet,truet og bedt for å slippe unna, men har måttet reist avgårde de gangene far har hentet ham. Det har desverre aldri vært gjensynsglede, og det gjør meg svært tungt som mor. Jeg har forsøkt å ta opp dette med far, men alt jeg oppnår er at han setter bilen i gir, gir gass og forsvinner.

Far er etablert på nytt, og det samme er jeg (med en sønn på fire år.) Vi bor bare to kilometer unna hverandre, men samme hvor mange kameler jeg svelger og hvor lavt jeg ligger i terrenget finner far stadig på nye "krumspring" og er like bitter. For tre år siden opplevde min sønn en traumatisk episode hos faren, der hans nye samboer i alkoholrus raserte huset og kastet ut min sønn og hans far midt på natten. Faren måtte ringe til meg, slik at jeg hentet gutten. Etter det har min sønn hatt vanskelig for å stole på henne, og han reagerer også på at hun snakker stygt om meg osv.(hun har aldri snakket med meg..). Jeg har snakket med barnevernvakta og familievernkontoret, men så lenge det var en enkeltstående episode, måtte samværet fortsette som det var (de gangene far vil) Gutten fikk derfor mobiltelefon av oss,slik at han skulle kunne få tak i noen om noe skulle oppstå. Gutten bruker mobilen utelukkende om han skal bort, han går aldri med den på seg, og er flink til å holde avtalte regler rundt den. Denne mobilen har far boikottet fra første stund,og han har knekt SIM-kortet, sperret den, gjemt den unna osv. Han nekter også for at episoden med samboeren har skjedd.

I sommer er vår sønn der på ferie i to uker sammenhengenede for første gang.(han har fra tidligere vært der kun en uke på det lengste,-i fjor sommer). Han har grudd seg veldig, og ville ikke dra dit. Han ble hentet på fredag,og ringte hjem fra mobilen sin samme kveld. Da hadde det vært noe småtteri som han ønsket å si i fra om, men som jeg avfeide med at far jo ikke hadde hentet ham om han ikke ville ha ham der.(jeg prøver å være positiv til far og ikke gjøre det verre enn han gjor selv!) Gutten sendte melding senere på kvelden om at han savnet lillebroren og at han var glad i oss, og at han skulle ringe dagen etterpå. Han ringte derimot ikke verken lørdag eller søndag, og på mandag fikk vi bekreftet at faren hadde tatt fra ham mobilen så han ikke skulle få ringt hjem. Min samboer ringte da fra jobbtelefonen sin, og far tok den. Han tar ikke telefonen om vi ringer fra våre "kjente" numre. Vi får nå ikke snakket med sønnen min, og han får ikke lov å ringe hjem til oss eller lillebroren! Jeg tror ikke han lider direkte overlast, men jeg vet samtidig at dette er i mot hans vilje, og at han nå kommer til å nekte å dra dit igjen. Kan jeg støtte gutten på at han ikke vil til far når han bare er 9 1/2 år? Kan far virkelig ta i fra ham en telefon som han har fått som "hjelpemiddel" for å klare å være hos far?

Noen som har noen råd å komme med?