BarnetMitt.com

sorry, har ikke vært inn på her på en god stund. Jeg syns ikke du er rar og nærtagende der.
Det jeg reagerte mest på egentlig her var vel det det at hun er så frekk at hun prøver å prente inn sønnen deres med kristendom enda hun vet om ditt forhold til kirken!
Det er rett og slett utrolig!
Det er så respektløst at jeg faktisk sitter her og er helt oppgitt og rister på hodet.
Hvem i all verden forventer at en 3-åring skal bukke, hilse med riktig hånd og sette skoene sine pent på plass???
Siden sønnen hennes ikke er så flink til det var jo ikke hun så j... fantastisk mamma heller da, ettersom det er det som er viktig for henne, mer enn å ha et trygt barn som trives!
grrrr
jeg har to jenter på 4,5 år og 3 mnd og heldigvis har det ikke vært noe sjalusi og jeg har fantastiske svigerforeldre som tar utrolig godt vare på den eldste min, siden hun er fra et annet forhold, så jeg skal ikke klage på det.
Jeg vet at svigermor hadde vært mer på hugget etter meg hadde det ikke vært for at hun syns at jeg har vært #flink" med den eldste. hehe...

nei, hold hodet høyt og stå på kravene dine!
si til svigermor det at det at dere ikke lærer han å henge opp klærne og om Gud er en konsekvens dere er villige til å ta når den tiden kommer, men inntil da bør hun respektere deres valg eller rett og slett holde seg unna!!

Tusen takk for fin tilbakemeldingen ceso.
Det var godt å høre at det ikke bare er jeg som "tenner" på måten hun oppfører seg på ovenfor meg. Nå er det faktisk blitt litt sånn at jeg ikke har så veldig lyst til å dra på besøk til svigerforeldrene mine. Det er jo ikke noe moro å være der å føle at hun analyserer hvordan jeg oppdrar guttene mine.
Eldstemann på 3 tisset og bæsjet dessuten på potta i morges - edda bædda til svigermor..... ;-)

Svigermødre er ofte et hår i suppen.
Synes det er fint med høflige barn, og en ryddig gang. Nå er vi temmelig ryddige av oss vi foreldre, så det har da falt min datter på 3 helt naturlig å henge jakken og sette fra seg skoene.. Bare fordi hun ser vi gjør det.
Er i litt samme situasjon som deg, min samboer er snart 42!!!!! og er også mammas gutt.. he he. Det er noe de er for livstid.. grusomt for oss som liksom skal leve med dem.

Hadde jeg vært deg hadde jeg hevet meg over det. Det er tydelig at du har fokus på det som er viktig for din sønn, og nye baby. Nemlig jobbe med sjalusien hans, høres forresten ut som du har lykkes. Og det er ingen enkel jobb.
Det svigermor henger seg opp i er bagateller. Det er jo ikke akkurat uvanlig at 3 år gamle gutter ikke er tørre ennå...

har du forsøkt å si hvordan du føler ting til din svigermor.. det har jeg til min , men det ble det bare et helvete ut av he he. ikke annet enn å le av det...
Så jeg vil ha så lite med min å gjøre som overhode mulig.

Tusen takk for fin tilbakemelding.
Jeg skjønner at du da synes det er vanskelig å være sammen med svigermoren din. Kan jeg spørre om hvordan helvete det ble, og hva som skjedde? Og dersom du tok dette opp, og det ikke falt i god jord, hvordan påvirker dette forholdet til mannen din? Er han enig med deg, eller ser han ting fra moren sin side?
Mennen min skjønner ikke helt hvorfor jeg henger meg opp i ting, og mener at moren hans (min svigermor) bare kommer med gode råd. Da blir det litt rart når jeg overhodet ikke føler det sånn. Jeg har tatt dette opp med svigermoren min, men det gikk heldigvis bra. Og hun skjønte hva jeg snakket om, og hun lovet å tenke på det og ikke si lignende ting i fremtiden. Men vi får se.... Har iallefall ikke så utpreget lyst til å være sammen med dem for tiden på grunn av dette kjenner jeg.
Klem

Kjære deg:)

Svigermor syndromet er et meget omdiskutert og vanskelig tema.
Har opplevd endel selv, og tror mange ganger jeg kunne fått lyst til å slå til henne, så sint blir jeg.
Men det hjelper sjelden, eller aldri uansett.
Svigermødre som skal slippe løs minstegutten sin er nærmest ufordragelig i sin oppførsel.
Er vanskelig å vite hva man skal gjøre med dem, eller i det hele tatt hvordan man skal reagere, og hvordan oppføre seg voksent.

Svigermødre vil som regel blande seg i alt mulig, og med at de er endel eldre enn oss, har de endel meninger å skikker o.l som ikke vi lenger i den moderne verden vil ha.

Jeg har flere enn en gang vært i konflinkt med min svigermor, og jeg sitter enda med den oppfatning at hun rett å slett aldri har ønsket at jeg å sønnen hennes skal være sammen.
Alt jeg har gjort har hun hakket på, å hun vet alltid best.
Når vi flyttet i nytt hus flyttet hun på ting, fordi hun syntes det passet best til å stå der å der f.eks.
Å vasket klær å styrte på som om hun bodde der selv.
Jeg syntes hele damen var irriterende, å sa mange ganger fra til samboeren min uten at han brydde seg.
Han forsvarte henne, og mente vi måtte respektere gamle folk.
Vi fikk mange krangler om henne.
Jeg syntes også han var urimelig mot meg.
Kritiserte ofte ting jeg gjorde med barna, fordi hun hadde oppdratt tre barn selv,osv osv osv.
Hun visste best...det må vi bare leve med,eller???
NEI :/
Følte meg også sviktet og som den idioten, fordi samboeren min aldri sa noe når hun var der, når hun angrep meg å min måte å gjøre ting på, også i forhold til barna.
Han mente at hun hadde erfaring, å at jeg burde høre på henne å bla bla.

Jeg kjenner meg igjen i mange ting som du sier, bortsett fra at hun ikke er så kristen at det blir et problem.

Da samboeren min og jeg hadde knute på tråden i november i fjor, å jeg var å å si flyttet ut, blandet hun seg opp i alt som foregikk.
Han dro ut da jeg skulle pakke sammen ting og tang på barnas rom ,frodi han syntes det var for tøft å være dær(som var en ufattelig stor påkjenning for meg selvfølgelig), men så ble hun igjen for å se at alt gikk rett for seg.
Hun presterte altså i å stå å niglane på meg når jeg pakket sammen klær som var i kleskapet til han eldste. (3år). Åså brøt hun ut av seg: ja,nå tror jeg toget har gått for deg, å det var synd dere ikke fant ut at dere ikke passet sammen for lenge siden, før dere fikk barn.
Du skal være klar over at du har såret (sønnen hennes sitt navn) masse.

Jeg ble sint, å såret, å veldig skuffet selvfølgelig, over hennes kommentarer å heslige væremåte.
Jeg sa ikke noe da. Jeg bet det i meg.
Ikke hadde hun greie på hva som egentlig hadde skjedd heller. Hvor teit min samboer da hadde oppført seg. For uansett hva han gjorde forsvarte hun ham, for hun mener tydeligvis han er perfekt, å at det er min skyld hver gang. (jeg er altså bitcha.....).

Jeg ble faktisk så frustrert til slutt at jeg dro opp i huset (hun hadde flyttet inn på et rom midlertidig,for å støtte han når han hadde det vanskelig,det plagde meg selvfølgelig).
Å hun satt i sofaen å strikket.
Jeg gikk rett inn (i mitt hus), å da jeg så henne var det første jeg sa at jeg syntes hun bare skulle gå nå, fordi jeg å (sønnen hennes) trengte å prate, å at hun faktisk ikke hadde noe i VÅRT hus å gjøre.
Hun ble kjempe forfært, å var helt på gråten. Aldri før hadde noen oppført seg så uforskammet mot henne.
Å at hun mente jeg oppførte meg ustabilt.
Jeg sa akkurat hva jeg mente, at hun ikke hadde noe med å blande seg i det som angikk oss, å at hun heller (også for barnas del), burde ha mål om å hjelpe oss å være sammen,enn å drive oss fra hverandre med å sitte der oppe å invadere MITT Å BARNAS hjem. Du aner bare ikke hvor såret å sint jeg var. Sto faktisk å gråt framfor henne. Men empati, nei hva er vel det? det har hun tydeligvis ikke lært hva er.
Å samboeren min SA INGENTING!!! Hun fikk han til å syntes synd i henne. Jeg ble helt overgitt, å til slutt gikk jeg.

Fikk etterpå beskjed om fra han at han syntes jeg hadde oppført meg uhøflig mot henne å bla bla bla. Han visste INGEN forståelse for hvordan hun hadde vært mot meg i det hele tatt.
Før en stund etterpå... vi fant ut av ting sammen, å bestemte oss for å gå i familieterapi.
Der sa terapauten rett ut til han at hvis han vil beholde meg ved sin side så får han slippe skjørt kanten til sin mor!
ÅÅÅÅH, du aner ikke hvor godt det var for meg.
Det er dere som er sammen nå, å da bør lojaliteten ligge hos henne.
:) :) :)
Å etter det så gikk alt mye bedre.

Svigermor er ikke å se på besøk, bortsett fra av å til når hun besøker oss når han er hjemme, å da når hun hakker på noe så FORSVARER han meg! Han sier vi har vår måte å gjøre ting på å at hun har sin, å sånn får det være.
Han har til og med bedt henne passet sine egne saker mange ganger, og også sagt hun får holde fingrene sine unna skuffer å skap, å la være å vaske klær hvis jeg ikke vil hun skal det.
Han har bedt henne om å respektere meg, å at hun skal oppføre seg ordentlig imot meg, fordi nå har han valgt å leve sammen med meg, å slik er det!
Det er så godt å ENDELIG ha en mann som er MIN, å ikke en jævla mammagutt,som gjør alt mamma sier.
Men veien har vært lang da. Det var tøft de første to åra.. å hun holdt bokstaveligtalt på å ødelegge forholdet vårt helt.
Helt til han innså at hun er slik hun er, å at hun ikke skal få ødelegge.

Jeg ga han et ultimatum... jeg sa altså det at enten er du sammen med meg å stiller deg bak ryggen min,eller så får du flytte inn sammen med mora di igjen.
Da ble nok fyren min forfjamsa,men når han fikk tenke seg om så visste han jo hva han ville.
:) Ingen vil være mammadalt hele livet. Tror ikke de kan måle seg med oss når alt kommer til alt.
svigermødre er noe hærk.
Hun hater meg enda, men det driter jeg i. Ikke hjelper hun til med ungene heller,men d bryr meg absolutt ikke.
Jeg syntes faktisk det er mye bedre at hun ikke er der, enn at jeg skulle fått livet ødelagt av at hun er der.
Bare fatt mot, men råder deg til å si fra! ha ryggrad.
Jeg angrer ikke på at jeg har sagt fra,enn at jeg skulle være en nikkedukke,som til slutt har blitt helt overkjørt av svigermor og sønnen. For ingenting er mer sårende enn akkurat det. Når svigermor har full kontroll over sønnen... da følte ihvertfall jeg meg jævlig lite verdt.
Jeg har sagt hva jeg mente om oppførselen hennes, å for 6mnd siden ca, ringte hun faktisk å ba om unnskyldning.
Vi har ikke et bra forhold,men nå skjønner hun ihvertfall at hun ikke kommer noen vei med å behandle meg slik hun har gjort.
Ikke får hun meg vekk fra sønnen sin, å ikke får hun forandret meg til å bli akkurat slik som hun er.
NEI, vet du hva:) jeg er meg, å du er deg, å det syntes jeg vi skal fortsette med:):)

LYKKE TIL
Skriv gjerne tilbake.
Mvh Tobarnsmor:)

Skjønner at du ergrer deg, og særlig når det gjelder livssyn er det forståelig at du reagerer.
Har du henne helt i vrangstrupen eller greier du et kompromiss?
Hun oppdrar når gutten din er hjemme hos dem, og så bestemmer du/dere hjemme hos deg.

Det pleier å styrke meg å tenke at datteren min ikke tar skade av å lære at det er forskjellige regler på forskjellige steder. Forhåpentligvis blir hun observant og lærer seg til å føle seg frem hvordan de sosiale kodene og reglene er på et sted.

Bordbønn og Bibel er forsåvidt greit å kunne for noen og enhver, men jeg hadde personlig ikke akseptert for mye snakk om helvete og skremming med religion.

Det forutsetter selvfølgelig at du blir enig med mannen din om hvordan reglene skal være hjemme hos dere, og at dere kommer frem til hva som er greit for svigermor og ikke.

Det er mulig svigermoren din kan gi seg på enkelte punkter dersom hun ser at hun får rett i noe.

Jeg pleier av og til å tenke at familien er en arbeidsplass og at jeg skal ha et godt arbeidsforhold til svigerfamilien min. Jeg mistenker dem for å ha den samme innstillingen.

Ellers pleier svigermødre å bli glad for litt skryt av oppdragelse. Om ikke annet så har hun jo oppdratt mannen din :-)

Så får du heller holde for deg selv hvilke sider ved ham hun ikke var så heldig med ;-)