BarnetMitt: 6-8 år
For dere med barn i alderen fra seks til åtte år. Her kan dere utveksle tanker og erfaringer.
6-åringen melder seg ut av det sosiale i klassen, noen m samme erfaring? |
10:35 27.04.2007 |
|---|---|
Har en sønn på 6-år. Da han begynte på skolen i høst var det store problemer med å få han til å gå inn i klasserommet og det har egentlig fortsatt. Dersom vi kommer på SFO før det er mange der er det ingen problemer, men dersom vi leverer han litt for sent begynner han å gråte og nekter å gå inn i klasserommet. jeg legger også merke til at han ofte distanserer seg fra de andre barna i klassen, han leker mye alene. Dersom klassen skal synge sanger for foreldrene etc vil han ikke være med men sitter ved bordet sammen med oss. Etter skoletid etc leker han med mange av barna i klassen. Det er ingenting som tyder på at han har det helt grusomt på skolen for han står opp om morgenen og det er sjelden situasjoner der han sier at han ikke vil på skolen. Han har også en svært lav terskel for å begynne å gråte og bare det å ikke få på seg en sko er nok til at han begynner å gråte. Prøver å snakke med ham for og finne ut om han trives på skolen eller ikke, men han unngår liksom å svare, vil ikke utrykke seg om det. Han bruker også svært lang tid på å sovne om kvelden, spesielt dersom vi leser litt for han også skal han prøve å sovne selv, da kan det ta alt fra 1,5-2 timer. Jeg syntes det er spesielt at man skal sitte der inne og lese og styrke han på ryggen til han sovner, burde han ikke være stor nok til å klare det selv ? Takknemlig for svar fra andre med liknende "problemer" |
|
| Tweedy79 | |
Sv: 6-åringen melder seg ut av det sosiale i klassen, noen m samme erfaring? |
13:34 19.06.2007 |
|---|---|
hei! det høres nesten ut som du beskriver gutten min, sånn har han også vært, og jeg tror det kommer av at han er sjenert. vi hånterer sjenerthet og usikkerhet forskjellig, og for visse er det lettere å dra seg litt unna og være med på sidelinjen. sønnen min skal begynne på skolen nå i høst, og har fått mye hjelp og støtte det siste året i barnehagen. jeg tror det viktigste er at de voksne omkring er bevisst problematikken og sakte men sikkert sørger for at barnet blir med i fellesskapet, for selv om det kan føles tryggere å sitte litt ved siden av når man er utrygg, så blir man ennå tryggere og får mer selvtillit om man tør være med, og da får man det mer moro og tør mer... utenom å snakke mye om det å skryte veldig av han, og oppmuntre han til å prøve å tørre, har jeg egentllig ingen gode råd, men framfor alt så tror jeg at det er viktig at vi som foreldre formidler vår tiltro til barna og deres kapasitet. de skal ha det klart for seg at vi tror at de kan, og tør. utenom det de har gjort i barnehagen har vi brukt små belønninger. vi har satt et mål, gitt en konkret oppgave (som å stå sammen med koret), og selvfølgelig fulgt opp med den utlovede belønningen. det har ikke vært store saker, men det har fungert. og vi snakker mye om det, hvor moro det er nå han har "turt" å gjøre noe, og hvor moro det skal bli neste gang, og hva han skal prøve å tørre da. hver gang han tør noe nytt så vokser selvtilliten, og det er veldig moro å se. min gutt har også en tendens til å begynne å gråte når ha er frustrert, og det er også sånt som både de i barnehagen og vi her hjemme har jobbe en del med - det fungerer jo oftest bedre å snakke om saken. men jeg synes egentlig ikke at det er så galt å være litt følsom... har du snakket med skolen? synes de også at det er problematisk? eller synes de at det er greit at han behøver litt tid? alle er vi jo ulike, visse kaster seg inn i saker andre må tenke seg litt om og finne ut av hvordan saker og ting fungerer før de prøver. selv om han ikke sier at han har det grusomt, og gjene vil gå til skolen, så høres det nesten ut som om han ikke føler seg helt trygg der - og da kan det jo være greit å få litt tid på seg - at han helt enkelt får lov til å være litt betrakter en stund. |
|
| Anonym | |
