Lesbisk/homofil
Her kan dere som er av samme kjønn og som skal ha barn/ har barn sammen utveksle erfaringer og sukk og både gi og få gode råd.
Dette er ikke et forum der man skal diskutere det å være lesbisk eller homofil i seg selv.
Slit det med helsa!
Vennlig hilsen jordmor Siri
Dette er ikke et forum der man skal diskutere det å være lesbisk eller homofil i seg selv.
Slit det med helsa!
Vennlig hilsen jordmor Siri
Nok et ramaskrik, men ikke fra sammen anonym altså |
11:29 10.04.2007 |
|---|---|
Dette innlegget hører egentlig ikke hjemme her, men jeg vil så gjerne ha litt støtte. Håper du orker å lese! Takk. Jeg er 25 år og i forhold med en gutt på 28 år. Vi har vært sammen i snart 3 år og har et barn på 1 1/2 år. Da jeg møtte samboeren min hadde jeg nettopp avsluttet et forhold til ei jente, og vært åpen (blant venner og søsken, ikke foreldrene mine) om at jeg likte jenter, var lesbisk, i 1 år. Jeg fortalte da sambo, som prøvde å sjekke meg opp på en fest, at jeg var lesbisk. Men han bare, "jaja, det blåser jeg i, for jeg er kjempeforelska i deg." Jeg hadde alltid syntes han var veldig kjekk og grei, og det ene førte til det andre. I 6 mnd hadde vi det HELT herlig. Vi var dritforelska og hadde sex minst én gang om dagen. Vi var sjelevenner og hadde det helt dødskult sammen. Så ble jeg gravid. Vi hadde det fremdeles veldig fint, bortsett fra at jeg mistet sexlysten HELT, og egentlig synes det var helt pyton å gå gravid. Så kom barnet vårt og vi hadde en tøff periode som de fleste andre med et nyfødt barn. Sexen tok seg opp etter en liten stund, men det ble selvfølgelig aldri det samme som før, da vi var nyforelska. Så kom tankene tilbake, litt etter litt. Og på hyttetur med et vennepar rotet jeg med ei jente, hun hadde på forhånd fortalt sambo at hun hadde lyst på meg, og ville ha en trekant, evt firkant, jeg vet ikke helt. Sambo synes tanken på to jenter var stilig, og med en del innabors ble det sånn. Men bare med meg og hun jenta. Da vi begynte å kysse og sånn så ble sambo forskrekket over egne følelser. Han synes slett ikke det var noe kult i det hele tatt. Og det forstår jeg jo godt, jeg som har vært sammen med damer før. Og mens vi holdt på litt så tenkte jeg bare, "fy søren, det her er greia for meg, det er det her som er ekte, gutter kan bare rulle inn snabben og legge seg!!!" Akkurat det tenkte jeg, og koste meg skikkelig en liten stund før jeg så hvordan sambo reagerte. Og i fylla så skreik jeg han rett i trynet at jeg var lesbisk og at ingen ting kunne forandre det. Dagen etter var et sant hælvete... U guess... Huff. Og dagene gikk... og jeg sa jeg elsket han. For jeg gjorde, og gjør jo fortsatt det. Men nå i påskeferien har det gått opp for meg, litt etter litt, at jeg faktisk er lesbisk og bare liker jenter. Jeg har det helt grusomt om dagen, har ingen gode venninner å prate med dette om, og kan ihvertfall ikke fortelle min beste venn, sambo, hvordan jeg har det. Han har merket NOE, han synes det er så "tense" stemning om dagen, men han lar det bare være. Jeg tror han kanskje aner noe mer, men han vil vel ikke at det skal være sånn, vil som meg at alt mellom oss bare skal være fint. Og det vil jeg og. Det er DET som er så jævlig dritt! Faen. Alt er så fint, han er min beste venn og vi henger sammen hele tiden og har det dritkult. Han elsker meg så høyt og synes jeg er kjempedeilig, det er INGEN ting galt med han og han er verdens beste far. Men jeg vil ha en jente!!! Det her er skikkelig dritt. Jeg har totalt innsett at jeg er lesbisk og det er jeg. Jeg ønsker så utrolig mye å kunne komme helt ut av skapet. Jeg ønsker at sambo kan treffe en kjempe fin jente som faktisk liker at han har pikk, for jeg hater den, og hver gang jeg må ta på den eller ha den inni meg, så er det noe som dør i meg. Akkurat som at jeg blir sakte kvalt. Og jeg vet at det ligger på mine skuldre nå. Det kjenner jeg jævlig godt. jeg har mye vondt i huet om dagen, og er ikke i form i det hele tatt. Jeg ønsker å flytte for meg selv, med barnet vårt. Og jeg ønsker at vi skal kunne ha en fin tone, sambo og jeg, at vi skal kunne være venner for barnets skyld. Jeg ønsker ikke å skade noen i det her, det er egentlig derfor jeg så gjerne skulle ønske det fantes en pille jeg kunne ta slik at jeg ble hetero. Føler at alle vil hate meg, absolutt alle, dersom jeg går ut nå. Tenk det, dersom det hadde gått an å kurere homofili. I mitt tilfelle skulle jeg ønske det. Men jeg håper jeg en dag i fremtiden kan se tilbake på denne tiden, og si at takk Gud for at det ikke går an, og takk Gud for at jeg endelig innså hvem jeg var. Jeg håper noen har noe å si, og ønsker IKKE useriøse henvendelser da dette er et utrolig sårt tema for meg! Signerer også derfor med |
|
| Anonym | |
Sv: Nok et ramaskrik, men ikke fra sammen anonym altså |
13:24 10.04.2007 |
|---|---|
Komplisert historie, og ja, du har gjort noen rare valg her og der. Men du sier jo at du nå vet hvem du er og hva du vil. Da gjenstår vel bare å sette det ut i praksis. Tro meg, verden går ikke under av den grunn. "Alle" har ikke en dritt med ditt og samboers forhold eller mangel på sådant, og folkesnakk bruker ikke være veldig langvarig. Men snakk med samboeren din, det fortjener han vel, og det bedrer også sjansene for at dere kan ha et godt forhold uten å være i et forhold. |
|
| ->>- | |
Sv: Nok et ramaskrik, men ikke fra sammen anonym altså |
11:29 23.05.2007 |
|---|---|
Vet ikke hva jeg skal si helt jeg - Din viktigste prioritering er deg selv og barnet ditt. Barnet har det best når du har det best og omvendt. Tror det er best å være ærlig med samboeren din, tidligst mulig. Om tidligst mulig er nå som dere alt har et barn, ja så er det slik. Er vel en god mulighet for at det blir ståhei med samboer i allfall i starten, men jo tidligere du tar den praten - jo større er sjansen for å få det til å fungere på foreldre /vennskapsplan for dere tror jeg. Hva familie og venner vil si gjør selvfølgelig noe med en - ettersom man er følelsesindivider, men de har for det første ikke noe med det, og for det andre tror jeg familien din vil roe seg igjen bare de får litt tid. Med tanke på vennene dine er det vel slik at du trolig vil se hvem som er riktige venner og hvem som er mer bekjente... Lykke til! |
|
| smuffe | |
Sv: Nok et ramaskrik, men ikke fra sammen anonym altså |
17:37 15.06.2007 |
|---|---|
Du må være ærlig med samboern din. Jeg har en venn som var gift med en dame i ti år og fikk to barn før hun kom ut med at hun var lesbisk. Da hadde hun hatt et forhold i to år bak min venns rygg. Det var ikke noe særlig. Det kan hende hun ikke visste noe da de giftet seg og fikk barn, men når du møter en annen eller skjønner hvordan du ligger an så må man iallfall si fra. Min kompis gikk i flere år og lurte på hva som var galt, men trodde de bare var inne i en dårlig periode. De ble også sammen så tidlig at han ikke hadde så mye erfaring og ikke helt visste hva han kunne forvente seksuelt heller. Etter at han fikk ny kjærste hadde han mer sex i løpet av et år enn han hadde hatt hele livet før han skilte seg.... Ingen fortjener og være sammen med noen som egentlig ikke vil ha en. du ødelegger samboern din på den måten. Du kommer til å miste mye av det livet du har nå, men sånn er det og du må gi slipp på det, man får dessverre ikke pose og sekk. Håper du er fair med samboern din når det gjelder foreldreansvar, det er ikke hans skyld og han er sikkert like glad i barnet som deg. Og ta godt i mot en evt ny kjærste til samboern din som forhåpentligvis kommer etterhvert, så skal du se det går bra til slutt likevel! |
|
| Anonym | |
