Er nok enig med begge de to foran meg som har svart. Kvinner og menn har nok ofte forskjellig måte å oppføre seg overfor barna på, og barna får følgelig forskjellig forhold til sine foreldre.
Hvis mamma ammer, er det jo naturlig at det er hun som er tryggheten, maten og trøsten. Pappa sitter gjerne i nabostolen og gjør seg til med ablegøyer for å fange babyens oppmerksomhet, så pappa blir derfor den morsomme.
Selvsagt ingen regel uten unntak, men jeg tror nok mange kjenner seg igjen i det du skriver.
Men jeg tror nok, som Mamma So skriver, at ved å endre oppførselen litt, ved å gjøre seg til, tulle, tøyse og drive med alskens ablegøyer, så vil nok vi mødre også bli morsomme, og ikke bare lenger være den kosende og trøstende.
Og hvis du selv sliter, tror jeg nok babyen din merker det. Tror nok både små og store barn blir påvirket av vår sinnstilstand. Er vi glade, blir de glade. Er vi triste, blir vi triste. Sånn er det da mellom oss voksne også. Vi blir jo også påvirket av humøret til dem vi omgås.
Opplever noe av det samme hjemme hos oss. Datteren min, på snart 6 mnd tegner til å bli en skikkelig pappajente. Helt fra hun var liten har hun elsket sin far. Det er ingen som får så mange smil som han. Sitter jenta i fars fang og ser meg, begynner hun å sutre og gråte, da blir hun akutt sulten eller tørst :) Jentas storesøsken får jo også mange smil, for de er mer aktive enn oss voksne, og gjør mye spennende og rart.
Selv er jeg utrolig glad for at jenta mi er blitt en sånn pappajente. Mannen min var flink med de to eldste også, men attpåklatten har nok fått mer oppmerksomhet fra dag 1. Det er så herlig å se at pappan trives såå godt med farsrollen denne gangen. Han virker tryggere i sin rolle, og er flinkere til å kose seg med lillejenta si. Og få ting varmer mitt morshjerte mer enn å se dette, og det å se hvor glad hun er i ham, Spesielt ettersom han egentlig ikke ville ha flere barn, og jeg derfor var litt i tvil i begynnelsen av svangerskapet, er dette godt å være vitne til!
Jeg skjønner godt om du blir litt "sjalu". Med mine to første ville jeg for alt i verden være den viktigste for barnet. Jeg slapp nok ikke far helt til. Jeg ville gjerne gjøre mammadalter av barna mine. Nå, derimot, føler jeg meg nok fortsatt som den viktigste, sånn i forhold til amming etc. Men jeg synes også det er viktig at pappa får være en viktig rolle i deres liv.
Håper det går seg til for dere. Lykke til videre :)
|
