BarnetMitt.com

- Gode foreldre en foreldre som bryr seg om barna sine, gir dem kjærlighet omsorg ++, som ikke avviser dem det det trenger. Gir dem grenser og viser barna hva som er rett og galt.
- skal aldri bebreide barnet i hvert fall. ikke snakke stygt til det og kalle det eks "drittunge" o.l eller banne til det. Fysisk sett skal en aldri slå eller noe på barnet ikke ris engang. Grensa går der en tar tak i skuldrene/overarmen passe hardt evt litt hardere enn vanlig om samme ting gjentar seg (ikke riste) og ser barnet i øynene og sier hvorfor det ikke har lov til det og det..... Gi altid grunnen til barnet om hvordfor det ikke får lov til å gjøre det som er galt eks.
- barn trenger ikke spise sundt for å oppdra dem godt neeeida. Bare en ikke gir det sjokolade og kips ++ til mat istedenfor mat eller godteri mellom måltidene hele veien.
- dømme andre om dem gjør en dårlig jobb... vel.. kommer an på. ser du foreldre som gir dem godter i stedet for mat eller lar en 2 åring gå ute alene uten tilsyn eller slår ungen forderva eller gir ungen øl nei da kan en jo spørre seg om en ikke kan dømme. burde jo kontakte barnevernet.
- ja det kan man jo egentlig si. det finnes jo helsesøster, familieterapeut som bidrar med slikt. de hjelper til om foreldre har spørsmål.
- hele livet er det ikke det man sier.. hehe neida ikke akkurat det. veldig vanskelig egentlig å svare på vel den viktigste oppdragelsen er vel fra ca 0-16 så kommmer det annpå egentlig hvilken modenhet barnet har som 16 åring.
- tv har kanskje det for enkelte ja. Når barna ser mange timer til dagen blir det jo en slags barnevakt helt klart. barna har ikke vondt av å se på tv syntes jeg da men ikke over lang tid. de lærer endel om du gir dem rette kanal. eks min sønn på 3 år har lært utrolig mye i farger,språk,former,dyr +++ på kanalen "Playhouse Disney". Men en må jo passe på hva de ser på.
- barn har myyye verreoppførsel enn før helt klart. det var mere disiplin før og kunne gi dem et lite dask på rumpa eller smikke dem på handa eller holde hardt på armen og si hva de gjorde galt til dem. men nå kan en jo nesten ikke ta på ungene. hva hjelper det å snakke til dem slik samfunnet er ? INGENTING. jeg har eks måttet gå over til en slags bestikkelse med ungen min. han får eks et klistermerke for hver gang han er snill, gjort noe bra o.l og etter 3 stk får han en liten pakke (10-50kr eks) Og da blir jo egentlig pakken målet ikke å være snill uten pakke liksom så hva er egentlig riktig. vel vanskelig. Siden det er dårlig med disiplin nå enn før er det ikke rart ungene er verre. De får jo lov til alt mulig... se bare på 12 åringene som ligger fyllesjuke i byer/steder og er oppe langt utpå natt. får penger så det monner, merkeklær og gaver deluxe. bortskjemte har ungene blitt og dermed er også oppførselen mer krevende fra barna.
Det er foreldrene,skolen, og samfunnets skyld sånnsett men barna kan jo på en måte ikke noe for det siden det er samfunnet og forelsdre samt skole som burde gjort noe med et problem eks.

håper jeg hjalp deg litt om det er noe mer du lurer på om dette eller noe annet skal jeg eller andre prøve så godt vi kan :D

Det jeg legger i oppdragelsen går bla.på det å sosialisere barna. Slik at de kan fungere i samfunnet og forholde seg til andre mennesker på en god måte. I min erfaring er det ofte store forskjeller på det å ønske å oppdra barna på en god måte og hvordan dette fungerer i praksis. Noe av det som er viktigst for meg er at barna føler at de blir sett og føler seg viktig og elsket. Alle ønsker vel at deres barn skal vokse opp og bli velfungerende, lykkelige individer osv. Men så er det å få dette til i hverdagen da.
- Gode foreldre: Populært i disse dager å snakke om tid til barna. I min oppfatning trenger det ikke settes likhetstegn mellom hvor mye tid en tilbringer sammen med barna og gode foreldre, men hvordan en tilbringer denne tiden. Kvalitetstid kan jo være beskrivende. Gode foreldre tar jobben sin som foreldre seriøst. Man har en "tabbekvote", men denne bør være innen rimelighetens grenser.
-Jeg er absolutt i mot å straffe barna fysisk. Tror ingenting godt kommer ut av det. Ønsker ikke å lære mine barn at det er slik man håndterer konflikter. For meg har jeg gått over grensen hvis jeg merker at jeg har "røsket" de opp. Får dårlig samvittighet og sier unnskyld. Synest det er viktig at vi som foreldre kan si unskyld hvis vi har gjort eller sagt noe galt for å vise at heller ikke vi er feilfri.
- Trenger ikke være likhetstegn mellom god oppdragelse og sunn mat Men for meg er det en del av læringsprosessen å gi dem et godt og sunt kosthold. Ser det som en viktig del av foreldreoppgaven å legge til rette for gode vaner videre i livet( litt dobbel moral her, siden vi voksne selv spiser endel usunt etter barna har lagt seg, det de ikke vet, har de ikke vondt av, eller?).
-Tror det er vankskelig å lære å oppdra barn (om en ser bort fra ekstrem tilfellene fra nanny tv). Alle barn er ulike og krever en ulik tilnærming. Men jeg har stor tro på å dele andres erfaringer og å høre på såkalte eksperter. Mange ulike meninger ute å går, men kan få tips og veiledning som en kan prøve å tilpasse egen situasjon. Helsestasjonen kan være til stor hjelp for mange og er kjempe fin å ta kontakt med om en lurer på noe som har med oppdragelse etc å gjøre.
- Tror mine foreldre prøvde å oppdra meg så lenge jeg bodde hjemme( 18-19 år). Kommer litt an på hva en legger i ordet oppdragelse. I utvidet forstand kan det jo gå på det å veilede de valg og avgjørelse barna tar.
- For tiden er det lite tv titting, selv ikke barne-tv er interessant. Men det gått i perioder. Noen ganger har jeg satt på en film, mens jeg lager niddag. Så sånn sett kan man si at jeg har brukt tv som en barnepasser. Men det er en sjelden gang. For mange er nok tv blitt en slags redning i en travel og slitsom hverdag. Mener generelt sett tv titting bør begrenses, alt etter alder. Barne-tv holder for de minste i tillegg til en film i ny og ne.
_Tror ikke barn er værre i dag enn før. Det har alltid vært sagt at ungdom er værre nå enn tidligere. Tror ikke det stemmer. Kommer igjen an på hvordan en definerer dårlig oppførsel. Vi lever i en tid da barnas rett til medbestemmelse står sterkt. Allerede fra barnehagen av skal barna få være med å bestemme sin egen hverdag. Det er ikke leger slik at barna skal "lyde" forldrene, men ha rett til egen meninger og bli møtt med respekt og forståelse. De som jobber i skolen vil gjere si at barna oppfører seg dårligere. Dette vil da være en konsekvens av de verdiene vi ønsker å gi barne barn.

Vil ikke begi meg inn på å fortelle hva som ligger i god barneoppdragelse. Her finnes det jo ingen fasit. Har du flere barn, oppdager du raskt at du ikke kan bruke samme framgangsmåte med dem alle. Barneoppdragelse er jo egentlig et samspill mellom foreldre og barn, og man må faktisk ta utgangspunkt i det enkelte barns personlighet. Jeg følte nok at jeg oppdro mine to eldste veldig forskjellig. Jeg ville egentlig oppdra dem likt, men erfarte raskt at det som var effektivt med nr 1, bare prellet av og ikke hadde virkning med nr. 2. Nr 2 var helt ulik nr 1 i oppførsel og personlighet da de var små, og hun har nok måttet forholde seg til andre regler enn sin bror. Men nå, da de begge har begynt på skolen, er nok forskjellen på de to mindre, og begge forholder seg nå til de samme reglene. Til tross for forskjellig måte å angripe barneoppdragelsen på da de var små, har vi kommet nogenlunde likt i land med dem begge, til slutt.

Det er nok lett å fordømme andre, å tenke kritisk om deres måte å oppdra barn på. Det har jeg vel selv også gjort innimellom. Men det finnes som sagt ingen fasit, så det er vel ikke mulig å si hva som er rett og galt. Foreldrene er jo de som kjenner sitt barn best, så det er vanskelig for utenforstående å si hvilken barneoppdragelse som er riktig for andres barn. Dessuten har jo alle foreldre, alle familler forskjellig syn på hva som er viktig eller uviktig i oppdragelsen, og vi oppdrar jo barna i tråd med våre egne holdninger og verdigrunnlag, etter hvilke egenskaper vi vektlegger og ønsker å fremheve hos barna.

Selv er jeg imot det å slå barna, fysisk avstraffelse, men jeg må nok innrømme at jeg har gitt en og annen smekk på fingrene, jeg også, og jeg har tatt litt hardt i dem, innimellom. Tror egentlig ikke de tar så veldig skade av det. Leste engang en fagperson eller psykolog som mente at den planlagte fysiske avstraffelsen ("når pappa kommer hjem, skal du få ris!") er skadelig, men at barna ikke har vondt av å se at vi foreldre kan reagere spontant og gi en liten dask eller smekk på fingrene, hvis vi etterpå forklarer hvorfor det skjedde, hva i barnas oppførsel som framprovoserte det, og ber om unnskyldning. Om dette stemmer, vet jeg ikke. Vel er det naturlig at også vi som foreldre kan reagere spontant, men når vi samtidig prøver å lære barna impulskontroll, det å rekne til 10 i stedet for å slå, så vil det nok være selvmotsigende hvis vi reagerer med "vold" når vi blir sinte. Jeg tror ikke vi lærer barna å kontrollere sinne på den måten. Reagerer vi med spontan fysisk straff, tror jeg nok at barna lærer seg det som problemløsningsmetode, istedet for det å beherske seg.