Her kan du komme med sukk og løsninger og undringer på hva som er lurt å gjøre både med egne barn og andres barn når det kniper, det hender jo det! Eller om du har noen oppskrifter som har fungert særs bra, så del dem gjerne med oss andre som sliter litt:-)
Vennlig hilsen jordmor Siri
Er jeg menneske eller mislykket?
10:08 2.03.2007
Dette var min morgen idag: datter på 4 år som skriker i 1 1/2 time, baby på armen. Håret til alle kanter, ikke pusset tenna, ammehormoner. Prøver å vøre forståelsesfull: Nei, du vil ikke ha DEN genseren, da finner vi en annen. Du vil ikke det? osv osv.
Kjemper med meg selv for ikke å miste tålmodigheten, men etter uutholdelig sutring og grining, sprekker jeg også. Det blir kjefting. Og mer grining. Mamma griner snart også. Og vil reise langt vekk, på SPAferie helt alene.
Sitter her etterpå med dårlig samvittighet. Er jeg helt mislykket mor?
Går inn på nettet og prøver lese om trass osv.
Det er visst mor som er trassig, ikke barnet. Det er JEG som ikke forstår behovene hennes, sannsynligvis får hun varige sår på sjelen etter denne morgenen.
Jeg føler meg bare enda mer mislykket.
Er det bare meg..?
Jeg gir kjærlighet, ros, oppmuntring, og er streng der det kreves. Men mange ganger har jeg lyst til å ete opp barneoppdragelsebøkene.
Jeg er bare et menneske. Ok, vi gjør feil, men vi gjør så godt vi kan.
Så er det en ny dag imorgen...
Kanskje går det bedre da?
Tror at alle har det slik innimellom! Og at det er vanlig å føle at man ikke strekker til. Kanskje det er lurt å kutte ut alle valgene vi gir ungene våre og heller si at slik er det uten å gå inn på diskusjoner. Legg fram den genseren hun skal ha på seg og ikke la henne velge på nytt. Når man er sliten må man gjøre det som sparer mest på energien og ta færrest mulig kamper. Ungene dine tar ikke skade av å se at mamman deres er et menneske og ikke en perfekt ultrapedagodisk maskin!
Vi gjør som regel så godt vi kan, men vi MÅ også ta vare på oss selv uten å få dårlig samvittighet. Ungene våre skal ikke ha oss 100% døgnet rundt! Like greit å ta en pause fra barneoppdragelsesbøkene. Les heller noe oppmuntrende!
Hei. Sitter og slapper av foran datan. Venter nr 3 i løpet av 14 dager. I går var "hjemmedagen" min med de to største- jente 5 år og gutt 3,5 år. Er så sliten om dagen, uten å gjøre noe som helst. Må jo finne på noe koselig å gjøre da vi er hjemme sammen hele dagen. Var først ute og lekte til vi skulle spise. Deretter lekte de fint sammen inne. Etterpå skulle vi reise bort en tur og de skulle skifte og gå på do. Dette klarer de greit da de vil, med litt hjelp her og der. Men så begynner de med tullet sitt. De hører ikke på noe av det jeg sier, og har funnet ut at det er morsomt å le av meg da jeg prøver meg med den strenge stemmen... De girer hverandre opp. Tilslutt mister jeg tålmodigheten og roper til dem. Storesøster gråter, og jeg blir så lei meg og gråter jeg også. Vi sier unnskyld og blir gode venner igjen, men det gjør vondt inne i meg lenge etterpå fordi jeg ikke klarer å beherske meg. Slike dager er tunge... Tror nok de fleste har det slik noen ganger
Hei!
Min erfaring er at det er bedre å sette litt strengere grenser som man som voksen kan trives med, i stedet for å prøve å strekke seg så langt man klarer for deretter å sprekke og kjefte på barnet..
Eks hvis søsken krangler er det bedre å si at de kan leke på forskjellige rom enn å godta og godta helt til det smeller framor....
Jeg merker at de gangene jeg blir sinna på sønnen min så er det fordi jeg er trøtt... Burde lagt meg tidligere kvelden før.. Sånn er jeg ...
heia...
har en sønn på 3.5 år å en til på vei...har vært gjennom både 2 og 3 års trassen...jeg fikk et godt råd en gang,det virker...:) legg fram klær kvelden før,sammen med barnet..da får de være med å bestemme litt å en sparer tid om morgen...sett på en film til barna mens du får fikset deg...(det rådet fikk jeg,utolig nok,av helsestasjonen..)
tror ikke du er den eneste om å ha det slik...men det går visst over..sier de....:) lykke til..:)
Hvis du er mislykket, er jeg et monster! Ingen kan få meg så sint og frustrert som min 4 år gammel datter. Vi har selvfølgelig våre fine stunder også, men det går ikke en dag uten grining og trassing og krangling. Vi prøver å gi masse oppmerksomhet når alt er bra, og roser oppførselen hennes, samtidig er jeg aldri ettergivende overfor sutring og masing, men allikevel så ender vi opp med det hver eneste dag. Mitt store problem er at jeg ofte føler at jeg misliker datteren min. Hun sliter meg ut og tapper meg for energi. Det er lyder hele tiden! Om det ikke er masing og kakling, så er det synging. Jeg er selvfølgelig glad i henne. Problemet er at jeg får så mye innestengt frustrasjon fordi jeg prøver jo å holde tilbake noe. Man kan jo ikke være sint fordi ungen synger! Hvis man føler seg irritert allerede før ungen har gjort noe galt, er det fort gjort å overreagere når hun faktisk gjør det.
Når hun strekker armene etter meg og ønsker kos etter et utbrudd, har jeg problemer med å gjøre det hjertelig. Jeg vet jo at hun kun er 4 år, og at det er mye som skjer i hodet. Hun prøver å teste grenser og å finne seg selv på en måte, og da må hun vite at vi er glade i henne uansett hva hun gjør. Og det sier vi ofte, at uansett om vi er sinna, så vil vi alltid være glade i henne. Problemet er altså at jeg ikke alltid føler sånn. Når hun har vært uoppdragen, og endelig kommet ut av det, og sier "jeg er glad i deg mamma" og vil gi meg klem, så sier jeg jo at jeg er glad i henne jeg også, men inni meg er jeg bare kjempeforbanna fortsatt pga det hun gjorde. Jeg har ikke så mye dårlig samvittighet for kjeftingen, men mer tanken på at hun kanskje innimellom tviler på om jeg er glad i henne. Forhåpentligvis gjør hun ikke det.
Jeg trøster meg med at ingenting med barn er statisk, men en evig utvikling. Og at når man har litt refleksjon over egen oppførsel overfor barna, kan man vel ikke gjøre altfor stor skade.
He he - måtte bare le når jeg leste innlegget ditt. Jeg bruker å si at min datter på snart 4 lever i en musikal - og synger og synger og synger og SYNGER! Veldig søtt synes de fleste, mens jeg syns det for det meste er ufattelig irriterende. Kjente meg veldig godt igjen i alt det du skrev - så takk for den :O)
