Mine, dine og våre barn
Denne debatten er for alle som ikke er medlemmer av en kjernefamilie, og det er vel de aller fleste. Her kan du komme med hjertesukk og dele erfaringer med andre så mye du orker!
Her er anonymknappen tatt bort.
Vennlig hilsen jordmor Siri
Her er anonymknappen tatt bort.
Vennlig hilsen jordmor Siri
Min "stesønn". |
15:17 18.02.2007 |
|---|---|
Jeg har nå fått en "stesønn" på snart 6 år.. Jeg har ei datter som nettopp har fyllt tre år selv. Nå har jeg fått ny kjæreste, med en gutt på snart 6 år. Vi har han 50 % av tiden. Jeg vil prøve å gjøre det riktig med han og..men er vanskelig ennå å sette meg helt inn i den nye rollen.. Prøver å behandle han som om han var min egen, så det ikke blir noe forskjeller. Og det går greit sånnsett.. Både faren og den biologiske moren er positive til meg og synes jeg gjør det bra. Men..gutten har ikke hatt noe regler overhodet hos faren før..han hører ikke etter, er helt umulig, skal gjøre absolutt alt han ikke får lov til å gjøre.. Maser hele dagen. Vi prøver å innføre regler her, men faren sier kanskje ifra en gang, så nytter det ikke, og han gir etter.. Gutten er skikkelig pappadalt..og henger på oss hele dagen... kan ikke leke eller noe alene, må ha faren sammen med han. Han leker en del med jenta mi..men det ender som regel med at hun gråter og han kommer å forteller en hel historie om hva som skjedde.. vet han lyver en del..og har av og til sneket litt på de..der han har kastet noe hardt i hodet hennes, og kommer med en helt annen historie til oss. Hun virker helt fortvila til tider.. jeg kjefter jo på henne om hun gjør noe hun vet er galt og.. og gutten på 6 får ikke kjeft i det hele tatt. Og nå tar jenta mi etter hans oppførsel. Ting jeg har jobbet med lenge for å få til. Masse småting og da..men som har tatt sin tid som alt annet. Problemet her er..føles feil å si det.. men jeg klarer ikke helt å bli så knyttet å glad i denne gutten.. Og det at han er så umulig gjør det bare vanskeligere føler jeg. Han har vært her i 14 dager nå og jeg føler meg så sliten. Han reiste i dag. Faren reiser også..han er på jobb når gutten ikke er her.. Jeg vet jo at alt er en stor forandring for gutten..han er vant til å ha bare faren..og ikke noe regler og alt sånt.. akkurat som det er en stor forandring for jenta mi også. Men jeg får bare ikke til å knytte meg til han..synes bare det er et ork med han alt sammen. Jeg irriterer meg fort over han. Men jeg gjør det jo bra..jeg prøver virkelig. Og min samboer synes jeg er fantastisk, og biomoren synes det er flott han har funnet ei som meg. Men jeg får ikke helt til å være sånn de sikkert tror jeg er.. Jeg forstår det jo ikke..jeg liker jo barn.. Så hvorfor i all verden synes jeg det er vanskelig da..? Han er jo sønnen til gutten jeg er så glad i. Og jeg vet jo hvor mye han betyr for han. Og allikavel klarer jeg ikke å bli skikkelig glad i han.. Er dette normalt?? Og hva i all verden skal jeg gjøre for å forbedre dette..? Det forventes liksom av alle at man skal bli glad i sin stesønn..men gutten har jo vært fremmed for meg, og jeg kjenner han vel ikke helt ennå. Så det bedrer seg vel kanskje. Kanskje det også er enklere jo yngre barnet er når man treffer de.. ? Det er synd å si det men jeg føler bare for å få han ut...! :( Jeg har mine problemer, og synes til tider det er tungt med bare jenta mi.. men jeg får det til godt! Gjør virkelig mitt beste. Og jeg får mye skryt av at jeg står på mht til et handicap hun er født med.. Og så kommer denne gutten inn i huset..jeg finner ikke mi rolle, jenta mi blir totalforandret.. jeg får ikke den kontakten med henne som vi to har hatt hele tiden.. blir bare så frustrert! er det noen jeg kan ta kontakt med som kan veilede meg..? vil gjøre det bedre neste gang gutten kommer hit..har vært så frustrert nå..og har ikke lyst at det skal være sånn alltid.. Beklager et langt innlegg...mye på hjertet..og redd for å misforstås.. jeg er virkelig lei meg for at situasjonen er sånn den er.. Og jeg setter virkelig pris på svar! |
|
| Anonym | |
Sv: Min |
21:33 27.02.2007 |
|---|---|
Hei! Jeg kan godt skjønne at du er frustrert, for dette hørtes veldig slitsomt ut. Og for å si det litt brutalt - dette kan du nok ikke løse alene. Jeg er helt enig med deg i at gutten trenger grenser - alle barn trenger grenser, både for å lære hvordan de skal oppføre seg og for å oppleve mestring når de får til det som er forventet av dem. Men det holder ikke at du setter dem. Barn kan finne seg til rette med at forskjellige hus har forskjellige grenser, men når forskjellige mennesker i samme hus også har forskjellige grenser, blir det bare rot. Og du er dessuten den nyeste voksenpersonen i hans liv. Derfor tror jeg det beste rådet til deg nå må være å forklare samboeren din at dette ikke er en holdbar situasjon for deg, og få ham med til familieveileder for å få råd og hjelp til hvordan dere kan klare å løse denne situasjonen sammen. En kan ikke forvente at et barn endrer atferd uten at de voksne rundt ham endrer atferd først, men de fleste barn kan lære veldig fort hvis de voksne virkelig klarer å være konsekvente og stå for det de har blitt enige om, og samtidig sørger for å pøse på med positiv oppmerksomhet når barnet gjør ting de liker. Til sist, til det at du synes det er vanskelig å like gutten: Jeg tror det er fint at du setter ord på dette for deg selv, for da har du et utgangspunkt for å begynne å jobbe med det. Selv tror jeg at det at du sliter med å like ham nå har mye med det å gjøre at han er et synlig bevis for at din samboer har sider som du overhodet ikke liker - det er jo til syvende og sist han og guttens mor som er årsak til at sønnen nå sliter. Og det virker vanskelig å tro at forholdet mellom deg og din samboer kan få noen varighet hvis din samboer ikke er villig til å begynne å jobbe helhjertet med å få til en endring. LYKKE TIL! |
|
| mamma00 | |
Sv: Min |
13:45 26.03.2007 |
|---|---|
Hei på deg. Dette er en vanskelig situasjon ja. Og jeg tror nok som sagt i et annet innlegg her at det kan være en god ide å søke hjelp. Sliter litt med samme problematikken her. Vi har flere barn, og de er noe eldre, men lell...... Du må prøve å snakke med sambo, noe som ikke bestandig er så enkelt, for det kan fort oppfattes som kritikk av han, eller hans sønn..... Nå tror jeg det at gutten i utgangspkt er en helt normal og grei gutt, som har fått livet snudd litt på hodet. Og det å skal kunne finne sin plass i en ny familiekonstellasjon er ikke enkelt. Han ønsker å bli "sett" og gjør en masse krumspring for å få til det. - og egentlig, innerst inne, ønsker han nok at foreldrene skal finne sammen igjen, for nesten uansett hvor ille ting har vært, så husker man bare de positive tingene. Og pappa'n, han vil jo bare at alt skal være sååååååååå bra når gutten er der og vil nok ikke se de dårlige tingene. Helt normalt det. hvem ønsker å se sine barns dårlige sider??? og innrømme det?? Lykke til du! |
|
| mamma7 | |
Sv: Min "stesønn" |
23:01 22.08.2007 |
|---|---|
Hei. Jeg gjenkjente meg i din situasjon fordi jeg har opplevd dette fra motsatt side. Min samboer hadde mange regler og antakelser om hvordan et barn burde oppføre seg og det ene og andre, mens jeg hele tiden sa "jammen, jeg er barnets mor og jeg kjenner barnet best". Jeg innrømmer gjerne at jeg kan strekke meg langt for å slippe krangler mellom meg og barnet, fordi det er så mye bedre å legge seg om kvelden uten dårlig samvittighet for en dag fyllt meg krangel. Det resulterte i at barnet testet meg i alt mulig og hørte ikke etter hva bonus-far sa i det hele tatt. Dette startet en lang prosess! Vi hadde utallige samtaler om hva som er rett og galt, hva man kan akseptere, hvordan man reagerer i ulike situasjoner osv. (vi diskuterer fortsatt..!) Jeg og bonus-far ble da mer klare over hverandres meninger og grenser, og vi ble enige om at dersom den ene har satt en grense, så skal også den andre forholde seg til det selv om man er til dels uenig. Jeg gikk med på å innføre noen nye regler, og han gikk med på å heve noen av sine grenser. Dette for at barnet skal få respekt for begge og oppleve at man er samstemt. Din "stesønn" er et par år eldre enn gutten jeg har erfaring fra, men jeg tror likevel mange reaksjoner er de samme. Jeg tror absolutt at regler tilpasset guttens utvikling er viktig, og at han tester dere begge for å klargjøre grensene. Gutten trenger å vite hvor han har dere. Det er tungt og det tar tid! For å forelså noe, så prøv å finn en aktivitet som gutten ikke deler med sin bio-mor. En ny aktivitet som dere deler med han, og som dere kan legge retningslinjer for. Kanskje det kan være en begynnelse? I forhold til at du ikke helt klarer å bli glad i gutten som din egen, så forstår jeg deg veldig godt. Jeg tror det er nesten umulig å oppleve slik ubetinget kjærlighet for barn som ikke er sine egne, og jeg tror det er enda vanskeligere hvis man ikke blir kjent med barnet mens det er en baby - kanskje fordi man ikke har vært med på å forme barnet? Jeg forstår at det er særlig vanskelig når gutten har en adferd som strider mot din oppfatning av hvordan barn bør være, og ikke minst når dette bl.a. går ut over din bio-datter. Ikke forvent at du skal føle slik, ikke vent på at du skal elske gutten ubetinget, det kommer etterhvert når dere harmonerer mer sammen! Og det kommer til å ordne seg! Lykke til! |
|
| 3snart4? | |
Sv: Min |
00:30 26.08.2007 |
|---|---|
hei vet hvordan du har det og hva du mener.har vert borti akkurat det samme selv..bare at jeg hadde med 2 guttter å gjøre.. Litt av et arbeid å prøve å få til litt grunnregler i et hus der barn har levd uten regler og normer i lang tid...men etter snart 4 år har jeg begynt å få familien til å bli slik jeg ser en familie skal være..da både foreldre,2 gutter og 1 jente har en hverdag med både respekt for hverandre og regler som vi trenger.. hilsen lykkelig familie 5.. |
|
| mor_til_amanda | |
Sv: Min |
10:09 30.09.2007 |
|---|---|
Huff, dette er ikke enkelt i det hele tatt!!! Vi vet jo at det er bare barn og at vi er voksne, men.... Vi søkte hjelp, og det er det beste jeg har gjort!!! Man får et helt annet perspektiv :-) OG en ting som hjalp meg; når jeg var liten var tante og onkel de jeg alltid visste var der utenom mamma og pappa. Ved å sette meg inn i tante situasjonen overfor mine bonusbarn, gikk det veldig mye lettere. Da kunne jeg bry meg, være glad i og oppdra samtidig som jeg visste jeg ikke var foreldre, MEN familie. Kanskje litt enkelt forklart, men det funket for meg. Vi har nå et topp forhold med biomor og stefar, og det var verd all hard jobbing. LYKKE TIL!!! |
|
| Sunshine2222 | |
