BarnetMitt.com

Ja, min eldste datter var veldig redd da hun var yngre, turde ikke legge seg i 2. etasje uten at vi også var oppe, kunne ikke høre skumle fortellinger, gå forbi en bok med skummelt bilde på forsiden osv. Hun var også mørkredd og turde absolutt ikke sove alene.

Siden det var så mye at det faktisk påvirket hennes og vå¨r "frihet", kontaktet vi psykolog. Etter noen runder med noen DÅRLIGE psykologer, fant vi til slutt en super-flink en. Hun gikk til ham noen ganger, sammen mmed meg, og jeg tror at det var allerede etter 2-3 besøk at hun lærte å overvinne frykten sin.

Så mitt råd er å kontakte en psykolog.
Min datter er 13 år nå, og ikke redd for noe, nesten.
Og skulle hun bli redd, klarer hun å si til seg selv at det ikke er farlig.

Tusen takk for svar og råd fra deg. Jeg har vært inne på samme tanke selv, men har ikke gjort noe med det ennå.

Jeg regner med vi må få henvisning til psykolog via vår fastlege?
Hvordan gikk dere fram?
Høres ikke bra ut at dere måtte noen runder med dårlige psykologer, det måtte være slitsomt - ikke minst for din datter.

Men kjempeflott å høre at det går bra nå :o)

Det var faktisk ikke så slitsom for datteren vår - for hun var aldri med til de dårlige psykologene. Det var i grunnen det vi syntes var dårlig med dem!

Man må få henvisning fra fastlegen, ja, og så kontakter man selv psykolog. Det kan være vanskelig. Vi ringte personlig til denne (kjente) psykologen og fikk komme til, men jeg vet at han har sagt stopp for den slags "milde" problemer - han har nå bare alvorligere tilfeller, dessverre (for det er jo alvorlig nok for de familiene som opplever slik mørkeredsel).

Men altså - dette med vår datter var virkelig en suksesshistorie. Grunnen til at vi bestemte oss for å gå til psykolog i utgangspunktet var at min venninne hadde hat sånne problemer selv som barn, og også hin ble kvitt dem veldig raskt etter at foreldrene tok henne til psykolog.

Lykke til med jenta di.

Jeg er pappa til to, og har ikke så veldig mye erfaringer å øse av, men vår sønn på 9 lå svært ofte mellom oss inntil for et halvt år siden. For ham er kanskje ikke frykt-komponenten den største - men behovet for kontakt og hud og varme, mest mamma :-)

Vi gjorde det egentlig aldri til et problem. Han er velkommen om han vil, tenker at det går jo bombesikkert over av seg selv, tenkte vi.

Men så gjorde vi ett grep - og det var å gi ham køyeseng, for det hadde han ønsket seg. Samtidig fikk han ny pult inne på rommet sitt og fikk henge opp noen fotballbilder - med andre ord: Vi engasjerte oss litt ekstra i rommet hans, byttet også ut vatt-teppet med en ordentlig dundyne - og så kjøpte vi tempur pute til ham fordi han ønsket seg det.

Utrolig nok har vi ikke sett han så mye inne på vårt soverom de siste månedene. Han ligger i øveste køye hos seg selv. Og trives åpenbart mye bedre der inne. Kanskje det er et element av upraktisk å komme seg ned av senga i søvne også.

Aner ikke om noe av dette kan inspirere. Det er forskjellige situasjoner, forskjellige barn. Min mannlige intuisjon ga meg et pip når jeg leste ditt innlegg om å legge inn en offensiv med å gjøre rommet trivelig og "nytt" og trygt, men samtidig ikke presse på eller mase. Kanskje bli enige om at hun i alle fall får legge seg på eget rom, og så heller komme inn til dere etterhvert.