BarnetMitt.com

hei bellaball

jeg syns det er flott at du skriver om dette her. denne siden er jo et sted hvor vi kan få kjenskap til og nytte av hverandres erfaringer.

jeg er sammen med en mann som er far til 2 barn. de flytter hver fredag og er 50% hos hver av foreldrene. alt fungerer fint mht samarbeid, kommuniksjon, praktiske ting, men barna er ikke glade. jeg har kjent disse barna i 2 år, bodd sammen med dem (annenhver uke) i 1. og jeg syns ikke det virker noe bra for dem. den ene er pinlig nøyaktig. skriver lister, lapper og pakker i bager og ringer og mailer for å holde orden på alle avtaler, gjenstander og mennesker. han virker over-organisert til å være 10 år. den andre er sløv og glemsk, går glipp av treninger og øvelser fordi utstyret "alltid" ligger på feil sted. glemmer tiden, glemmer lapper etc. å være glemsk er jo allment for alle folk i alle aldre, men han blir så ute av seg hver gang det skjer, og han roper at han hater at tingene ikke er rundt ham, når han trenger dem.

er det så farlig om de bor kun hos den ene av foreldrene? det er jo ca 8 år til de flytter uansett. de kunne jo være hos den andre forelderen i noen perioder, som føles naturlig, ikke bare fordi det er avtalt....? for meg som voksen er det veldig unaturlig å skulle ha faste avtaler om samvær med mine kontakter, jeg må ta det på dagsformen...

jaja, jeg vet ikke jeg. bare vondt å se denne kavingen.

tone

Jeg har selv to barn som bor 50/50 hos oss og hos far. Det virker på meg som om det fungerer veldig bra.

Vi har imidlertid skrevet en avtale om at vi skal bo på samme sted slik at barna kan ha de samme vennene og miljøet rundt seg. Vi bor kun noen hus bortefor hverandre men vi kan ikke se hverandre så det føles ikke påtrengende for oss voksne. Hvis en av oss velger å flytte er det denne personen som sier ifra seg uken med barna. (Så sant ikke de selv ønsker å flytte til det nye stedet sammen med denne personene. Det må eventuelt takles hvis det skulle bli slik en gang). Hvis den ene forelderen i tillegg flytter langt unna og det blir dyrt og sende barna mellom hjemmene er det også denne personen som må betale de fulle utgiftene for å få besøk av barna. Dette var noe vi snakket om når vi skilte lag og vi ble enige om. Vi ønsker jo det beste for barna når det en gang ble slik at vi sklite oss.

Hei,

Er veldig glad for å høre at noen sier dette! Jeg mener helt klart at dette med 50/50 deling er for egoistiske foreldre som ikke tenker på hva som til syvende og sist er best for barna!

Et viktig bidrag i debatten, synes jeg:o)
Det minte meg bare om en loesning som et vennepar av oss i Norge valgte: Der ble barna boende i huset, mens mor og far byttet paa aa "pendle" - paa denne maaten fortsatte barna paa sitt ordinaere vis med skolegang og venner i et miljoe de ikke trengte aa forlate, og mor og far flyttet til og fra med "pendle-bag'en".
Men en billig loesning er det dessverre ikke.

Hei:)

er også ett "skilsmissebarn" Foreldrene mine skilte seg når jeg var 8 og da jeg ble 13 bodde jeg annenhver helg. Dette gjorde jeg mest fordi jeg ikke ville skuffe mor eller far. Bodde i baggen min og hadde vanskelig for å komme til rette noen plass. Mamma hadde ny mann med 3 barn(2 av dem med adhd)Noen som var vanskelig for meg, pappa med ny dame og nye barn. Følte meg som en sparke sekk som bodde her og der.Nå passer 50 % samvær garantert for noen, men ikke for meg. Jeg led meg desverre igjennom dette til jeg flyttet for meg selv. Så klart i perioder var dette deilig da jeg kom meg ut av huset til mor, men mest var det travelt. Jeg savnet ¨ha en trygg havn der jeg kunne føle meg hjemme, jeg følte det som jeg var på besøk hele tiden. Trakke varsomt. Heldigvis fikk jeg komme å gå hos min mormor så det ble min trygge havn.
Bare noen tanker herifra:)

Jeg mener jo ikke at barn lider , men jeg vil tro at noen barn som meg vil ikke såre mor og far, så de fortsetter med det.
Og hadde dette funket for oss hadde jo det vært en super løsning men hos oss var det flere faktorer som spilte inn.

Skjønner deg godt. 50/50-løsningen er nok mest for at foreldrene skal slippe å ha dårlig samvittighet, og for at de begge skal ha "tilgang" på sine egne barn. Ikke for at barna skal være lykkelige...

ja foreldrene slipper unna men ikke barnet. Noen barn lever konstant med dårlig samvittighet. Slik som meg. Turte ikke si fra at jeg ville ha fast hjem fordi jeg var redd de skulle bli lei seg,.

Vi valgte 50/50 fordi vi tror at barna trenger oss begge. Jeg vil helst ha barna hos meg hele tiden, og far påstår at det samme gjelder for ham. Derfor har jeg ikke gått inn for 80/20. Barna våre er 7 og 10. De var 5 og 8 da vi ble skilt.

Tror dere at vi tenker feil her? Bør jeg kreve full omsorg? Bør faren ha den?

Den som evt. ikke får ha barna vil helt klart bli lei seg og deprimert. Jeg bor her kun av hensyn til barna da jeg tror at det er best for dem å være med både mor og far. Vi foreldrene, bor mellom 2 og 3 km fra hverandre nå. Barna går på samme skole etc. Hvis jeg bare hadde tenkt på meg selv, hadde jeg gått for at jeg skulle hatt ungene og flyttet til hjembyen min. Jeg har en ny mann i mitt liv. Han bor 4 timer herfra, og er i samme situasjon som med med 2 barn og 50/50. Så vi kan ikke flytte sammen pga av den familiære situasjonen. Men vi tenker som så at vi faktisk tenker først og fremst på ungene våre, at de må få beholde den nære kontakten med den andre av foreldrene sine. Vi er sammen vanligvis den helgen vi ikke har barna. Jeg tror det er en fordel for barna mine at de ikke får en stefar i huset. De har meg for seg selv i det daglige. De liker ham godt, men slipper å få en konkurrent om oppmerksomheten.

Er jeg egentlig helt på jordet?? Jeg elsker barna mine overalt, og vil gjøre det som er best for dem.

Jeg synes dette var et bra innlegg bellaball!

Så legger jeg bare til at 50/50 gjøres som regel for å likestille foreldrene - men hva med å likestille barna som skal pendle med de voksne?

Jeg las også et sted der et par hadde blitt enige om 50/50 om barna og fikk spm om hunden skulle være med frem og tilbake. Svar fra faren: Nei er du gal, stakkars hund!

Kanskje noe å tenke på?

Jeg kjenner til de som praktiserer 50/50, og det virker som om det går greit, men hva barna mener om dette når de blir store er ikke godt å si. Kanskje får vi et ramaskrik om noen år når dagens barn vokser opp?

For meg var det omvendt. Jeg er skilsmissebarn med foreldre som gikk fra hverandre når jeg var 4 år. Jeg er så glad for at mamma ga pappa muligheten til å ha oss 50 %. De bodde med 1 km mellomrom og jeg flyttet frem og tilbake. Hadde 2 rom, 2 forskjellige uker men heldigvis samme vennekrets og lett å komme seg til skolen. Jeg er veldig glad for at jeg har fått sjansen til å kjenne begge mine foreldre like godt. Jeg har ikke tatt noen skade av å flytte men så burde både min far men SÆRLIG min mor (siden pappa var utro og gikk) hatt medalje for hvor flinke de har vært i å samarbeide. Jeg tror at det er flere som meg som har nytt godt av 50/50!

Vi har 50/50 samvær med barna, og for oss fungerer det fint. Nå er barna ikke begynt på skolen enda, og barnehagen ligger i en annen skolekrets uansett. Men vi bor 2 min i bil fra hverandre, og ungene leker med de samme vennene uansett hvem de bor hos. De har 2 av alt, så det eneste som blir flyttet mellom husene, er bilsetene.
Skolen de skal gå på ligger der faren bor (jeg bor egentlig i en annen skolekrets), og de går allerede på fritidsaktiviteter der. Jeg og eksen samarbeider veldig godt, og snakkes som regel flere ganger i uka. Ikke bare om ungene, men også som venner. Planen min er at om jeg noen gang får råd til eget hus, blir det i gå- avstand til eksen.

Men når det er sagt, kommer vi til å snakke med ungene når de blir større om at de skal gi beskjed om de ønsker forandringer i samværet. Jeg ønsker at mine barn skal være klar over at vi voksne retter oss etter dei i den saken. Er selv skillsmissebarn, og kjenner godt til følelsen av dårlig samvittighet. Det er også en av grunnene til at vi har valgt 50/50. Min mor prøvde nemlig å sabotere samværet mitt med far min. Når jeg ble så gammel at jeg selv kunne bestemme, opplevde jeg at han døde i en ulykke. Min store sorg er at jeg ikke fikk muligheten til å bli skikkelig kjendt med han. Og min store frykt er at mine unger skal oppleve det samme.

Jeg har en elleve-åring som bor annenhver uke hos meg og annenhver hos pappaen - dette har fungert kjempefint siden vi ble skilt da hun var 3 1/2.

Jeg tror IKKE det er tilfeldig at de som sier det fungerer bra i denne tråden er de hvor
- foreldrene bor nært hverandre (vi har 10 minutters gange mellom husene)
- barna har eget rom hvert sted med egne ting - "to av alt" - så de slipper å "bo i bagen" som en formulerte det (jenta mi har bare ett musikkinstrument, ett par gymsko, ett par ski, en mobiltelefon, så hun har noen ting som skal fram og tilbake men det meste - klær, leker, bøker, osv - er trygt på plass i hvert hjem.)

Barn skal da slippe å måtte selv ta ansvar for merarbeidet med å pakke bag og huske avtaler pga at de har to hjem.

For vår del er jeg sikker på at 50/50 løsningen har gjort foreldresamarbeidet vårt LANGT enklere, så godt som konfliktfritt. Det er opplagt at ingen av oss har fått en dårligere deal enn den andre, og det er dermed ingen grunn til krangling. Det er klart at godt samarbeidende foreldre gjør at barna har det bedre.

Mine forelde bodde til og med i samme gate! Men jeg syntes svært lite om å bli delt sånn. Da var det eller bedre at jeg kunne velge litt selv hvor jeg ville være. Siden de alikevel bodde så nærme hverandre. Hadde egent rom og to av alle ting. Men jeg må uten tvil si at jeg ikke har noen "barndomshjem". Altså ett fast hjem som jeg ser tilbake på i dag som mitt.

50/50 vil jeg aldri anbefale noen uansett. da er det viktigere at foreldrene biter i det sure eplet og samarbeider. Det gjør jeg og BF. Vi kan ringe hverandre og deltar på de samme tingene. Og om vesla vil til pappa en kveld, så er det helt i orden for meg.
Og vi er ikke så veldig glad i hverandre BF og jeg.

Nå er jo dette et eldgammelt innlegg, men det er natt og jeg kjeder meg, så her er mitt svar på HI:

Men du har altså kun erfaring med "vanlig samvær", og det virker som du syntes det blei slitsom av og til. Likevel er det ikke denne ordningen du advarer mot, men den med 50/50. Alternativet med annenhver helg innebærer at ungen flytter på seg fram og tilbake 2 ganger, altså ca 4 flyttinger pr 4 uker. Dette er jo det samme som en som har 50/50 der en er hos én forelder pr uke. Og så må en jo ikke glømme at man har jo denne ene dagen i uke med det første alternativet. Så hva er det du vil at foreldrene skal tenke igjennom? At barna ikke skal flytte på seg i det hele tatt?

Vi har prøvd litt begge deler, hva angår stebarnet, og jeg må helt klart si at han vært mest veltilpass når han har bodd en uke i hvert av hjemmene. En helg er for kort, og da føler han ofte at han ikke er ferdig med alt han skulle ønske her. Dette gjaldt spesielt da han var yngre, og førte til at han ofte ikke ville til mor når helgen vår var over. En dag i uken var direkte opprivende, for da fikk han bare en smakebit på ukens hverdagsliv hos oss.

Heldigvis er mannen min og eksen oppegående mennesker, som strekker seg langt for å få samarbeidet til å fungere. Vi er ikke bastante på avtaler, og er åpne for å bytte dager. Så lenge alle jobber for guttens beste, er jo det det viktigste.

Jeg har altså absolutt tro på 50/50. Kjenner både voksne som er oppvokst med denne ordningen, og barn og ungdommer som er i denne situasjonen nå. Dette er ofte langt mer fungerende samværssituasjoner enn for dem som har annenhver helg. Men da må selvfølgelig foreldrene klare å kommunisere og legge til rette på en god måte. Barna skal jo ikke bo i en koffert, men ha det nødvendige utstyr i begge hjemmene.

Vi hadde et veldig uryddig samvers ordning på ste(bonus)barnet mitt...det var vel stort sett å rette seg etter når hennes mor hadde jobbing...og det ble mye att og fram..kunne bytte bo sted opptil 4 ganger i uka!!! galskap...det gikk sånn i ett år og da sa jeg i fra at dette er ikke bra...det eneste 4 åringen gjorde var å telle dager å prøve å organisere seg HVOR hun skulle sove neste natt....GALSKAP!!
Så da ble det etter mye om og men med hennes mor 50/50...da er det lettere for henne og forholde seg hvor hun er og lettere for oss voksene å legge opp uka til det beste for barnet....SÅ ingen dum løsning hos oss!!
Merker det veldig godt på ungen oxo...hun VET hva som skjer og kan glede seg over å ha to foreldre(eller 4) som er der for henne på sin uke!

p.s. hun bor ikke i baggen...for den tømmer jeg og legger fint i komoden hennes så fort hun er her sammen med tøy som hun har fast her hos oss!!!

Her har far kun helge og en ettermiddag i uken å det klarer han ikke å overholde. Det har vært mange tårer fra min lille gutt. Når han skal være der over litt lengre tid så ringer sønnen min å gråter at han vil hjem, eller far ringer for han er blakk, skal jobbe svart, reise bort eller noe lignende.
Far prøvde seg på å få delt foreldre ansvar, men jeg nekter. Å det for å beskytte sønnen min.
Sier ikke at faren skal komme å hente han før jeg vet han er på tur. Lover gutten alt mulig for så å straffe han med å ta det fra han. Feks lovet han i fjord at de skulle ta han med på to store turer, hvor faren plutselig ikke hadde råd til å ta han med på første og den andre ble avlyst pga gutten hadde ikke hørt etter.
Tungt for meg å se på, men stakkars sønnen min som må leve slik i det uvisse.

Mine foreldre ble skilt da jeg var 6, og i følge min mor tok det lang tid før min far ville ha besøk av oss ( 4 søsken ). Han fraskrev seg visstnok ansvaret for oss. Dette husker jo selvsagt ikke jeg.
Husker bare at jeg var hos min far hver eneste helg i flere år. Skjønner ikke at min mor ikke sa noe.. Tror jeg var 13 eller 14 da hun sa det var påtide å bare dra annenhver helg.
Husker ikke at jeg følte jeg bodde i en koffert. Hadde mitt eget rom begge steder, men selvsagt mer ting hos min mor. Min bror som er 2 år eldre var med i begynnelsen, men så fikk han andre ting å gjøre. De 2 eldste søstrene vår (6 og 7 år eldre enn meg ) var aldri med til pappa.
De samarbeidet veldig bra synes jeg. Hadde privat ordning vedr betalingen, og vi feiret jul sammen hvert år. Egentlig skulle vi feire jul annet hvert år hos mamma/pappa, men de fant ut det var lettere for pappa å komme til oss - som bare var en person, enn at mamma skulle dra med seg 4 unger og med alle gavene til pappa. Så hver jul var vi som en familie igjen:-)

Husker jeg hadde nærmest konstant dårlig samvittighet. For pappa når jeg var hos mamma og omvendt. Tror jeg som yngst hadde det verst på dette området. De eldre søksnene mine dro ut med venner, og jeg ble liksom igjen. Hvis jeg også dro ut, ville mamma/pappa være igjen alene.
Snakket med mamma om dette mange år etterpå, og hun begynte nesten å grine . hun visste ikke at jeg hadde det slik.

Foreldrene til sambo er også skilt, og de er bitre uvenner. Første gang de var i samme rom på over 30 år, var i dåpen til snuppa. Han sa hei, men svigermor bare snudde seg og så en annen vei. Heligvis har mine foreldre vært venner. Husker pappa kom og hentet meg en fredag, og han hadde med seg blomster til mamma: "I dag kunne vi hatt 21års bryllupsdag" Han hadde visst gitt blomster hvert år, men tror det var siste gangen.

At jeg og samboer skal gå fra hverandre er min store frykt, mest fordi jeg er redd hvordan snuppa vil reagere.. vondt å leve med konstant dårlig samvittighet.. + at jeg virkelig ønsker at vi skal være en familie:-)