BarnetMitt.com

Hei der!

Ser at du ikke har fått noen svar enda, og tenkte jeg måtte gjøre noe med det! Er jo alltid vanskelig å uttale seg om andres situasjon på bakgrunn av litt informasjon fra bare en av partene, men prøver meg likevel..

Først litt om meg: Jeg er 29, har også funnet mannen i mitt liv, han har også to barn fra før, jeg har ingen, men nå har jeg slutta på prevensjon for noen måneder siden. Vi har hans barn cirka 40-45% av tiden. Vi har vært sammen i snart 3 år.

Svarer på de av problemstillingene dine jeg har tanker i forhold til:

-er det så skadelig for barn å pendle at vi bør kjøpe et hus sammen, eller ha ungene et halvt år hver, i steden for annehver uke, eller bør foreldrene flytte sammen igjen?

Det kommer jo selvsagt an på barna, men hos oss fungerer det hvertfall mye bedre nå når vi har barna lengre perioder av gangen. En periode ble det mye helgesamvær på 2-4 dager, noe som ofte ikke var så hyggelig. Opplevde at barna trengte en viss tid til å "skifte modus" (og vi også), slik at de korte helgene ble mye preget av stress og de ble fort litt krampaktige ("NÅ skal vi skynde oss og kose oss, dere..") Nå har vi de 3 uker i gangen og det fungerer kjempefint. Ungene slår seg til ro på en helt annen måte, og vi alle er mer fornøyd med den ordningen. Men det er oss, da..

-er det en klage-kultur hos bio-mor, som gjør at dette bare er en sjargong de har, og alt kommer i feil proporsjon?

Barnas mor er, i mine øyne, et veeeldig negativt menneske. Vi bor i et ganske lite og oversiktlig miljø, så vet med sikkerhet at andre også har denne oppfatningen. Hun er mye sint og misfornøyd med de utroligste bagateller (i mine øyne, igjen), tar ikke 5 øre for å kjefte opp ansatte i servicenæringen dersom hun mener det er på sin plass, ringer gjerne skolen for å kjefte opp læreren, blir uvenner med sine arbeidsgivere i løpet av relativt kort tid (har skjedd flere ganger jeg vet om)...osv osv. Dette påvirker selvfølgelig barna. Både min og fars store skrekk er at de skal bli lik moren på det området. Vil ellers legge til at hun er en oppofrende mor som helt klart gjør mye bra for ungene også! Men vi merker at ungene tar etter, de blir raskt forurettet og ser ofte det negative i ting. Dette er noe vi jobber mye og bevisst med når de er hos oss, i form av at vi gir mye ros og er flinke til å påpeke det dersom noen gjør oss en tjeneste eller er snille mot oss på andre måter.

I deres tilfelle tenker jeg at dersom mor er en som oppholder seg mye i det negative og gir mye feed-back på negativitet hos barna, så er det naturlig at de vil finne ting å klage på hos dere for å få gehør/oppmerksomhet hos mor.

-er det slik at nettopp det at det er forskjeller hos hver forelder er en skade i seg selv. og det hadde vært bedre at det var så likt som mulig selv om dette ville innebære et tap av eventuelle fordeler i de individuelle hjem?

Nei, forskjeller er ikke en skade i seg selv!

Vi tilstreber at leggetider i hjemmene er like, ellers gjør vi ting på vår måte og biomor på sin. Fordelen hos oss er at en av de få tingene min samboer var enig med sin ex om, var nettopp barneoppdragelse. Så tror ikke det er de store forskjellene her i gården uansett. Du skriver ikke noe om hvor gamle dine stebarn er, men dersom de er i skolealder ville jeg rett og slett tatt opp denne problemstillingen med dem. Dersom de har sterke ønsker (innenfor rimelighetens grenser) om at noen ting skal være like, så kan jo vi som voksne prøve å etterstrebe det..? Dette må selvsagt ikke gå på kompromiss med ting vi som voksne mener er riktig. Det er for eks ikke riktig at barn skal få være oppe så lenge de vil hos en av foreldrene bare fordi den andre forelderen har en slapp holdning til det. Det samme gjelder for kosthold, høflighet mot andre og andre viktige ting.

Dette ble langt, og subjektivt, håper likevel det kan være litt til hjelp.

Hei.

Kjente meg igjen i overskriften - og mye av teksten - for et halvt til ett års tid tilbake.
Her var det også en mor som hadde mange innvendinger, som angivelig kom fra barna. Dette viste seg å være deres måte å vise lojalitet overfor mor på. De ønsket å fremstille oss som "mindre gode" overfor henne, for å tilfredsstille en sjalusi som hun åpenbart hadde. (Det var jo forsmedelig at barna hadde det så greit hos oss...)
Når barna ble konfrontert med påstandene viste det seg å være små fjær som hadde blitt til store høns! Du skal ikke se bort fra at hun vrir og vender på tingene.

Barna er i tenårene nå. Vi har endret litt på mønsteret og har ikke lenger annenhver uke. Det fungerer bedre med 2 uker av gangen da det blir mindre stress med pakking og flytting, og ungene får tid til å roe seg ned. Ungene er tydelig "negativt ladet" når de kommer, og det tar alltid noen dager å få justert ned alle innvendingene som tydelig er blitt innprentet hos mor. Men det er ikke spor av misnøye når det har gått en tid, de ser ut til å være avslappet og ha det bra med venner osv. akkurat som du gir inntrykk av.

Når det gjelder forskjeller tror jeg bare de har godt av å se at de finnes. Barna her hadde en virkelighetsoppfatning om at alle hjem hadde det akkurat som de hadde hatt det bestandig (med god råd blant annet). Nå er forholdene annerledes og det har de ikke hatt vondt av å lære. Vær trygg på deg selv og vær som du pleier å være. Det vil de sette pris på,og bruke til etterfølgelse. Dette er slik det er - dette er det de må forholde seg til.

Ser du har fått gode svar, men vil bare gi deg enda litt mer oppmuntring.

Vi har også stebarna 50 % og det fungerer meget bra for barna. Det vet jeg fordi de slapper av, er glade og kjærlige. Selvfølgelig krangler de både med hverandre og med oss voksne, men det er også et sunnhetstegn, de er trygge på at de kan teste grenser uten å bli avvist.

Jeg har vært stemor i over 6 år nå og det har vært en lang og tidvis kronglete vei. Spesielt pga uenigheter med biomor. Hun er veldig negativ og ser kun problemene. Eks; Barnebursdager har vi tatt over fordi det er jo bare mas, rot og masse slitsomt arbeid ifølge biomor. Mannen min og jeg synes det er stas å se at barna har det gøy så vi gjør det med glede.

Det at biomor er så negativ går selvsagt ut over barna. Jeg ser at de forandrer måten de snakker og er på når de er sammen med henne, barna blir rett og slett ganske uspiselige. Mannen min og jeg er veldig bevisste på å lære dem å se det positive og heller lete etter løsninger og ikke bare fokusere på problemene. Så dersom moren til dine stebarn er negativt innstilt kan du regne med at barna vet dette og trolig "snakker henne etter munnen" når de er hos henne. Barn er utrolig lojale og kan si en ting hos mor og en annen ting hos far. Om barna er store nok vil jeg anbefale dere å sette dere ned med barna og prate ut om dette, uten å kjefte på dem om ting har blitt overdrevet el.l.

Jeg har alltid vært veldig åpen og ærlig med min eldste stedatter, hun får ros når hun fortjener det og jeg setter meg ned og tar en alvorsprat om det trengs. Denne høsten har biomor vært eksepsjonelt vrang (tror det startet da snuppa ble født...) og alt dette har gått veldig inn på eldstemann. Nå nylig tok h*n meg til side og ville prate litt om alt dette, det var for vanskelig å prate med mamma og pappa. Da ble jeg så utrolig stolt!! Men det har tatt mye tid å bygge opp fortrolighet, så IKKE GI OPP!!!

Helt til sist; Ikke tvil på det dere har gjort så langt, om barna er harmoniske når de er hos dere så har de det med all sansynlighet veldig bra!! Om biomor er negativt innstilt til alt dette kan du regne med at hun ønsker å forpurre for dere om alt virker rosenrødt. Min erfaring fra biomor er at hun overfører alle de problene hun opplever i sin egen hverdag til oss og anklager oss for alt mulig tull som er hennes egen feil osv.

Ønsker dere all mulig lykke til videre, håper dere får hjelp hos familiekontoret. Lurer på om ikke vi også må dit på nyåret for å sette biomor litt på plass...

hei dere tre
tusen takk for 3 flotte svar. det var veldig fint å logge på i dag og lese deres kloke og reflekterte svar.

jeg er på mest når jeg har det tungt, og i går hadde vi en krangel om dette emnet, så jeg gledet meg til å logge på og lese.

mannen min har tatt tak i dette i sin fulle bredde nå. han bruker mye energi på det, og vi snakker mye om det oss to i mellom endten barna er her eller der. vi har ikke snakket med ungene om det enda, og vi passer godt på så de ikke overhører våre samtaler.

han og biomor har gått til familivernkontoret ca 1 gang i måneden i 4 måneder nå. de har fått en fin terapeut som begge to har tillit til. hun forteller her om alle de tingene ungene forteller henne når de er der. den ene har bla sagt at hun vil bo mer hos mor, men ikke tør å si dette til far.
neste uke skal ungene være med på familievernkontoret. dette har de ikke lyst til, men biomor og treapeuten tror det er lurt. mannen min syns det er vel dramatisk, men gir sitt samtykke. han er jo også litt nyssgjerrig på hva ungene kommer til å si. familievernkontoret har et eget opplegg hva anngår slike samtaler med barn: de snakker med ungene og noterer alt de sier, med de ordene barna bruker, så leser de alt høyt for barna, og spør om det var riktig oppfattet og om det er noe de vil stryke før foreldrene får høre det. så leses alt opp for de voksne mens ungene får sitte i samme rom, men delvis skjult bak en lav vegg. de kan gå rundt i rommet som de vil, og avbryte hvis de vil.

jeg er også nyssgjerrig på hva som kommer frem her. jeg tenker at ungene skulle ønske faren hadde tekket moren i større grad, for da hadde det ikke blitt så mye bråk. hun er snar til å slå på stortromma hvis fex ballettskoene ikke ligger i baggen som sendes frem og tilbake hver uke. selv om mannen min da legger ved en lapp som forklarer hvor de er (glemt hos venninne, glemt på skolen etc) og han mener at det er barnets ansvar å få tak i dem. ungene er begge i skolealder, og han har en klar og fin agenda med sin oppdragergjerning. hun syns dette er et alt for stort ansvar for et barn, og ringer og roper i telefonen. jeg tror barn (og noen ganger også vi voksne) har en tendens til å fokusere mere på den som roper høyt, enn den som tar alt med ro.

jeg vet ikke om hun er utpreget negativ, men jeg vet at hun har dårlig samvittighet for den situasjonen ungene er kommet i. de var enige om å gå fra hverandre, og hun har aldri tvilt på det valget. hun lever i dag i et godt og stabilt forhold, men hun strever konstant med samvittigheten sin. det gjør ikke mannen min! og ikke jeg heller, må jeg si. jeg kan jo ikke ha dårlig samvittighet for at de gikk fra hverandre. jeg føler at hun ikke har helt oversikt over sine egne følelser, hun reagerer på impulser, og opptrer irrasjonellt. dette er veldig slitsomt for oss.

oppsummert vil jeg si at konsekvensen dette har for meg er at jeg bruker mye langre tid enn nødvendig på å komme nær barna. madam butterfly forteller om sin fine samtale, og hvordan hun følte seg stolt. det forstår jeg veldig godt! selv har jeg ikke den nærheten til ungene, desverre. jeg blir veldig usikker når jeg føler at hun står midt i huset vårt og larmer. jeg har hittil ikke kommet riktig i gang med min rolle som den voksne kvinnen i vårt hus.

tusen takk for fine samtaler! skriv gjerne igjen! jeg har stort behov for å høre andres tanker om dette. synes ikke det er så mange fora i samfunnet for vår stemme...

lykke til til alle der ute.
mvh