Barneoppdragelse, BarnetMitt
Her kan du komme med sukk og løsninger og undringer på hva som er lurt å gjøre både med egne barn og andres barn når det kniper, det hender jo det! Eller om du har noen oppskrifter som har fungert særs bra, så del dem gjerne med oss andre som sliter litt:-)
Vennlig hilsen jordmor Siri
Vennlig hilsen jordmor Siri
Uenighet far/mor - barneoppdragelse |
22:58 11.10.2006 |
|---|---|
Hei.. Føler for å lette mitt hjerte litt. Vi har en gutt på 4 1/2 som er utrolig snill, omtenksom, flink til å høre etter når vi irettesetter han, flink til å dele med andre... generelt en veldig grei gutt som alle ser på som veldig "enkel" å ha med å gjøre. Men innimellom må han ha ut litt damp. Og da skal jeg fortelle deg at ALT skal ut. Nå! Stort sett så er det ikke noe spesielt han er sinna for, derfor lager han en situasjon som han vet skaper konflikt. Her er klassikern: Han kommer hjem fra barnehagen, blid og fornøyd, men han er sliten og trøtt "under overflaten". Vi snakker om ting og jeg nevner kanskje noe sånt som at han kan jo tegne en tegning mens jeg lager middag. Vi snakker videre. Så får han lyst til å tegne, og sier - Hva sa du ista?? - Hva mener du? Jeg har sagt mange ting. - Du må si det!!! - Hva da? At vi skal ha kjøttkaker til middag?? - Nei, ikke det! Du må si det en gang til! - Jamen kan du si hva det gjelder da? Hviske det, kanskje? Så baller det på seg og han blir FRYKTELIG sinna. Noen ganger løser det seg ved at jeg finner ut hva det var, eller at jeg på et eller annet vis klarer å avlede til noe annet. Om ikke, tenker jeg at han bare må ha ut dampen og geleider han inn på rommet (ikke sint!) og sier at han må skrike ferdig der og at jeg henter han når jeg hører at han har roet seg litt. Han har ei lillesøster på 3 mndr som blir redd når han skriker sånn, så døra må lukkes. Så, når det roer seg går jeg rolig inn, gir han en klem og sier at det var sikkert godt å få det ut. Vi tørker tårer og blir enige om at det var egentlig ganske teit og at grunnen var at han er trøtt og sliten. Han smelter som smør i armene mine og jeg gir han litt å drikke og han legger seg på sofaen og slapper av i 5 min. Men dersom dette gjelder far og ikke meg, blir far sint. Han har ingen forståelse for hvorfor sønnen holder på med dette og sier at jeg er altfor snill og "gir meg" altfor lett. Han røsker tak i gutten og skyver han inn på rommet og roper at han må bli der til han slutter med den teite leken og kan oppføre seg skikkelig og være grei. Sønnen hyler enda mer og mange flere tårer og hikst enn nødvendig skal ut. Og forsoning raskt etterpå? Nei, da er far sur. Og mener sønnen bør komme til han fordi det var sønnens "feil". Hallo - han er 4 år... Jeg synes det er veldig vanskelig å ikke kommentere underveis når jeg mener noe er urettferdig. Og la være å trøste... Men jeg vet at det er feil. Mannen min mener vi bare må være enige om at vi er uenige, at dette er helt normalt. Men jeg hater å ha det sånn. Det blir så mye unødvendig sinne, ødelagte middagsstunder, dårlig tone etc. Hva mener du? Er jeg for bløt? Hva bør vi gjøre med uenigheten her og i andre situasjoner? Er dere ofte uenige om barneoppdragelse også? Setter pris på mange og omfattende svar!!! |
|
| Anonym | |
Sv: Uenighet far/mor - barneoppdragelse |
01:51 25.11.2006 |
|---|---|
Jeg synes fremgangsmaten du beskriver for a fa roet poden, som veldig god! Personlig er jeg for a forsoke a "motes pa halvveien" forst, og hvis det ikke fungerer, nei vel - da er det kanskje best a vaere litt for seg selv (bade for liten og stor ;-)! Og forsoning - det er vel et av de viktigste prinsippene, sa vidt jeg har fatt det med meg, for a oppdra barn. Man kan godt skjenne, men ogsa vise at det gar an a bli venner igjen etterpa likevel. Mannen min og jeg er ogsa uenige til tider om hvordan vi skal handtere og reagere nar sonnen var pa snart 3 ar far utbruddene sine. Det er jo ogsa ulikt hvor mye vi voksne taler og hvordan vi faktisk klarer a beherske reaksjonene vare. Jeg merker det veldig godt pa meg selv, at dersom jeg er veldig sliten og trett, vel sa er lunta kortere og jeg er kanskje ikke noen "stjernepedagog". Men har jeg litt mer overskudd, er det kanskje lettere a komme pa litt "alternative metoder" og nettopp mote gutten min litt mer pa halvveien. Men, jeg forstar godt hva du mener: Det er ikke moro a fole at man bestandig krangler og er uenige om hvordan man skal oppdra barna sine! Jeg ma aerlig talt innromme at jeg har "tilta" litt pa mannen min over nettopp dette, og det er ikke hyggelig! Jeg tror nok mannen din har rett i at man til tider ma si at det er greit a vaere enige om a vaere uenige, men dersom det er store prinsipielle uenigheter hele tiden, sa kan det bli vanskelig a leve med. Jeg tror imidlertid at det viktigste er at foreldrene stotter opp om hverandres avgjorelser og handlinger ovenfor barnet - hvis ikke blir det fort "splitt og hersk" for sma "banditter" :-) Og DET er ikke moro. |
|
| bellamamma | |
Sv: Uenighet far/mor - barneoppdragelse |
20:16 30.12.2006 |
|---|---|
Mannen min og jeg sliter med det samme med vår datter. Forskjellen er at jeg mener vi godt kan være uenige, og at det må være lov å si ifra om det selv om datteren vår er tilstede. Han mener vi bør late som om vi er enige i ett og alt. Dette føles overhodet ikke riktig for meg! Må si si ifra når jeg synes han er altfor streng og griper situasjonen an på en måte som gjør vondt verre. Har ikke noen løsning egentlig.. Noen som har? |
|
| Isadora | |
Sv: Uenighet far/mor - barneoppdragelse |
19:19 15.01.2007 |
|---|---|
Nei, løsning... Men jeg har lyst til å komme med et innspill. Det er vel bortimot umulig å være enige om alt, men det er veldig nyttig å sørge for at dere er enige om de viktigste tingene. Kanskje dere kunne drøfte igjennom en del av de vanligste situasjonene og finne kompromisser som dere begge er enige i? Det er lettere å stå last og brast om noe man på forhånd har drøftet seg frem til. Det å plutselig bli påkrevd å skulle være enig i noe man føler er helt feil fungerer ganske dårlig, men det er heller ikke morsomt å bli irettesatt av partner med barna til stede. Og det er et faktum at unger er raske til å plukke opp uenighet mellom foreldre og sette dem opp mot hverandre. Det har ingen av dere noen glede av, hverken voksne eller barn! |
|
| mamma00 | |
Sv: Uenighet far/mor - barneoppdragelse |
18:36 29.05.2007 |
|---|---|
Hallo Dette var litt provoserande, og vanskelig å løyse. Slik eg ser det, er din handlemåte svært bra. Sonen din lærer at sinne ikkje er farlig, men samtidig at det ikkje kan tas ut uhemma. Mannen din derimot går inn i konflikten og konkurrerer med fireåringen om kven som kan vere mest sint. Kva lærer guten då? At ungar ikkje har lov til å vere sinte, men at voksne kan? Korleis snakke med mannen din om dette uten at han går i vranglås??? Kanskje bør dei voksne fokusere på korleis takle sinne hos seg sjølv? Korleis var det heime hos deg når du var liten, var det lov å vere sint? Hos din mann? Kva ønsker de at barna skal lære om sinnemestring? Prøv å tenk på slike vanskelige og kjempeslitsomme hendingar som ein arena slik at barna skal lære å mestre utfordringar heime i trygge forhold. |
|
| Juba juba | |
Sv: Uenighet far/mor - barneoppdragelse |
18:39 29.05.2007 |
|---|---|
Ein ting til - når eg meiner at min mann er direkte urimelig mot våre barn, stiller eg meg på deira side uten å nøle. Heldigvis har vi eit forhold med lavt konfliktnivå, så det går fint. Vi blir aldri ståande og krangle foran ungane. Men eg meiner at eg har like stor forpliktelse til å støtte barna når faren er urimeleg, som han dersom dei er det. |
|
| Juba juba | |
Sv: Uenighet far/mor - barneoppdragelse |
21:54 29.05.2007 |
|---|---|
Jeg er veldig enig med din måte å takle dette på. Det er viktig at barn får lov til å være sinte mår de er det, og ikke blir "dressert" til å holde følelsene inne. Hva med at du snakker med mannen din og får han til å se det faktum at situasjonen roer seg raskere med din måte å takle det på, og at sønnen din helt klart viser at dette er den reaksjonsmåten han lærer mest av? |
|
| Miomamma | |
