BarnetMitt.com

Pendler han langt? Hadde ikke du 6 barn? =)

Han pendler ikke langt. Tar 5 minutter å kjøre mellom. Og han går selvsagt på samme skole, og tar skolebuss hver morgen fra huset jeg bor i, når han er hos meg.
Hos faren må han stå opp to timer tidligere, og dra til dagmamma først, deretter på skolen, så dagmamma etter skolen, før faren henter han langt utpå ettermiddagen. Stressendes.

Northernlights

Jeg har en datter som vi hadde delt omsorg for da hun var 4 år. Eksen hadde også helt egne regler, der hun fikk boller og saft til frokost og fastfood til middag. Han hadde heller ingen regler for leggetid og syntes at hun burde få tåteflaske med melk når hun skulle sove!!!

Etter et halvt år uten bedring og med mange diskusjoner, så sørget jeg for at jeg fikk hovedomsorgen. Vi hadde hatt mekling da vi flyttet fra hverandre, men jeg fikk ordnet med enda en mekling for å endre samværsordningen. For å gjøre en lang historie kort, så "truet" jeg han med rettssak og gjorde meg skråsikker på at jeg ville få hovedomsorgen. Da ga han seg.

I dag har han samvær hver annen helg, og det fungerer greit. Han er fortsatt like slapp med grensesetting og kosthold, men det gjør ikke så mye skade når hun bare er der hver annen helg.

Det er sikkert en helt annen fremgangsmåte i USA, for her i Norge kan ingen dømmes til å ha delt omsorg (dvs 50-50). Det er bare grunnlag for en slik samværsordning om foreldrene er flinke til å samarbeide med hverandre.

Jeg kjenner til andre der delt omsorg fungerer kjempeflott, men det er som sagt helt avhengig av at foreldrene har omtrent samme tanker om oppdragelse og hvor det er mulig ha en dialog om barnets hverdag.

Etter å ha brukt 9 000 dollar på rettsaker, så har jeg ikke mer å bruke.
Jeg har prøvd ALT! Men ting gjorde at jeg ikke endte opp med fullt ansvar, dessverre (for mye å komme innpå her, men hadde i hovedsak å gjøre med at jeg ønsket å flytte langt unna med gutten).
Det sa i rettspapirene "inntil mor flytter, skal hun ha gutten annenhver uke".
Vel, jeg flyttet selvsagt ikke uten sønnen min!
Så sånn er det fremdeles , etter 1,5 år.

Vi strever oss igjennom annenhver uke. Men det må jo bare gå!

Til deg lengre oppe; Ja jeg har 6 barn. Men jeg har vært gift mer enn en gang...
Dessverre.


Hilsen northernlights

hei northernlights og andre foreldre (er det noe menn her forresten)

jeg har lyst til å spørre om en ting, ut fra nysgjerrighet og et åpent ærlig ønske om å forstå:
hvordan går det ann å skille seg når man har barn?

nå er det sikkert mange som blir sinte. det er så mye dårlig samvittighet knyttet til denne problemstillingen.

lise

Du er nok på feil forum om du virkelig vil vite hvorfor man kan skille seg selv om man har barn. Ta deg en time eller to og les litt på parforholddebatten så skjønner du kanskje et og annet.

Dårlig samvittighet skal man kun ha om man ikke handler slik at ungene får det beste, om det medfører skilsmisse eller ikke!

Vent og se, med tiden vil kanskje også du skjønne det.

Det skal selvfølgelig mye mer til for å gå fra noen man har barn med, og for de fleste av oss oppleves det som et nederlag man utsetter i det lengste. Diskusjonene på flere av sidene her inne handler jo nettopp om hvordan man da etter beste evne løser ting til beste for alle. Noe som for de fleste av oss innebærer et livslangt videreutdanningskurs i å svelge kameler mothårs.. nettopp av kjærlighet til våre barn. Men når man vet med seg selv at man lever etter sin samvittighet og gjør så godt man kan ut fra hvordan livet og skjebnen utvikler seg - for å ivareta ikke bare seg selv men alle man er glad i - da opplever ihvertfall ikke jeg at det er så mye grunn til å ha "så mye dårlig samvittighet."

Men selvfølgelig, i en ideell verden lever alle foreldre lykkelige sammen alle sine dager, og ingen får barn med noen de ikke vet med sikkerhet at de kommer til å elske og bli elsket av hele sitt liv.

Det var da forresten et utrolig spørsmål....
Helt sånn hånden på hjertet, anonyme "lise": er du virkelig så blottet for empati at du ikke evner å fatte at noen overhodet kan føle seg nødt til å ta den typen avgjørelser, eller var det bare et litt umodent utrykk for selvgodhet (fordi du selv går ut fra at du selv aldri vil stelle deg så dårlig at du kommer i en slik situasjon..?)

Lise, det går fint å skille seg når man har barn om man MÅ.
Hos meg var det ikke annet å gjøre, fordi jeg levde med en mann som var mishandler.
Da har man gjerne bare to valg:
La barna vokse opp i et hjem der far mishandler mor og barn, eller komme seg bort, og la barna få noen gode år av barndommen sin.

Hvilket valg hadde du gjort i en sånn situasjon?
For meg ble det etter mange år et enkelt valg.
Jeg dro.

HI

Lise - jeg opplever at nettopp sånne selvforherligende "uforstående" meldinger som den du lirte av deg er med på å gjøre ting unødig vanskelig for de som finner ut at de ikke kan leve sammen lenger:

Folk som forteller barna sine at "ja jeg vet at naboen skiller seg, men VI er så glad i DERE at vi kunne aldri finne på det.." hvorpå barna forteller naboens skilsmissebarn at det kanskje nettopp er barnas skyld at foreldrene skiller seg..

Par som lever i et stadig surere forhold og som lar det gå utover barna fordi de er den eneste grunnen til at de holder ut (men barna kan ikke stilles til ansvar for at foreldrene ikke tar ansvar for egen lykke). Folk som lar være å skille seg nettopp fordi de bekymrer seg over hva "folk vil si".. fordi de vet med seg selv at de selv er sånne som "sier og har sagt en del" når andre skiller seg..

Folk som dyrker og fyrer oppunder martyrrollen til den i et brutt forhold som er "forlatt" - og virkelig gasser seg i hvor forferdelig dette er - mest som en bekreftelse av hvor rett de selv gjør i å holde ut og holde sammen, nesten samme hva... og som dermed får bekreftelse på hvor mye bedre de selv er som holder ut, enn de andre som finner ut at de ikke gjør det: nettopp slike holdninger er det som gjør at de som vokser fra hverandre og ser at de ikke klarer snu de negative spiralene i et forhold får behov for å forsvare sitt valg og lette sitt eget ansvar ved å peke på hvor inderlig håpløs den andra var å leve sammen med (mishandling, utroskap, rusmisbruk osv).

Jeg er ikke bitter på min eks og heller ikke på min manns eks, selv om disse på hver sin måte lager en del utfordringer i hverdagen iblant. Men jeg er skikkelig bitter på et par tidligere vennepar som tydelig opplevde det at vi gikk fra hverandre som en utfordring av deres egne valg om å holde ut og holde sammen uansett - og som gjorde sitt for å gjøre ting vanskelig for oss ved å lete etter syndebukker og tapere i en periode der vi kunne trengt litt støtte på at vi begge fortsatt var OK personer som gjorde så godt vi kunne.

"Ingen kjenner dagen før solen går ned" er det noe som heter, "Lise" og andre som henne bør ta en runde med seg selv og sine selvgode holdninger. Man blir ikke relativt sett "bedre" selv av å gjøre andre relativt sett "dårligere". Tvert imot.

Oi oi oi - du som hadde en mann som var mishandler... Håper du også skåner barna dine fra ham ved å ikke la de være der alene!!!

Mine foreldre flyttet fra hverandre grunnet pappa som var alkoholiker og ikke snill i fylla - skal love deg at det ikke var hyggeligere å være der alene... Selv om det er sjeldnere blir det desto tøffere for barnet - mye tryggere med en mor som er der og støtter....

Derfor er det VIKTIG at man VET hvilken mann man for barn med FØR amn får barn. En bør da kjenne mannen såpass at en vet han er en mishandler. En må da ha følehorn for slikt........??????
Northernligts...du har gjort riktig valg, MEN hvorfor i HELVETE finner en ikke ut av slikt FØR man får barn...
-bare lurer

Mye kan skje. I mitt tilfelle forandret mannen min seg veeeldig etter at vi fikk barn. Jeg følte det som han fikk en annen eierfølelse over meg enn tidligere. I etterkant kan jeg se tegn som jeg nå kan sette i sammenheng med hans voldelige ustabilitet. Da så jeg det ikke. Du snakker om følehorn, nei, tror ikke det alltid er mulig å merke på forhånd. Fortsatt er det mange som ikke tror meg av våre felles kjente. De lager unnskyldninger for han og minimerer det han faktisk gjorde. Folk har vanskelig med å forstå at mishandlende menn (og kvinner) ikke er endimensjonelle personer, slik vi ser dem i amerikanske filmer, som i seng med fienden. Det er ikke et spill når de er hyggelige og kjærlige, det er bare det at de drar det så mye lenger enn en krangel, når de mister besinnelsen (og ofte mister de besinnelsen lettere enn andre). Dette gjelder selvfølgelig ikke alle, men slik var det i mitt tilfelle, og for mange av dem jeg ble kjent med mens jeg bodde på krisesenter.
Hadde jeg funnet det ut før jeg fikk barn hadde jo selvfølgelig det vært det beste.
Prøver å svare deg hyggelig, men særiøst: du har ikke peiling på hva du uttaler deg om!! Spørsmålene dine blir i grunn latterlige:
"hvorfor i HELVETE finner en ikke ut av slikt FØR man får barn..." Hallo!?! Nei du skjønner det at jeg syns livet mitt var litt vel kjedelig så jeg tenkte å krydre det litt med en voldelig barnefar. Hallo?? Og det tristeste er at mange tenker som deg. Jeg sliter r... av meg for å få et normalt liv igjen. Sliter med post traumatisk stress syndrom. MAn forstår ikke hva som skjer, i allefall gjorde ikke jeg det. For dette var jo min kjærlige kjæreste. En av de tingene jeg i utgangspunktet falt for hos han var det at han var så snill!!! Kjæresten min har jeg mistet, og det er en stor sorg for meg. Hvem denne mannen som overtok hans kropp er aner jeg ikke, men det er ikke min mann.
Jeg vet det høres sinnsykt ut, og på mange måter er det også det. Vanskelig å snakke med noen om det, for ingen forstår. Folk forholder seg til han som om han er den han var. Sier til meg at det beste er jo om barnet vårt har et godt forhold til far, og er stolt av ham. De forstår ikke at jeg ikke vil ha mitt barn alene med ham, når jeg ikke kan vite hva han kan gjøre med barnet. De forholder seg til situasjonen slik den i det perfekte tilfelle ville ha vært. De fornekter virkeligheten, slik jeg gjørde det før jeg forsto at dette blir ikke bedre og dro.
Jeg vet at hvem som helst kan bli "lurt" eller sjarmert. jeg ser det hele tiden med mine nærmeste som lar seg lure av ham fortsatt....

Har tenkt tanken om at hvis noen av dem blir offer for blind vold, så skal jeg forholde meg til deres voldsmann, slik de forholder seg til min ex mann. De forstår ikke sammenhenge!!

Uff dette ble fryktelig langt, ja, ja.
Det er forresten ikke jeg som skrev høyere opp her.

Man VET ingenting om dagen i morgen.
Man VET heller ikke hvordan den mannen man gifter seg med blir med tiden.
Folk kan forandre seg, eller være veldig flinke til å skjule hvem man virkelig ER.

Man finner ut riktig alt før det er for sent,dessverre. Sånn er det i mange ting i livet.

Det er derfor ingen enkle svar til "hvorfor", kjære anonym.

Henger man på dib ei stund, ser man flere og flere som fersker mannen sin i å fks være utro. Den mannen de trodde var til å stole på.
Dess lengre jeg lever, dess mere vet jeg å passe munnen min, og være for skråsikker i mangt og mye.

Følte jeg måtte svare denne, selv om kanskje den anonyme som skrev dette ikke leser det.
For jeg tror det er mange som ikke skjønner hvordan man kan bli sammen med (og få barn med) en person som mishandler psykisk eller fysisk.
Man vet ofte ikke om dette før langt inn i forholdet. Og evt røde flagg har blitt oversett i forelskelsesrusen.

Ikke alt er bare svart hvitt.

Vil bare si til anonym over her: Ikke alle er gift.
Noen gang er det bedre å være fra hverandre enn sammen både for barna og sin egen del.

Tenk at det skal løsne seg på en bra måte nå! =)

Faren flytter, og gir meg hovedansvaret hele skoleåret,så skal han ha han i sommerferiene. Og annenhver høytid.
Dette kommer til å bli ME bedre!

NL