Denne debatten er for alle som ikke er medlemmer av en kjernefamilie, og det er vel de aller fleste. Her kan du komme med hjertesukk og dele erfaringer med andre så mye du orker!
Her er anonymknappen tatt bort.
Vennlig hilsen jordmor Siri
Jeg er så trist og lei...
07:51 16.08.2006
...og samtidig så utrolig forelska...!
Er kjæreste med en helt super mann som har to barn fra før. Og han har samvær med de en dag i uka og hver annen helg.
Jeg har ei jente på 7 år,og siden faren hennes bor veldig langt unna er det desverre lite samvær de to imellom.
Problemet er at kjæresten min sitt eldste barn på snart ni år ikke liker meg,og uttrykker det høyt og tydelig i alt han gjør..! Og jeg synes faren tar for lett på denne oppførselen,som forsurer helgene som vi har sammen med ungene.
Jeg mener at ungene selvsagt skal få venne seg til den nye situasjonen,og at de får noen reaksjoner er jo bare helt naturlig og også lov,men den frekkheten som er rettet mot meg er så vanskelig å takle,og jeg blir lei meg...
I går kom kjæresten min med det (u)geniale forslaget,at vi skal la være å møtes med ungene til stede,og bare være oss to. Men jeg er ikke helt enig der,og mener vi får være sammen med ungene og finne på forskjellige saker sammen alle fem...
Er det noen som har noen råd til meg..?
Synes dette er så vanskelig,og synes det er helt utrolig at en unge på knapt ni år skal få viljen sin og gjøre som han vil...
Jeg vil jo ikke miste den flotte kjæresten min,men sånn som ting er nå så er jeg veldig usikker på framtiden vår sammen... :(
ragens
Sv: Jeg er så trist og lei...
14:44 17.08.2006
Jeg blir helt oppgitt, jeg.. Skjønner at du blir lei deg. Men hva med barna oppe i det hele? Som skal venne seg til, og godta en ny familie? Problemet er sikkert ikke at 9 åringen ikke liker deg. Sannsynligvis har han bare bestemt seg for å ikke like deg, og derfor gidder han heller ikke å gi deg en sjanse. Gi han tid!
Hvor lenge har dere vært kjærester? Må dere være sammen hele tida? Kan dere ikke møtes, men litt sjeldnere i en overgangsperiode?
Jeg synes det virker som at du blir litt selvsentrert. Beklager at jeg er så direkte. Er barna det er synd på ved brudd/nye partnere.. Gi han tid, han kommer helt sikkert til å kapitulere til slutt. La han oppleve positive ting med deg, ikke press deg på, men la han få komme til deg. Dette ordner seg! Og kjæresten din må selvsagt bidra ved kun å snakke positivt om deg.
Anonym
Sv: Jeg er så trist og lei...
21:03 17.08.2006
Han er pappan, han kjenner barna sine og hans fosrlag kommer ut fra at han ser at dette kanskje har gått for fort for 9-åringen hans. Sett pris på at han setter barna først, det er det man skal når man er foreldre. Hvis du pusher nå vil ikke det løse problemet, tvert i mot.
Dette handler ikke om å la en 9-åring få viljen sin, men om en 9-åring som er usikker på situasjonen. Det er fint at pappan hans ser det, og da må du respektere det og gi dette tid.
Jeg synes du har funnet en kjæreste som virker veldig fornuftig. Sett pris på det og støtt ham. For helt ærlig: må han velge mellom deg og barna er vi vel enige om hvilket valg han bør/må ta. Ikke still han i den situasjonen.
Verdens heldigste m@mma
Sv: Jeg er så trist og lei...
22:38 17.08.2006
Det er ikke så lett for unger med foreldre og nye kjærester. Husker godt hvordan det var i begynnelsen med min stesønn som da var 8 år.
Ja, det er veldig viktig at ungene er komfortable med situasjonen. Men jeg tror at faren må være veldig konsekvent på at dette er noe han ikke kan velge. Han må være klar på at uansett hva som skjer, så har han fått kjæreste, og det kan ikke barnet kontrollere. Når barnet har klare ting å forholde seg til, så er det enklere å akseptere fordi han ikke trenger å prøve å sabotere.
Regner med at dere er såpass at dere ikke "klår" for mye når ungene er der, eller kliner..
Min stesønn ropte fra rommet sitt engang: "Jeg hører dere kliner. Det er SKIKKELIG ekkelt" Da stakk jeg hodet inn og spurte om jeg skulle susse litt på ham, og han ble sååå forfjamset at han bare lo og lo.
Vi lot ikke være å kysse med barna tilstede, men vi satt aldri oppå hverandre og drev på med vårt.
Ungene er kanskje ikke vant til å se foreldrene være kjærester engang, og så skal den ene foreldren plutselig vise seg fra en helt annen side, det er tøft det. Jeg husker at jeg hatet det når mamma og pappa skulle på fest, for da staset de seg opp til det ugjennkjennelige (som jeg oppfattet det), og de hadde på parfyme etc.. Det skal ikke mer til.
Jeg håper det går bra for dere. Klart barnas stemme er viktig, og man skal høre på dem og snakke med dem.. men de skal ikke få bestemme om pappa eller mamma skal få ha en kjæreste. Ikke vær redd for hva ungene vil synes, vær komfortabel med valget!
Heldige meg :-)
Du må være innlogget eller medlem for å skrive innlegg.
Klikk her for å logge inn eller bli medlem
