BarnetMitt.com

Nå har ikke jeg så store barn enda.. er mest her inne å kikker av nyskjerrighet for å se hva jeg har i vente:)
Men er ikke så mange år siden jeg var i samme situasjon som datteren din.
Jeg skulle være hos min pappa annenhver helg og tre uker i fellesferien.
Men når jeg ble 9-10 år gammel så var det ikke noe interesant å være hos pappa lenger...
Mye kjekkere hjemme.. det var der alle vennene mine var, tingene mine osv.
Hadde noen venniner der som pappa bodde men det var ikke det samme.
Når jeg kom i den perioden tror jeg at jeg hadde et stort behov for å passe inn... så det å være vekke så mange helger var uaktuellt.. jeg kunne jo gå glipp av noe..
Det er årene før tenårene trer inn.. og man føler inni seg at man er mer voksen enn man egentlig er... man vil være eldre, og kulere osv.
Mamma og pappa kom til enighet om ikke å presse meg, la meg få bestemme selv hvilke helger jeg ville til pappa.
Men ferier og høytider måtte jeg feire hos pappa uansett.
Var noen år jeg nesten ikke var hos pappa i det hele tatt... men når jeg var 14-15 år begynte jeg å være der litt igjen...var mye lettere når ingen tvang meg.. følte meg mer voksen når noen faktisk ville høre min mening.
etter dette var det bra i noen år før jeg plutselig var for stor til å bo hos pappa lenger...
Men nå har vi kjempegod kontakt og snakker ofte på tlf. og vi treffes endel ganger iløpet av uken.
Må legge til at jeg fikk 2 lillesøstre inne hos pappa, men følte aldri noe sjalusi ovenfor de.

Sånn var iallefall min situasjon.. kan jo være andre årsaker til at datteren din ikke vil være der.
Vil iallefall ønske deg Lykke til:)

Mine barn synes også at det er et styr å flytte på seg iblant. Og alle barn prøver vel med jevne mellomrom å teste ut hvor mye makt de har,og hvor mye de kan hyle seg til å få bestemme.

Om du viser at du er usikker på om det du og faren hennes er blitt enig om er riktig/viktig og gir etter for trassanfallene hennes (for det er jo det det er), så lar du henne få makt og ansvar for å bestemme sin egen samværsordning - og det er hun da alt for liten til å ta konsekvensen av. (Barneloven sier at man skal ta hensyn til barnets mening fra 12 år, men de fleste er enig om at det også er for tidlig og anbefaler å vente til barna er 15-16 med å gi dem for mye ansvar mht dette).

9-10 åringer (og særlig jenter) tror ofte de er mye voksnere enn de er, og tester gjerne ut hvordan de kan spille foreldrene ut mot hverandre.

Ikke spekuler for mye på om hun ikke har det optimalt (sjalusi etc. er ikke skadelig, men erfaringer man modnes av å lære seg å leve med/håndtere, mangel på venninner i nabolaget hos far er heller ingen krise, ingen har vondt av å kjede seg litt og være litt mer hjemme enn ute i gata når de er hos far annenhver helg). Ikke legg for mye vekt på hva hun sier hun "har mest lyst til" (ikke spør om det heller for da åpner du for diskusjon om det), men tenk over hva hun går glipp av om hun mister kontakten med faren sin i disse årene: Bare si at sånn er det med den saken, dette har pappa og jeg avtalt/bestemt fordi vi mener det er det beste for deg (i likhet med at hun må spise annen mat enn godterier og at hun må legge seg om kvelden), og at det ikke er noen vits i å lage scener, for dette er en avtale dere ikke kommer til å endre av den grunn.

Både mine egne barn (ikke ennå h*n på 8, men de på 10 og 16) + stebarnet (12) prøvde seg en periode hver med det samme. Og min erfaring er at jo mindre rom man lager for å diskutere dette, jo lettere faller de til ro med den ordningen foreldrene har bestemt (16 åringen sa her en dag at nå etterpå var h*n veldig glad for at vi IKKE hørte på h*n den gangen h*n ville bestemme hvor h*n ville bo selv). 12 åringen styrer noe vanvittig ennå, for der åpner biomor for diskusjoner av på hvilken måte det kanskje ikke er bra nok for h*n å være her... og på hvilke måter det er bedre hos henne (materielt + enebarnprivilegier).

Lykke til!