Her kan du komme med gode og dårlige erfaringer og få tips og hjelp om du ikke får det du har krav på som foreldre. Eller om du har et hjertesukk å komme med på bakgrunn av dine erfaringer. Eller en gladmelding?
Vennlig hilsen jordmor Siri
Tannlegeskrekk - litt langt, men håper at det kan hjelpe noen
11:23 13.07.2006
Hei!
Jeg burde kanskje ikke skrive her siden jeg enda ikke har fått sett min lille, men tar en sjans!
Tenkte jeg skulle skrive litt om tannlegeskrekk; har slitt med dette i mange år.
Har alltid gått til privat tannlege, kun 2 ganger til skoletannlegen. Men etter den siste gangen ble min mor så sint at jeg aldri satte en fot der igjen. De nektet å tro at jeg gikk til en annen og nettopp hadde vært der, så jeg ble tvangsundersøkt og de "fant" 11 hull som ikke var der...
Min vanlige tannlege var aldri en fan av bedøvelse. Jeg fikk dermed ikke teste dette før jeg var nærmere 15. Hadde ikke spesielt gode tenner selv om min mor har alltid vært super med tannstell. Ergo myyye vondt.
Jeg har nå begynt hos en ny tannlege som har jobbet mye med skrekken. Min skrekk har slått ut slik: ren hysteri! Overhodet ikke rasjonelt, men takler da altså ikke.
Måten vi har jobbet med dette på er:
* musikk - ha med cd spiller med god musikk som kan brukes hele tiden. Om tannlegen må si noe, så kan hun/han bare dytte litt i deg!
* informasjon hele tiden - hvilken lyd kommer nå - hva skjer - ingen overraskelser.
* litt bedøvelse på en dott først og så sprøyta - da merkes den ikke!
* be tannpleiern legge papir over instrumentene, de ser fæle ut.
* noen å holde i handa om man er liten og voksen: ta med noe å fikle med - jeg bruker et armbånd - får deg til å tenke på noe annet.
* om man må trekke, så kan man få beroligende tabletter (jeg fikk dette gratis) og de brukte 10 min på hele greia. Jeg måtte ha med meg 2 mennesker og holdt på å svime av først, men med 1/2 vival så gikk det unna!
Alle som jobber ved tannlegekontoret jeg går til har pedagogikk utdannelse og vet at noen har det fælt. De fokuserer på å hjelpe deg fremover og nå etter mange år går jeg alene og gråter ikke! Tannlegen og jeg er kjempestolte sammen.
Jeg vet hvor grusomt det er for en liten en å grue seg + ha det så ille. Håper derfor at min historie og råd kan hjelpe noen vekk fra dette!
