BarnetMitt.com

Joda hele tiden, men her er det mannen min som har det største problemet med å være autoritær, han lar meg glatt være den som tar den oppopulære oppgaven å oppfostre. Vi kan være veldig så enig når vi dusskuterer grensesetting, men da de skal settes ut i livet funker det ikke altid like greit. Føler mange ganger jeg stanger hodet i veggen i disse spørsmålene.

Ja, jeg opplever det samme også. Jeg er den strenge og han er den milde. Datteren vår spinner faren sin rundt lillefingeren, noe han er klar over, men ikke klarer å gjøre noe med når det virkelig gjelder. Det er virkelig frustrerende at det skal være så vanskelig å få den teorien man ble enige om satt ut i livet.

Jeg har troen på at man gjør barna sine en tjeneste ved å sette tydelige grenser og forlange respekt. Da har barna et tydelig holde punkt og de vet at når de samarbeider vil de få lov til så utrolig mye mer.

Det blir brukt mot meg at jeg fikk altfor streng oppdragelse selv. Det var ikke ditt og ikke datt, og felles måltider og strenge leggetider, ikke se på krim på TV før jeg ble nesten voksen og i kirken gikk vi også. Det er sikkert riktig at jeg har mitt mønster med meg hjemmefra, og kanskje jeg er blitt mer firkantet enn nødvendig noen ganger på grunn av min bakgrunn. Men det var trygghet og kjærlighet - og sammen med klare grenser og forutsigbarhet - mener jeg altså er veldig viktig for å gjøre barna sikre og trygge. Jaja, ikke lett dette her.

I et forhold må man gi og ta litt, det gjelder også i forhold til hvordan man skal oppdra barnet, mener jeg. Vi har også samme type diskusjoner, men prøver så godt vi kan å møtes på midten. Det er viktig for barnet at foreldrene er sånn noenlunde konsistente - men man trenger heller ikke være HELT like, det tror jeg ikke er mulig. Men hovedlinjene må man være enig om. Og da må begge foreldrene sannsynligvis tilpasse seg... Hvis den ene opplever at den andres avgjørelser ikke respekteres, bør man ta det opp med den andre (når barnet ikke er til stede) - og prøve å finne en løsning på det. Og prøve å fokusere på at dette handler om barnet og det beste for barnet, ikke om hvem som bestemmer hva av de voksne!

Mannen min og jeg er ganske like, har de samme verdiene på mange områder. Det betyr likevel ikke at vi alltid er enige. Noen ganger blir jeg irritert over måten han håndterer ting. Jeg prøver å tenke på hva som er poenget med å sette grensene der de blir satt. Hvis det er et poeng for mannen min at sønnen vår ikke får drikke av suppeskåla så setter også jeg grensen for sønnen min der selv om jeg ikke synes det gjør noe eller er en viktig grense. Tror at en må se hva som er viktig og bestemme seg for noen felles kjøreregler på det viktigste. Så er det alltid mange ting som er bagatellmessige i den store sammenhengen som en heller får svelge noen kameler for å ikke slite seg totalt ut.

Har lest at barn tåler at grensene går forskjellige steder hos mor og far, men det kommer jo an på hva det er snakk om og hvor gammelt barnet er. Det er viktig å skape forutsigbarhet fordi det gir trygge unger og da må en være konsekvent og bevisst. Tror det er et poeng at en legger følelsene sine litt til side når en diskuterer barneoppdragelse/grensesetting med sin kjære for å komme fram til hva som er fornuft og hvilke konsekvenser det vil få å gjennomføre dette.

Vel jeg kan si som et barn som er vokst opp med foreldre uten like regler, at det er slettes ikke positivt.. Det barna lærer er at får jeg ikke lov av pappa, neivel da spør jeg mamma og får ja.. Barn er utspekulerte og de er ikke store før de skjønner at mamma & pappa ikke er enige om grenser. Så jeg ville nok da satt meg ned med fruen og blitt enige om felles kjøreregler på de viktige avgjørelsene. Heldigvis har samboeren og jeg blitt enige om de regler som gjelder i dag. og vi snakker fortsatt sammen ang grensesetting. Jeg tror det er sundt at barn har regler å forholde seg til . For å tidligere skjønne forskjellen på rett og galt. Vi vil vel alle utruste dem best forå klare å stå på egne ben, da må vi jo som foreldre også utvikle oss. Det kan jo være at barneoppdragelse på 60/70/80 tallet er noe strengere enn i dag, men hvorfor ikke ta med noen fra sin egen barneoppdragelse om det er positivt. Håper dere finner ut av det;-)

Jeg tror på faste, trygge rammer, og en mor og en far som er enige om hva disse er. I den prosessen må begge parter både gi og ta litt. Når den ene sier nei, og den andre ja - så er det faktisk et problem! Og det skaper også usikkerhet - og ungen skjønner hvem den kan tvinne rundt lillefingeren. Det skaper heller ingen respekt for den voksne.

Jeg er nok også ganske streng av meg. Jeg hadde strenge foreldre, men jeg fikk da lov til å utforske mitt liv likevel.

Hos oss er problemet at stesønnen min bor hos mor, og hun er ikke like engasjert i oppdragelsen som min mann. Så når jeg sier at han bør ta opp for eks bordskikk med mor, sånn at vi kan komme fram til en felles mal på hva som er målet her - så er hun slett ikke så interessert i dette. Men vi prøver da så godt vi kan her:-)

Ikke bare enkelt dette med unger, nei:-)

Takk for mange bra tanker om dette! (Det gir meg tro på at dette nettstedet kan bidra veldig positivt og være til hjelp i hvertfall for meg).

Ingen tvil om at det er en del områder i samlivet / barneoppdragelsen som er vanskelig, og der det kanskje ikke finnes en universell ABC oppskrift om hva som er riktig.

Da kan det være godt å høre hva andre foreldre tenker, slik som i denne tråden.

Jeg skjønner bl.a. at utfordringene som vi har tross alt ikke er så stor i forhold til hvor vanskelig det må være om f.eks. mor til barnet bor et annet sted og har helt andre vurderinger og verdier.

Det beste er vel å møtes mest mulig på halvveien.
Har dere prøvd på det? Hvis dere står på hver deres side av bordet, kan dere møtes på midten, i det minste prøve.

Jeg har vel egentlig ikke lov til å uttale meg her, siden jeg er 100% alenemor og ikke har dette problemet, men jeg tok meg likevel den friheten og skrev. :-)

Det er ikke så vanskelig å bli enige om retningslinjer ang barneoppdragelse når barna er små syns jeg, men det å klare å fullføre det, når barna blir så store at de har "formet seg", og det syns godt at de er individuelle - da førstes er det vanskelig da!!! Det syns iallefall jeg. Da er det ikke bare mening til mor og far som spiller inn, men også barnets argumenter som må ståes imot - det r vanskelig syns jeg.
Jeg er egentlig temmelig streng, men trur jeg er for streng, for streng på for mange punkter, derfor oppnår jeg ikke nok respekt på de viktigste ting. Jeg har barn fra 9mnd til 12år, og den eldste kjører jo opp løypa - det blir mange usikkerhetsmomenter, selv om man er to voksne i hus. Det er vanskelig å vite hva som er normalt hos andre også, siden det jo er den første stor ungen vår.
Mange store utfordringer - og mye dårlig samvittighet hver gang man må skuffe unga med å si nei, og være streng.
4åringens høydepunkt er lørdagsghodten til barnetv - etter et måltid god mat! Men i går tok jeg henne i en bevisst løgn, og det ble ingen lørdagsgodt!! DET var hardt for mor å se på den triste jenta..... Men jeg trur det er viktig!!!!!
Lykke til - vi gjør alle så godt vi kan - og alle håper at det er godt nok for barna våre!!

Helt enig med MonER(",) .. Den vanskelige oppdragelsen begynner når dei nærmer seg tenåra... huffa, så vanskelig alt er blitt... Men en får gjere sitt beste og prøve å være konsekvente..(ikkje alltid lett nei) mannen min og meg krangler ofte om barneoppdragelse.. men prøver å ikkje undergrave den andre..Har en forelder sagt en ting..blir det sånn. Sjølv om en kanskje er uenig..

Uansett hvor godt man kjenner hverandre på forhånd som par, tror jeg de fleste opplever at det dukker opp noen uenigheter rundt barneoppdragelse underveis.

Det er ingen tvil om at vi alle er preget av hvordan vi selv ble oppdratt, på godt og vondt, og enten vi vil det eller ikke. Men det kan være lurt å av og til vurdere om det kan være lurt å la noen gamle vaner seile sin egen sjø :)

Vi føler at vi er ganske enige om hovedlinjene, og vi er konsekvente på at hvis en av oss har sagt nei, betyr det at vår lille venn også får nei fra den andre (selv om den andre kanskje ikke er enig).

Vi er nok begge strenge på noen områder og ikke fullt så strenge på andre områder. For oss har det feks aldri vært viktig at han skal sitte ved bordet til alle er ferdige, men vi er klare på at sutring ol ikke hører til ved matbordet, at han skal spise seg mett før han går fra bordet og at alle takker for maten.

Også er det vel sånn for de fleste at enkelte dager er vi ikke fullt så konsekvente som andre dagar. Det mener jeg er helt greit. Og jeg tror det kan være bra å sette spørsmålstegn ved noen av reglene av og til. Har vi satt regelen automatisk uten å tenke på hvorfor, eller er det en regel som er nyttig å ha?

Ja, jeg er enig at grenser og forutsigbarhet er med på å skape trygghet, men det er også frihet under ansvar (selvfølgelig tilpasset alder). Litt av begge deler tror jeg er bra.

spenninger er det i full monn her, men som de fleste så er det pappa som har problemer med å være konsekvent...
jeg sier nei og han er i teorien enig, men så fort jeg snur ryggen til blir datteren på 4 år grundig bortskjemt og får lov allikevel...

teori og praksis er to vidt forskjellige ting.. hehe

jeg tror sannerlig mannen min og jeg er heldige som har samme syn på oppdragelse. Vi har pratet masse om det før vi fikk barn, og når vi kommer oppi situasjon som barnet vår ikke får lov til, og pappaen har sagt nei, så er jeg med på lasset. Vi ble ganske likt oppdratt som små, men å være på bølgelengde med barnefaren er alfa omega uansett.

Å oppdra barn er noe av det vanskeligste som finns syns jeg - man må feile litt for å lære også. Nei, det er ikke lett.