BarnetMitt.com

Jeg er alene med tre barn,det eldste har ADHD. Han har jeg ingen avlastning for,de to minste har vanlig samvær hos sin far. Jeg jobber 60% og har begynt på videreutdanning deltid,altså tilsvarende 50%. Dette fordi den jobben jeg har nå er veldig hektisk,det er ikke det jeg brenner for,og derfor tenker jeg at jeg lettere kan brenne meg UT i den jobben. Det jeg videreutdanner meg i,kan lettere gi meg en dagjobb,som hadde gjort hverdagen veldig mye enklere. Dvs jeg ville ikke bruke opp all barnevakten på de kveldene og helgene jeg jobber. Den gir bedre lønn,og ikke minst er det noe jeg virkelig er interessert i ,og som også kan hjelpe meg i å takle alt det familiære,da spsielt i forhold til sønnen min.
Nå som jeg har begynt på skolen og kommet ordentlig igang,ser jeg jo at dette kan bli tøft. Jeg og familien har måttet stå i mye tøft og slitsomt,og jeg er kronisk sliten,men har liksom aldri tid til mine egen følelser. Bare idag fikk jeg en knekk på skolen,fordi det var noe som ble sagt i en forelesning som traff så veldig i forhold til sønnen min og alt han og vi sliter med. Når jeg får sånne øyeblikk hvor følelser renner over,og jeg virkelig kjenner etter,kjenner jeg virkelig hvor sliten jeg egentlig er. Jeg er så lite motivert for å jobbe nå,det er et ork å gå på jobben,og jeg merker t jeg ikke har så mye å gi der. Nå står jeg alene med alt med sønnen min,får ingen hjelp fra det offentlige per dags dato,og det er ganske krevend. I tillegg har jeg da jobben,hus,bil,økonomi og ikke minst de to minste,som krever veldig mye av meg de også. Jeg er kronisk stresset,og blir veldig lett irritert og oppfarende. Jeg har jo det ikke bra,og jeg mener at det må slå negativt ut på barna,ihvertfall på sikt. Sønnen min sliter med sitt,og jeg føler jeg ikke har kapasitet til å dekke hans behov! Jeg setter meg selv til side hele tiden,og jeg klarer ikke yte og yte og yte lenger snart!

Så: høres dette særlig sunt ut? Hvordan ville dere,sett utenfra,synes at jeg kunne prioritere? Jeg velger IKKE vekk skolen,bare så det er sagt. Det er et sted jeg virkelig føler at GIR meg noe,det er utrolig spennende og interessant,selv om det selvsagt er slitsomt også. Men det går. Men jobben? Jeg kan vel ikke sykmelde meg heller? Jeg får overgangsstønad pga sønnen min,og hjelpestønad og grunnstønad. Allikevel har jeg ikke råd til slutte i jobben heller. Og jeg vil ikke gi slipp på den enda,det er jo den inntektskilden jeg har.
Hvis jeg sykmeldte meg,tenker jeg at sjefen sikkert vil synes det er helt feil,hvis jeg samtidig fortsetter på skolen. Men jeg er så sliiiten! Samtidig er jeg så redd for bli sett på som en snylter,at jeg prøver å lure meg unna.
Samtidig har jeg faktisk en plan med denne utdanningen,det er for at jeg skal lettere få en dagjobb. Og det TRENGER jeg virkelig,for jeg har lite nettverk,og jeg føler jeg må "tigge" om at sønnen min kan sove hos familie når jeg skal jobbe. Er så lei av det..
Noen kloke innspill her?