Jenta vår er 14 mnd og har hele sitt lille liv vært plaget av kraftig refluks. Jeg har hele tiden følt at det var noe galt, men legene har bagatellisert det (hun har lagt fint på seg og smilt til legen, og da er hun jo frisk), og vi har ikke fått skikkelig hjelp før nå. Jenta har aldri sovet en hel natt i hele sitt liv, gråter nå mye og er veldig sint og irritabel, fungerer dårlig i barnehagen. Venter på innleggelse på sykehus i neste uke for flere undersøkelser, medisinen hun får virker ikke, så vi må finne ut hvorfor.
Poenget mitt er: Det er veldig stor forskjell på å ha friske barn og kronisk syke barn. Hverdagen vår er helt ekstrem, alt handler bare om å gjøre livet så bra som mulig for henne, det er aldri snakk om å tenke på seg selv eller parforholdet.
Men: vi er faktisk også på en måte heldige, for dette er noe som hun kan få hjelp med og som hun sannsynligvis vil vokse av seg. Jeg har lest mange historier om barn med andre diagnoser som er atskillig verre, og da blir jeg ydmyk.
Altså: Man skal være så glad for friske barn! Klart det er lov å klage over forkjølelse og omgangssyke, men man må ha perspektivet i bakhodet! |
