I dag har vesla på 4.5 hatt en kusine her. Veldig koselig, og de har lekt i den lille dukkestua vi har i hagen. Det er en slags platting på den ene siden av den lille stua, og den kaller de selvsagt terrassen. Så satt de der da, vesla og kusina og hadde det mannen min kaller en "kjærringsamtale". De snakket om dukkene sine, om klær de liker (!!), om tv-programmer og selvsagt om sine nære slektninger.
Kusina starter samtalen, og vesla følger opp:
- Mor er ikke din ordentlige mor.
- Nesten så!
- Men ikke ordentlig.
- Nesten så!!!!!!
- Det må hete mamma for at det skal være ordentlig.
- Nei
- Jo
- Hvordan vet du det?
- For at det skal være ordentlig kan det hete både mor og mamma. Det viktige er at hun er pen.
-???? (Kusina ble tatt veldig på senga her og så ut som hun hadde falt ned fra 1300 etasje og overlevd!)
- Mamman din er feit. Mor er den peneste i hele verden. Mor er den ordentlige. Mamman din lukter boller bestandig. Mor har tusen parfymer som lukter DAME.
- Ok da. Så er hun ordentlig. Jeg får ikke lov til å kalle mamma for mor jeg.
- Ser du, hun er streng også! Men du kan flytte inn hos oss, du kan bo i skuffen min. (Legger armene om kusina) Du kan ALLTID stole på at jeg er her for deg. (Det har jeg visst sagt til henne litt mange ganger..hehe)
Hahaha.. en drøy samtale, men jeg blandet meg ikke inn. Fikk litt tårer i øynene, og måtte le litt.. huff.
Kanskje en teit historie for dere som ikke var der, men for meg var det virkelig en påminnelse om at vi voksne kanskje noen ganger er litt for kjappe til å stoppe samtaler vi tror vil ende helt feil.
Altså, min vesle jente får ikke kalle andre feite, altså. Og moren til kusina er slett ikke feit!!!!! Tror bare det var et forsvar. |
