Samlivsbrudd
Her kan du som lurer på et brudd er i ett eller er ferdig med ett utveksle erfaringer på godt og ondt.
Slit det med helsa!
Vennlig hilsen jordmor Siri
Slit det med helsa!
Vennlig hilsen jordmor Siri
Blir jeg alenemor igjen? |
19:25 6.08.2008 |
|---|---|
For fem år siden traff jeg min nåværende samboer. Jeg var da alenemor til to. Vi fikk ei jente sammen som nå er to år gammel. Problemet er egentlig at forholdet vårt har vært veldig turbulent fra dag en. Vi er ganske ulike - det var vel kanskje dette som førte oss sammen..Men som sagt, forholdet har vært preget av uenighet og krangling i større og mindre grad gjennom disse 5 årene. Vi har også hatt ett par brudd i løpet av de to første årene vi var sammen. Jeg kjenner at han er et stort irritasjonsmoment for meg, jeg føler meg lite tiltrukket av han og vi har sex maks en gang pr måned. Jeg klarer ikke være intim med han i hverdagen, orker ikke hverken å kysse han, at han tar på meg, jeg synes til og med at han lukter vondt.... I tillegg syns jeg han er temmelig fraværende i forhold til husarbeid o.l. Det er forsåvidt greit, i og med at jeg jobber deltid...men jeg irriterer meg mye over det. Jeg liker blandt annet ikke å rydde opp etter han, både når det gjelder klær og matlaging. Jeg har prøvd å fortelle han dette, både på den gode og den ikke så gode måten. Dette ender dessverre oftest i krangler eller at han overser det jeg sier. Jeg har to barn fra ett tidligere forhold, Den ene av dem er ganske krevende med store vansker på skolen i forhold til det faglige og konsentrasjon. Her kreves mye tålmodighet....noe jeg synes min samboer ikke viser at han har. Vi har sammen vært på møte med BUP og han vet om vanskene, og jeg mener han burde forstå. Men jeg ser at det oppstår mye konflikter pga dette., ofte fordi jeg føler han irettesetter på en nedlatende måte. Jeg er redd det har negativ effekt på guttens selvbilde. Jeg ser også hvordan min samboer irriterer seg over gutten og at det er en viss avstand mellom dem. Ett annet problem for meg er at han er veldig aktiv i forhold til sine interesser. Dette fører til at jeg ofte på ofre meg i forhold til det jeg har lyst å gjøre. Jeg føler veldig på at det han skal ut på er viktigere enn meg og mine behov for å av og til gjøre noe annet enn jobb, hus og barn. Så kommer jeg til det; skal jeg satse på et liv alene med mine barn, slippe alle de negative følelser dette forholdet gir eller bør jeg tenke på barnet vi har sammen, økonomisk trygghet og stabilitet? Er det tull av meg å tenke slik? Bør jeg holde ut i ett forhold som blir mer og mer dødt? Kan noen hjelpe meg? |
|
| Anonym | |
Sv: Blir jeg alenemor igjen? |
15:28 14.08.2008 |
|---|---|
Det virker som det her har gått ganske langt allerede - og at du som du skriver ikke orker noe intimt med han. det er jo en grei pekepinne på hvordan det står til med dere. Det skal nok noe til at du klarer å snu det her raskt....vil anbefale deg å ta kontakt med Familievernkontoret å få til en samtale, så dere får en 3.person inn i bildet som kan være med å hjelpe dere. det er viktig at det kommer frem alt- ikke minst det du skriver med at du føler det er et skille mellom samboeren din og din eldste sønn.... Det er nok det beste rådet jeg kan komme med....men noe må gjøres , for du har det definitivt ikke bra slik det er pr i dag. |
|
| Gutt+englejente+stedatter | |
Sv: Blir jeg alenemor igjen? |
11:50 29.08.2008 |
|---|---|
Kan ikke komme med noen råf til de dessverre, det hadde vært nesten tåpelig av meg. Jeg er i akkurat samme situasjon selv. Det var så rart, for det var som å lese noe jeg selv hadde skrevet. Men vi har ikke vært sammen i 5 år, men i to, og over halvparten av tiden har jeg ikke hatt følelser for han, og har ikke orket noe intimt. Men vi har nå en sønn, og jeg har et barn fra et tidligere forhold. Han har også stre problemer, men samboeren min er ganske ok mot han, dette har holdt meg kraftig igjen. Men er dritt lei av å gå å rydde opp alt mulig etter ham, er dritt lei av å leke moren hans, er dritt lei av å irritere meg av hver minste ting han gjør.. Som å sette tomme colaflasker i hele leiligheten, puste fr høyt, være så himla usikker på alt,ikke ta innitiativ til å rydde, bare sitte fran pcen.. Ja osv. Kjenner av og til at huden min krølles med tanke på å tilbringe resten av livet sammen med ham. Så jeg lurer egentlig bare på hva jeg skal gjøre nå, for jeg klarer meg dessverre ikke så bra alene. Så egentlig ville keg bare si at jeg kjenner situasjonen din. Lykke til, håper det ordner seg for deg/dere. |
|
| Anonym | |
