BarnetMitt.com

Flyttet ut fra pappaen med vår datter på nå 15mnd for ca et halvt år siden. Jeg var den som slet i forholdet fordi han har ekstrem sære sider og han har så mye annet enn meg og datteren vår som krever tid. (Treninger, fotball, puben, og selvsagt sin sønn på elleve som jeg slet med å komme overens med). Vi kranglet veldig mye og jeg mistrivdes.

Pappaen nektet å godta bruddet og ville plutselig kreve fast bosted for jenta hos han, mest sannsynlig for å "ta igjen" på meg. Dermed er vi i rettsforhandlinger om fast bosted for jenta. Forhandlingene virker som går min vei, men er ikke ferdig før i november.

Pappaen og jeg kommer godt overens nå så lenge vi ikke begynner å snakke om rettsaken og andre problemer vi har hatt. Han har overnattet hos meg en del ganger siden bruddet fordi vi begge har vært ensomme.

Nå har vi foreløpig jenta annenhver uke og dette begynner å "ta livet av meg". Dette er veldig ustabilt for både jenta og meg og jeg merker at jeg ikke har i nærheten av den energien jeg burde hatt for å kunne være en god mor. Og den siste måneden har jeg i tillegg begynt å savne pappaen mer og mer.

Jeg hadde god grunn til å forlate pappaen, men begynner å tenke at jeg kunne jobbet bedre og stille litt hardere krav til han også. Lurer rett og slett på om jeg gjorde det riktige valget for jenta og om det var det rette valget for oss... eller er disse tankene helt vanlige...????