BarnetMitt.com

Hvorfor trøste hele tiden?
Jeg trøster ikke på sutring - slikt gir jeg ingen oppmerksomhet.
Om min gutt (3) hadde mistet et pølsebrød og begynt å gråte, så hadde jeg ikke gitt et nytt (om det var inne da) , heller ikke tatt det opp til ham, men bestemt sagt at han kunne bøye seg selv. Blir det mer gråt så er jo ikke det så farlig da. Gråt er en kommunikasjonsmetode. Det trenger ikke å bety at man alltid har det vondt.
Jeg ville rett og slett ikke gitt så mye oppmersomhet under slike episoder, men heller rost henne mye når hun bøyde seg ned og hentet pølsebrødet opp igjen. Da kan hun alltids få et nytt.

Du skriver at dere overse gråten, men ikke bli stille når dere overser.
La samtalen mellom deg og din mann gå sin vante gang. Kanskj skjer det noe spennende? Kanskje jenta di hører at du vil ut å leke på lekeplassen? Kanskje hun gråter mens du vasker opp? Da kan du spør om hun vil bli med å hjelpe. Alt for å få henne på andre tanker. Jenta skal jo ikke bli usynlig, men man kan heller snakke om noe helt annet enn akkurat hva som fikk henne til å gråte.

Hei. Så dumt da.
Er hun slik ovenfor andre også? Tanter, i barnehagen??

Jeg ville fått henne sjekket av lege om det ikke er gjort. Er hun testet for allergi?? Man kan bli ganske irritabel i kroppen om det ikke oppdages. Ellers så vil jeg tro at fotsoneterapi, akupunktur el homøopati kanskje kan hjelpe. Ring rundt og forklar problemet, de er gode til og forklare om de tror dette har noen hensikt.

Synes det høres rart ut om hun gjør dette med vilje, kan jo nå være en uvane hun har lagt seg til. Bryte mønsteret er ikke alltid lett. Men dere kan jo forsøke en halt annen teknikk, bli enige om hva dere skal gjøre når hun tuter - ikke stønn og se oppgitte ut. Gjør noe helt uventet. Hva det kan være får dere finne ut av, men vær enige om noen avledningstriks. F.eks kiling så dere ler i sammen, snurre henne i luften,ja hva som helst. Vær innstilt på og gjøre dette i en ukes tid. Om det er uvane nå, så skulle tutingen ha gitt seg da.

Men, kan jo ikke være greit for henne heller. Vi har ei niese som har vært ganske gretten i gitte situasjoner hele tia, men når hu blei 7 og begynte på skolen er hun bare herlig.

Håper det blir en bedring snart.

Vil først si at jeg tror mange kjenner seg igjen i dette, det er ganske vanlig at barn bruker dette lenge. Altså at de kommuniserer med gråt. Men for all del, jeg forstår jo at dere føler det er verre enn normalt og at det er frustrerende.

Jeg har jo ingen anelse, men bare tenkte først: Sover hun nok? Det er sikkert et dumt spørsmål, men jeg så for meg ei jente som var litt sliten kanskje.... (Men det er vel ikke så enkelt....)

Hei og takk for svar dere to.
Hun sover godt og lenge om natten så det kan ikke ligge der. Jeg vet ikke hva det er. Men tror dere ikke det kan være noe galt da? Kan også nevne at hun er mindre en jevnlaldrende. 104 cm høy. Hodeomkretsen er mindre enn andre 5-åringer. Blir bare bekymra for alt mulig :(

Hei!
Kjenner du igjen noe av det Jesper Juul skriver i a-magasinet i helga?
http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2388118.ece

Hei, takk for linken!
Tror ikke hun er et "autonomt barn" nei. Jeg kjente meg ikke igjen idet han skrev. Faktisk ganske motsatt. Hun er ikke selvstendig i det hele tatt :( Når hun var liten baby var hun egentlig snill og fornøyd. Gråt sjeldent, men heller aldri fliret så ofte heller. Hun var gooood og rund når hun ble født, 4600 gr. Hun har også alltid lagt bak motorisk. Også nå egenltig. Nå er hun 5 men er redd for å sykle (sykler litt men er redd), redd sparkesykkel, tør ikke hoppe ned fra noe etc etc. Og gråter og gråter og gråter og sutrer og sutrer. Idag har det vært helt håpløst. Bare sutring i hele dag, lørdager er som regel slik. Fikk ikke på seg strømpebuksen, buhu! Nei, kunne ha skrevet så mye mer. Jeg og mannen blir så forbaska irritert for tiden. Har aldri avlastning heller, og forholdet tærer på. Nei, det er ikke kjekt å være mamma for tiden. Har også ei på 2,5 år. Hun er stikk motsatt. Solstråle til de grader og flirer og tøyser hele dagen. Og JA, begge for like mye oppmerksomhet og kjærlighet og har fått det hele tiden, vi gjør aldri forskjell.

Nei jeg vet sannelig ikke.

Men takk til dere som hjelper meg til å finne ut av dette. Klem

Uffameg, kjenner at jeg får skikkelig klump i halsen når jeg leser... Ikke godt å være sånn skikkelig bekymra som du er nå! Akkurat det kan vi kjenne oss igjen i alle sammen i perioder ;-) Dere har jo prøvd mange forskjellige ting og har mange tanker rundt hvor vanskelig dette er, og du er oppriktig bekymra for jenta di! Jeg tenkte også som en over her; sover hun nok, vi refererer jo gjerne til egne opplevelser og barn. Minstemannen min blir veldig fort sutrete og preget av å være sliten, men jeg tror det du beskriver er litt mer uhåndgripelig enn det. Hva sier helsestasjonen eller legen om veksten og humøret hennes? Kanskje dere skulle ha hatt en time på BUP? Kankje få avkrefte eller bekrefte noen av bekymringene, kanskje få noen råd... Sender deg masse gode tanker i hvertfall og håper dere finner ut av det!

Det er noe som er motsatt av autonom også, det kalles hypersensitiv, trur jeg. Prøv å google det. En venn av meg har den "diagnosen". Det er personer med en stor sårbarhet, som opplever alt mye sterkere enn andre. Han som jeg kjenner er bare ikke helt egnet for livets kalde vind...men han greier seg jo bra. Han bare tar en del ting innmari tungt. NB det har en positiv side også, han er bl a meget empatisk og en fantastisk venn og samtalepartner. En svært følsom person, med store kunstneriske anlegg.

Ville fått henvisning til BUP ja. Håper situasjonen vil endre seg. Men, å bli sint hjelper ikkje i det heile tatt, til tross for at ein er ganske så sliten. Prøv heller å avlede bort situasjonen og få ho til å tenke på noko anna.

Kjenner meg litt igjen i det du forteller, men mi jente er tre og et halvt år. Men hun er ofte lett å trøste, er mest slik når hun er trøtt, på ettermiddagen etter barnehagen etc. Hun er også sjalu på lillesøstren på 1,5 år! Jeg gjør alt jeg kan for at det skal være mest mulig rettferdig, men det er ikke lett...

Her gjør vi det sånn at om hun hylskriker for noe som ikke er noe å skrike for, så får hun gå på rommet sitt til hun er ferdi å gråte. Når hun kommer tilbake snakker vi om det, og forklarer henne. Men det gjør virkeli vondt i mammahjertet når gråter så ulykkeli som hun gjør noen ganger for en bagatell :( Tror hun synes vi er urettferdi :( noe jeg mener vi ikke er. Så vi sliter litt vi også, men gjør så godt vi kan!

Men siden du tror det er noe galt, viljeg tatt kontakt med helsestasjonen og bedt om råd.

Lykke til med jenta deres! Klem

Jenta har åpenbart fått for mye oppmerksomhet hele veien. Prøv ignorering før hun blir for gammel!!! Ignorer når hun gråter.. Det er hard.. ja....men er det ubegrunnet gråt bør det ignoreres. Dette fordi hun bruker denne gråten som en hersketeknikk over dere.

Er ingenting galt med jemta deres-- Jeg er overbevist. Prøv ignorering og gi meg tilbakemelding?

Ignorering er lik: Hvis jenta gråter over noe som er urimelig å gråte over, lat som om dere ikke ser det. Snakk med andre, ikke gi henne øyekontakt engang. Snakk om så, til dere selv med f.eks: ååå for en fin bil etc....

Det vil muligens forverres før det blir bedre.. MEn ikke gi opp!!! ignorering er en kjempegod teknikk!!!!! Jenta lider ikke. Hun trenger bare at dere greier å ikke fokusere på henne hele tiden. Prøv. Neste gang hun gråter for noe merkelig, lat som om du ser på noe annet, snakk med noe annet. Ja, hun vil nok starte med hysterisk krampegråt, men la det ligge. Forsøk. Jenta er ikke syk og hun lider mest sannsynlig ikke :)

: )

Hei og takk for svar alle sammen :)

Det har gått litt bedre i det siste synes jeg. Har prøvd ignorering tidligere uten at det hjalp noe, og gjør det fortsatt. Skal bli mere konsekvent på det nå for jeg tror faktisk som du sier, du siste som svarte: at hun har fått for mye oppmerksomhet hele veien!

Skal ignorere mye mer jeg....og prøve å komme med tilbakemelding :)
thanks!

hovedinnlegger

Bare ikke gå i den fella som så mange går i når barna er "vanskelige" - å lete etter en metode som "virker". Finner du en metode som "virker", vil du kanskje få en jente som slutter å sutre hele tiden, men du vil ikke nødvendigvis ha hjulpet henne med noe som helst.

Jeg er enig i at hun må erfare at sutring ikke er en konstruktiv framgangsmåte, men jeg ville absolutt skille mellom følelser og vilje. Det er viktig for meg at barna blir tatt på alvor, så selv om du tror at hun egentlig ikke er så lei seg som hun gir uttrykk for, eller at du synes hun overreagerer, så tilby trøst likevel. Hun trenger absolutt ikke få viljen sin for det, og det er også viktig at hun forstår at ikke hele verden kan stoppe å snurre rundt fordi om hun er lei seg. Men det går an å reagere ekte, vise henne at du bryr deg, si at du skjønner at hun er lei seg og at du gjerne skal trøste når du er ferdig med å kle på lillesøster, sette på potetene, parkere bilen eller hva det er du holder på med.

Jeg hadde engang en liten gutt som ofte ble knust når han ikke fikk viljen sin eller når han ble skuffet. Glemte vi å se på barne-tv, kunne han gråte lenge, og på fem-årsdagen ble alt feil og full av tårer. Han ble alltid møtt på følelsene sine, selv om jeg til tider syntes han var vel følsom og lurte på hva slags bortskjemt krek han kom til å bli ( etterhvert kunne han mellom hikstene komme med uttalelser som "jeg har mere gråt igjen inni meg!"). I dag er han 17 og tar små og store skuffelser på strak arm og har en herlig aktiv holdning til livet og hva han kan få utrettet - i motsetning til så mange av hans jevnaldrende.

Bare husk at å trøste er ikke å ta bort de vonde følelsene. Å trøste er å tilby empati og et fang å sitte på når verden er et vanskelig sted å være.

Takk for kloke ord Sebastienne, som jeg skal ta i betraktning :-)

HI

Hei!
Sitter og blar i gamle innlegg og kom over dette. Ønsker å gi noen kommentarer fordi jeg har en 3,5-åring som også har vært ekstremt sutrete. Vil gi noen egentlig veldig enkle råd, men som har betydd mye for oss.

By the way; i de fleste tilfeller er det ikke noe galt med barna, men er man usikker er det selvsagt best å få det sjekket slik at man kan få klarhet i det.

Når det gjelder min datter har jeg etterhvert konkludert med at den forsinkete utviklingen har ført til MYE frustrasjon hos henne pga ting hun har ønsket å gjøre, men ikke fått til. Kroppen har liksom ikke klart det hodet vil... Hun har vært en mester i å kamuflere sine dårlige ferdigheter, men jeg har likevel sett at det er en del utfordringer hun ganske tydelig unngår fordi hun vet med seg selv at hun ikke har en sjanse. Så da finner hun noe å sutre for, og vi syns synd på henne og trøster, og finner på noe annet. Og sånn sett virker det som hun synes hun kommer seg ut av situasjonen med æren i behold...

Vet ikke om dette gjelder din datter, men synes det er verd å se litt på problemstillingen i og med du nevner at hun fortsatt ligger etter motorisk sett. Koster ikke noe å prøve, og det er aldeles fritt for bivirkninger!

Det vi har gjort er enkelt å greit å intensivere fokuset på motorisk aktivitet. Starter med ting hun får til, og lager større utfordring etterhvert. Ikke press henne til noe hun ikke får til, det blir bare frustrerende for henne. Men pass likevel på å la henne merke litt utfordring. Anbefaler å sette av 3-4 ggr. i uken der dere bruker 0,5 til 1 time på ulike aktiviteter. Tenker da på f. ex.;

*Trampoline; hoppe opp og ned, vent med "triks"
*Ball-aktiviteter. Ex: kaste/ ta imot, "bowling" med begge armer og f. eks. brusflasker som mål, "volleyball" på en enkel måte (hun slår tilbake med begge armer), "basketball" osv.
*Balansering. Begynn med planke helt nede på bakken; høyere opp og smalere planke etterhvert.
*Hoppetau/ paradis/ hoppestrikk
*Turer i ulendt terreng pga krever mer enn å gå på flatt underlag; i fjøra, skogen, fjellet, klatre osv.
*Aktiviteter som utvikler finmotorikken/ konsentrasjonsevnen/ utholdenheten; tre smykkeperler, bruke andre perler (sortere, lage "bilder osv.), puslespill, lego, andre byggeleker
+++ Bruk fantasien! Vet ikke hvilket nivå din datter er på, men spør så skal jeg prøve å komme med flere tips!

Legg vekt på aktiviteter som gjør at hun så langt det er mulig bruker/ utvikler begge sider av kroppen like mye (begge føtter, begge hender, altså tenk symmetri).

Høres muligens banalt ut dette, men kombinert med fortsatt veldig klare grenser og mye omsorg er vi imponert over hvor fort vår datter har vist fremgang. Kan plutselig legge puslespill med 30 biter helt alene. Og hun klarte tidligere ikke å være rolig med enn et par sekunder uansett hva hun skulle gjøre :). Hun er også blitt gladere, og roligere generelt. Og lettere å kommunisere med. Barnehagen spør om hva som har skjedd fordi hun har forandret seg så raskt ;) (merket rel. stor forandring i løpet av noen få uker).

Viss du prøver ut; la oss høre hvordan det går!