Her kan du som er i den uheldige situasjonen at man har fått en alvorlig diagnose hos en av foreldrene drøfte erfaringer og stille spørsmål til hverandre. Det er heldigvis ikke så ofte dette skjer. derfor ikke så lett å ha kjennskap til hvordan få den hjelpen man trenger og eventuelt har krav på.
Jeg har kreft, noen fler?
17:42 19.04.2008
Jeg er en mamma til to nydelige jenter på 1,5 og 4 år, lykkelig gift og med masse planer for framtiden. Jeg har bare et lite problem, jeg har kreft. Eldstejenta mi forstår at mamma er syk, men tar det heldigvis ikke så tungt. Det er bare litt rart at mamma ikke har hår og kaster opp ganske mye... Hun vet at det heter kreft og at mamma drar til sykehuset for å få medisiner inn i kroppen. Lillefrøkna er for liten til å forstå så mye, men kan bli ekstra klengete når jeg er syk og ikke klarer kosing og klemming.
Jeg er under behandling som jeg forhåpentligvis avslutter i løpet av sommeren. Jeg har fått gode prognoser i forhold til å bli frisk, men behandlingen gjør meg periodevis veldig dårlig, og det er ikke alltid like lett å holde motet oppe. Nå som behandlingen er godt i gang og jeg har fått litt mer perspektiv framover kommer bekymringer i forhold til tilbakefall, om det er arvelig, om jeg klarer å jobbe så mye som før, hvor lang rehabilitering jeg må regne med osv.
Jeg har gode venner og en mann som støtter meg, men de forstår selvfølgelig ikke helt hvordan jeg har det. Det blir mye "hold motet oppe", "ta en dag av gangen" og "dette er en peride du bare må igjennom". Jada, jeg vet det! Jeg føler ikke at jeg har "lov" til å klage, for egentlig har jeg det jo så bra, lever i et land hvor man får behandling som virker, har hus og bil og unger og en kjempegod mann! Derfor hadde det vært fint å ha noen å snakke litt med her på forumet som har vært igjennom eller går igjennom noe liknende. Noen som vil dele sine erfaringer med meg?
Anonym
Sv: Jeg har kreft, noen fler?
09:02 21.04.2008
Dytter meg selv opp nå, gjør jeg ikke?
Anonym
Sv: Jeg har kreft, noen fler?
14:49 22.04.2008
Heisann..
Jeg har ikke kreft,er heldigvis frisk.Har bare en bindevevs syndrom. Svarer deg sia jeg så at ingen har gitt deg svar,,Syntes du er flink,som gir alt for unga dine.Vil tipse deg til snakke med andre på slike forumer.Søk på kvinnegaiden,så forum da komme rdu fram,står forskjellige sykdommes-forumer osv...
min samboer har nettopp fått kreft. han har tre barn på 11, 8 og nårt felles 1,5 år.barna har ikke fått vite det enda...jeg syns det er grusomt
Anonym
Sv: Jeg har kreft, noen fler?
19:42 2.06.2008
Hei!
Det var trist å høre,men stort sett går det bra med oss "unge" kreftsyke. Jeg har lagt ut innlegget mitt på Kvinneguiden, og har fått litt respons der. Hvis du har lyst til å sende meg en melding der heter jeg MISI. Jeg har som du ser kreft, men jeg har også erfaring som pårørende fordi mannen min hadde det for noen år siden. Jeg ønsker dere lykke til, send meg gjerne en melding på KG, for jeg er mer der enn jeg er her på BM.
Klemmer!
Anonym
Sv: Jeg har kreft, noen fler?
23:20 7.07.2008
Er jo en stund sien du la inn innlegget, men kanskje du er innom av og til?
Vil først og fremst si at jeg håper du nå er bedre, og at sjansen for tilbakefall for din krefttype er liten - men skjønner godt at du er redd for akkurat det.
Jeg har ikke kreft selv, men har fått mer enn dosen i nær familie og blant venner og vet at tanken om tilbakefall og spredning hele tiden ligger på lur.
Jeg vil gjerne anbefale deg kreftforeningen; de har grupper for unge kreftsyke - jeg synes du skal ta kontakt med dem hvis du ikke allerede har gjort det! Min vennine har fått mye støtte der, der hjelper å møte og snakke med andre i samme situasjon. Lykke til!
Hei!
Ser at det jo er en liten stund siden du la inn innlegget. Men kanskje du titter innom? I så fall kanskje du vil lese ett noe langt innlegg?:-)
Jeg og min samboer, har en datter på 3 år. Siden hun var 1 år, så har pappa fått diagnosen lymfekreft 2 ganger. Første gang han fikk diagnosen, ble han tilbudt høydose utallige ganger, men takket nei fordi dem ikke kunne vise til at det faktisk har en bra virkning/helbredelse. Likevel ble han satt på en kraftig cellegiftkur, en som heter CHOEP14, hvor han fikk cellegift 3 dager på rad annenhver uke. Bivirkningene for han var uendelige. Oppkast, dårlig matlyst, utmattethet, null immunforsvar og flere innleggelser med antibiotikakurer. Etter litt over 3 mnd. var han ferdig og ble erklært frisk. Ved en rutinekontroll januar nå i år, fikk han vite at han hadde ett begynnende tilbakefall. Raskt ble han satt på cellegiftkuren kalt MIME. Han fikk raskt vite at han kommer ikke unna høydosen denne gangen, nå måtte han. Datoen for start på inneleggelse til høydose ble satt til 13.mai 2008 - på 3 års-dagen til datteren vår. Uker og dager er nøye uttelt i forhold til når høydosen skal starte. Men da vi nevnte at dette fallt på bursdagen til vesla vår, så syntes dem at det var viktig for oss alle tre at vi kunne få denne dagen sammen. Så dem utsatte starten med noen få dager.
Selve høydosebehandlingen er svært omfattende, og for pårørende å være vitne til dette er tøft. Samboeren min var klart mer sterkere enn meg, og han følte at jeg trengte mer støtte og oppfølgning enn han selv - fordi han visste at han skulle komme i gjennom dette. Tapre gutten min! Men for meg å se min kjære ligge der, nesten ikke oppnå kontakt med han, og på det verste så han døende ut. Så skulle jeg hjem til 3-åringen vår med alle disse inntrykkende... og hun som savnet pappa så enormt. Når hun fikk lov å besøke pappa når han begynte å komme seg, så ble hun redd - fordi pappa var utrolig forandret fysisk sett, spesielt i ansiktet. Men samtidig forsto hun jo at det var pappa, men for henne å forstå hvorfor pappa så slik ut, det var litt skremmende.
I begynnelsen av juli i år, så ble han skrevet ut. Dem gav en prognose på at han ville bruke minimum 3 mnd på å komme seg i noenlunde(!) form. Den 26.august hadde han sin første arbeidsdag, og har siden den datoen vært på jobb 100%, og uten fravær. Han har vært tapper.
Nå ser vi kun fremover, og håper at han slipper flere tilbakefall. Men når kroppen har vært utsatt for så mye cellegift, så kan det føre til andre krefttyper igjen.
Min kjære som jeg har fortalt om her, heter Espen. Han har bestandig ønsket å kunne prate med andre som har vært gjennom liknende, uansett krefttype. Om du, eller andre har erfaringer som ønskes å dele, så ta gjerne kontakt.
jeg har også kreft..livmorhals med endel styg spredning.. i en alder av 24 år.. :/ fikk diagnosen etter fødselen av min sønn i mars.. det har vært ei fæl barseltid for å si det mildt...
