BarnetMitt.com

Hei!

Jeg var 23 da jeg ble stemor til 4(!). Det er 5 år siden, og vi har blitt en stor sammensveiset familie. Mitt råd til deg er å vise han at du gjerne vil bli kjent med han, tilby å gjøre ting sammen bare du og han dersom han har lyst, men kjenn på det selv hvor mye du ønsker og involvere deg også. Er uheldig for forholdet deres dersom du innvolverer deg mer enn du egentlig er komfortabel med, for så å trekke deg tilbake igjen. La han styre tempoet litt på hvor raskt dere blir kjent og hva slags relasjon dere skal ha (han er jo ganske stor).

En ting jeg tror er veldig viktig er å være seg selv. Ikke prøv å være en annen enn den du er for å bli likt. Han må lære seg å like deg slik du er, akkurat som du må med han. Ikke bli kompisen hans, men heller en trygg, vennlig voksen ressursperson. Å hive seg på kompisbølgen gagner hverken deg eller han (eller faren). Ikke begynn å oppdra han selv om det er ting som irriterer deg, MEN sett tydelige grenser for hva du synes er ok at han gjør/måten han oppfører seg overfor deg. Det er forskjell på å si: "Ikke plukk deg i nesa ved bordet er du snill, det er ikke god folkeskikk" og å si "Ikke plukk deg i nesa ved bordet er du snill, jeg synes det er ekkelt at folk piller seg i nesen når jeg sitter og skal spise maten min." I det første eksempelet oppdrar du HAN, mens i det andre eksempelet setter du grenser for hva du synes er greit han gjør overfor DEG. Etterhvert kan du sikkert være med i oppdragelsen også, men det krever at dere har et etablert tillitsforhold. Han er er jo uansett så lite at det er jo ikke sikkert du føler det naturlig å skulle være med i oppdrageroppgaven heller.

Masse lykke til! Med god kommunikasjon er det fullt mulig å få dette til å være en flott prosess for alle parter. Send meg en pm hvis du vil spørre meg om noe - hvis du fikk noe ut av det jeg skrev da :)

Hei :)

Jeg har vært stemor til 2 gutter i 3 år nå. Den yngste var så liten, så da blir tilknytningen mye enklere, men den eldste var omtrent samme alder som gutten du skal bli stemor til.

Jeg vil si at det aller viktigste er dere voksnes planlegging.

Menn har en tendens til å anta at du er kvinne, gutten er et barn, resten går av seg selv.

Dere må snakke på forhånd om "teite ting" (jeg syntes det hørtes teit ut, angrer nå) som når er leggetid? Hva skal til for å strekke denne tiden? Noen ganger, som i ferier osv, hva skal tiden være da? Når skal man stå opp? Hva er IKKE greit overhodet av oppførsel, hva irriterer hver av dere helt grenseløst hos barn, og hvordan skal slikt takles om akkurat denne gutten en dag gjør slikt?

Hvordan sier man ifra når man er fornøyd med ting gutten har gjort? Hva er ok belønning? Hva vil dere fokusere på i oppdragelsen?

Alt du bare kan tenke deg må dere få ordnet opp i voksne imellom.

Problemet for en steforelder, og særlig for stemødre som liksom skal være "mamma til alle pga kjønnet sitt" (det er jo litt sånn det blir), er at det tar tid å bygge opp en tillitskonto, som du kan trekke fra når du er sint og irritert.

Du sier "åh, nå er du virkelig slitsom" og gutten hører bare ulykke på alle vis. Faren kan si det samme og gutten hører "nå syns pappa jeg er irriterende" men tenker ikke at det har noe å gjøre med farens kjærlighet, den stoler han 100% på at er der uansett.

Derfor er det superviktig at DITT syn på hva som ikke er lov kommer frem, så ikke faren blir den snille, mens du blir den slemme. Fedre er generellt sett mer ettergivende, og helgepappaer enda mer så, mens steforeldre ikke har samme problemet med at man skal unne ungene all verdens fordi en steforelder ser bare barnet, og ikke alt som har skjedd i forkant i forbindelse med brudd, savn av barnet osv.

Om den ene av dere setter en regel, og sier nå blir det ikke mer sånn-og-sånn idag/denne helgen, send en melding til den andre, så dere følger opp begge to uten at gutten merker noe til det. Da virker det bare som dere uten videre mener det samme, istedet for at det er tydelig at dette har far blitt beordret til å følge opp av stemor.

Det samme gjelder virkelig for gode ting også, ring gjerne opp med en gang og del gode nyheter hvis faren ikke er tilstede, vis hvor viktig det er å dele med alle!

Til å begynne med villle jeg om jeg kunne begynt på nytt:

- Tatt mer på gutten, fedre slutter gjerne med all kosen når unger blir eldre og gutter vil ikke bli kost på, men det er en flott måte å vise godhet og ømhet. En velkomstklem, rufsing i håret, holde på skulderen når du roser osv

- Gjort mer familieting sammen helt i begynnelsen for å virkelig knytte bånd SAMMEN utenfor huset

- Kost mer med faren mens gutten var der, og invitert ham også med på en klem osv. En velkommenhjem klem der dere strekker armene ut mot gutten også er veldig inkluderende :)

- Fått tatt opp "selvfølgeligheter" med faren på forhånd. Slik som hvordan sier man ifra at det er leggetid? Gutten hadde vært veldig lite hos faren en stund pga mye jobbing, men da jeg kom inn i bildet kunne han jo sove over hele helgen, men likevel fikk han fortsette som da han nesten aldri var der. Idag har vi en tenåring som tydelig viser at han blir ukomfortabel når jeg sier det er leggetid. Selv om klokka er 3 om natten...

I det hele tatt, jeg ville brukt mye tid med å diskutere ting med faren. Det er mellom dere voksne grunnlaget i stor grad blir lagt for at alt skal gå bra. Jeg forsøkte littegrann, men samboeren min syns selv det var litt tåpelig og unødvendig, men... Det er virkelig ikke det samme i stefamilier som i vanlige familier. Jeg kan ikke sette foten ned på samme måte som en mor kan, og dermed skal det MYE til for at 1 gang jeg mister besinnelsen skal repareres - man kan bare være litt irritabel en dag, det er nok- , mens en forelder kan gjøre sånn hele tiden uten at barnet føler seg utrygt.

Send meg gjerne en PM hvis du vil :) Jeg kjenner ingen andre i min alder som har blitt stemor, og det med å være såpass nær barnet i alder gjør ting annerledes på sin egen måte det også!