Her kan du utveksle erfaringer rundt det å være alene, få tips om fine turer man kan dra på og rettigheter du kanskje ikke var klar over at du hadde. Få støtte og sukke litt selv også.
Vennlig hilsen jordmor Siri
Far er utenlandsk..
14:47 21.03.2008
Jeg er for tiden i ett forhold med en fra Litauen, vi bor i Norge og venter vårt første barn i oktober.
Jeg føler desverre at jeg bare mister mer og mer den følelsen av å være forelsket i han, jeg er veldig usikker! vi har hatt så mye problemer siden vi bestemte oss for å prøve som ett par, han har hatt et alkoholproblem, vi krangler hele tiden over småting som blir blåst opp!
Sex! noe jeg ikke trodde kom til å bli noe problem siden jeg selv er ganske aktiv, men han forlanger så mye! han kan holde på dagen lang når det passer han, og blir sur og sier han blir usikker på meg de gangene jeg sier nei, og tro meg det er en kamp å få han til å forstå et nei! vi har planer om å flytte til en større by sammen, og det blir godt å komme seg bort fra bygda med alt sladder, men jeg er så redd det skal gå helt skeis der! ingen har fått jobb der vi bare tar tingene og drar.
nå er jeg egentli ganske sikker på at vi ikke kommer til å vare livet ut, men følelsene er der ennå så det kan nok funke i ett år eller to, men fortsetter det som det er nå går det virkelig ikke!
Men så kommer den vansklige delen, han kommer til å reise tilbake til Litauen om det blir slutt, jeg kommer nok ikke til å få vite hvor han er eller ha noe kontakt med han, da tenker jeg veldig på barnet vi skal ha, det kommer ikke til å ha noen far! Dette gjør alt så mye vanskligere. Jeg vet ikke om jeg vil dette alene, eller om jeg klarer det. Og hva skal jeg si til barnet mitt? jeg aner ikke min arme råd jeg..
Anonym
Sv: Far er utenlandsk..
22:04 21.03.2008
Du har det nok tøft nå ja..
Jeg har vært gift med utlending, fra Sør-Øst Asia. Vi fikk to barn, som nå er 8 og 4 år. Vi levde et liv frem og tilbake. Bodde litt her i Norge, og litt der nede. Kranglet, og ble venner igjen. Kulturkrash. Men likevel motsatt tiltrekking. Vi lærte hverandre å kjenne på godt og vondt.
Jeg ville ut av forholdet noen ganger, men kunne det ikke pga avstanden, og barna. Det var umulig! Hadde han vært norsk, hadde vi vært over før..
Nå er han borte, død. Og jeg er alene med to barn. Vi klarer oss. Må jo bare leve videre. Og ungene vokser opp uten pappan sin. De hadde han noen år, og minnes ham, og er glad i ham.
Hva jeg kan gi av råd? Ikke stort. Du må nok bare lære og feile selv. Og finne ut av ting på egen hånd.
Om du skulle bli alene, så vit at det går bra for barnet, så lenge du har det bra. Og at et barn vokser opp uten en far, er det mange som gjør.
Lykke til.
Anonym
Du må være innlogget eller medlem for å skrive innlegg.
Klikk her for å logge inn eller bli medlem
