BarnetMitt.com

Hei..
Jeg er i et på og av forhold nå, og sliter psykisk pga det.
Er orntlig forvirra og fortvila over hele situasjonen, og den som sier det er lett å bare gi opp når man har barn sammen, skal i mine øyne få gå i mine sko i en stund for å kunne uttale seg om noe sånt.
Alle mennesker er vi så forskjellige, og noen ganger møter vi på noen man kanskje i all hovedsak ikke passer sammen med.
Så ser man ikke det, for det er sant det at kjærlighet gjør blind.. så får man barn sammen, og kompliserer det hele enda mer.
Etter barnet vårt kom, ble alt værre mellom oss.
Han har aldri vært av den omsorgsfulle typen, og det virker heller nesten som om han frykter nærhet og kjærlighet enn noe annet.
Det er vanskelig å få dere til å forstå hva jeg mener nå.. men jeg prøver likevel.
Han er flink på mange områder, å derfor er jeg så innmari glad i han, men veien er ikke lang til hat og intriger, der han er skikkelig slem mot meg.
Har hele tiden tvilt på at han elsker meg, når han har så vanskelig for å gjøre de gode tingene, mens det er så kort vei til sinne og stygg oppførsel.
Jeg lener håpet mitt på at det går ann å forandre seg, og sitter på en måte på stedet hvil... blir aldri ferdig å håpe, aldri færdig å sørge heller..
Han vil prøve å gå i familieterapi,og han har tatt tak i sinne problemene sine, med sinnemestringskurs.
Jeg har hele forholdet tvilt på han, og blitt så sint å frustrert over hans dårlige oppførsel og mangelfulle kjærlighet til meg at terskelen for å gjøre det slutt har vært relativ lav.. jeg har ofte trekt meg ut av ting,fordi jeg har skjønt at nå bærer det ingenting godt av det lenger.
Han har også veldig vanskelig for å se feil,dytter dem ofte bare over på meg igjen liksom..
Til og med nå når vi ikke bor sammen føler jeg han gjør liten og eller ingen innsats for å vise at han er på bedringens vei.
Det går så opp å ned at jeg føler meg nesten kvalm av hele karusellen liksom.
Når vi har det bra sammen er det som å sveve på en rosa sky, men så er det de dype dalene da..
Vi har prøvd mange ganger, men det virker ikke som om vi klarer dette:( Å det er så trist, klarer ikke ha fokus på barna når jeg skal være alene.. De får alt de trenger selvfølgelig, men jeg føler meg jo så innmari trist.
Så jeg må spørre dere om deres erfaringer ang. det å forbedre seg, forandre seg osv?
Er jeg en idiot som håper,eller fins det håp om at vi en dag kan bli en lykkelig familie?
Er så lei av å henge håpet mitt på en knagg, å bare dingle. klarer jo ikke gå vidre med livet mitt, samtidig som jeg vet at han ikke er snill mot meg, og at det til syvende og sist også går utover barna..:(
Jeg føler meg så innmari ødelagt, å jeg greier nesten ikke huske annet enn når ting er bra liksom.
Han har stor mangel på forståelse og empati eier han ikke.
Og egentlig har han alle tegn på det en psykopat er, men han har så innmari taket på meg.
Utad er han den kjerne karen, som alle tror er verdens beste fyr. Sympatisk og hyggelig.
Langt fra det han er hjemme..:(
Alt det stygge han sier til meg blir bare repetert i hodet mitt som en dårlig film. Er så lei av å føle meg som en taper. Føler meg vraka, å som en idiot. Har nå trodd at jeg har funnet kjærligheten to ganger, å fått barn etter begge gangene. Så jeg er nå alene med to små barn, med to forskjellige fedre, der jeg sitter igjen å har MASSE sår som ikke vil leges:( burde jeg ta kontakt nå? hva skal jeg gjøre? er så innmari trist... hjeelp, er redd jeg kommer til å knekke helt sammen.