Kjenner meg igjen i så mange av disse innleggene på denne siden,innser at jeg og sambo tydeligvis også har problmer! HAr vært sammen i 5 år,og alle de 5 åra har vært veldig opp og ned. Har skjedd mye..jeg var bare 16 da vi ble sammen,og hadde en teori da,om at det gikk an å finne drømmemannen i så tidlig alder..som dere sikkert da skjønner,er jeg bare 21 år,og det tenker jeg mye på!Vi har en sønn på 1,5 år,og det er synd hvis vi må ta steget å gå fra hverandre. Er ikke forelsket lenger,og jeg skjønner man ikke kan gå å være det,men det er skremmende å tenke på at jeg aldri skal få føle meg sprudlende forelsket mer,da jeg er så ung..han er veldig hjelpsom hjemme,flink med gutten vår,og har ikke vært utro..men allikevel føler jeg vi har vokst fra hverandre. Føler vi er bare "kompiser"....han er dessuten veldig gla i sex,men d frister ikke meg..spesielt ikke når han blir oppgitt og sur,hvis han ikke får seg hver 4.dag...er veldig frustrert..ser ikke for meg noen andre enn han,og jeg vil så gjerne høre noen si: han er den rette for deg,du må ta vare på han,du er heldig osv..men nei,familien min begynner å tvile også,på om vi burde være sammen. <har hus,bil og felles økonomi+en stk uskyldig sjarmis,og jeg har sååå lite lyst til å gi opp dette,men jeg tror snart det er det beste. Jeg går stadig med gråten i halsen og tenker på dette mange ganger om dagen,og jeg går liksom på å venter på at han skal "gjøre noe domt" slik at jeg har en grunn til å gå fra han,og DEN TANKEN SKREMMER MEG!!! Jeg har tatt opp dette med han mange ganger,men alt han sier,er at jeg bare må dra..han kan jo ikke holde meg igjen,eller tvinge meg til noe sier han..men jeg skulle gså gjerne ønsket,at han kunne gi meg en grunn til å bli...;(
sorry,ble langt..måtte bare sutre litt... |
