BarnetMitt.com

Har en sønn på 5 mnd, og har vært alene med han siden jeg ble gravid. Var sammen med barnefaren, men han fikk nok litt panikk da det gikk opp for han at han skulle bli pappa. Men han var likevel veldig klar på (allerede FØR jeg hadde bestemt meg for å beholde) at han skulle ha ungen annenhver helg og en gang i mnd, og jeg har aldri sagt noe annet. Gjennom hele svangerskapet tilbydde jeg han å være med på kontroller og UL, og han benyttet seg av invitasjonene en gang og ble med på en kontroll, uten å virke direkte overbegeistret. Likevel klaget han over at jeg ikke inkluderte han nok, og jeg fikk høre av andre at han hadde sagt til vennene sine at jeg nekta han kontakt med ungen, noe som IKKE er tilfelle! Jeg inviterte han til og med med på fødselen. Da kom han ned på sykehuset, satt i en time og gikk hjem igjen, sa vi kunne ringe når noe skjedde. Da fødselen startet prøvde vi å ringe, men da tok han ikke telefonen. Har fått vite i ettertid at det var fordi han hadde møtt ei dame, og dermed var litt opptatt den natta. Tida på sykehuset gikk veldig fint, han var oppe nesten hver dag, og alt virket bare bra. Da jeg kom hjem fra sykehuset reiste jeg hjem til mine foreldre for å være der ca en mnds tid. Følte jeg trengte litt hjelp siden jeg er veldig ung og førstegangsmor. Vi var hele tiden veldig klar på at han var hjertelig velkommen til å komme hjem til oss når som helst. Han kom en dag, og da satt han for det meste på kjøkkenet å røykte og sa ikke hadet til sønnen sin før han dro igjen en gang. Jeg sendte et par oppdateringer etterhvert og sa at alt var bra, osv.. Da jeg kom tilbake igjen til byen hvor han bor, får jeg vite at han har vært i kontakt med mekler, fordi han mente at jeg bare stakk av med ungen, og at det ble for vanskelig for han å treffe barnet. Nå har han ikke sett barnet på en mnd, ungen er 2,5 mnd, og han sender melding å sier at han og nye dama kom for å hente han så de kunne ha han noen timer. Dette er det første jeg har sagt nei til, for selvfølgelig vil jeg ikke slippe min 2 månder gammel unge alene sammen med noen han ikke kjenner..! Og barnefaren kjente jo ikke han heller..! Men sa at de bare kunne komme opp dagen etter. Dagen etter kom bf alene og var temmelig forbanna, og sa at NÅ måtte vi sette opp en samværsavtale. Jeg skjønte ikke helt hvorfor, for jeg har jo alltid sagt at han bare måtte komme opp til meg når som helst! Men OK, det var greit. Han krevde å ha en "sakte" opptrapping, der han fikk ha barnet med seg alene noen timer noen ganger i uka fra og med samme dag, og å ha barnet på overnatting innen en mnd. deretter annenhver helg og en dag i uka frem til barnet var 1 år, og fra han var 1 år ville han ha delt bosted. Jeg synes det ble å gå veldig fort frem, jeg ville gjerne at samværet skulle være her oppe hos meg i begynnelsen. Han hadde aldri skifta bleie eller gitt ungen mat, så jeg ville jo være trygg på det også, spesielt siden ungen har vært ekstremt vanskelig å mate siden han er prematur. Jeg ammer jo også, men det hadde han null forståelse for. Dette gikk han IKKE med på, så han krevde mekling. OK for meg, jeg har aldri nekta noe som helst. Mekleren var HELT enig med meg i at samværet burde være her oppe hos meg ihvertfall de første tre mnd, og deretter kunne jeg ta med barnet opp til han og dama. Dette var en super avtale synes jeg også, og jeg lot HAN bestemme hvor ofte og hvor mye samvær han ville ha oppe hos meg. Det ble ikke mer enn 2 timer to ganger i uka, noe jeg egentlig synes var lite. Men OK. ja, det kan jo nevnes at han når er forlova med dama han traff for 4 mnd siden også, og jeg har heller aldri nekta henne å komme selv om jeg synes det er vanvittig ukomfortabelt! Han presterte faktisk å ta henne med seg i dåpen også, noe som førte til at en oldefar nekta å komme, og det var såvidt at mine besteforeldre også holdt seg hjemme. Den første dagen han skulle ha samvær får jeg melding tidligere på dagen der han mener han får for lite tid med ungen. Det klarte jeg ikke å skjønne siden det var han som hadde bestemt tidene. Den kvelden kommer han et kvarter etter avtalt, og går en time tidligere fordi han må rekke en butikk. To dager etterpå avlyser han samværet for helgen, samværet etter det igjen tar han med seg dama (noe som står i avtalen at han ikke skal), og siste samvær i forgårs får jeg melding en halvtime etter han skulle vært der, der han sier at han og dama kommer senere, de hadde ikke tid nå. Jeg hadde en avtale etterpå, og sier dette. De vil komme opp senere, men det går ikke. Jeg sier også at jeg ønsker at vi skal holde oss til avtalen, men da var det plutselig min feil at han ikke fikk se ungen fordi jeg ikke er fleksibel nok! Jeg føler rett og slett at jeg ikke har vært annet enn fleksibel! Fra dag 1 har jeg ønsket han hjertelig velkommen i mitt hjem, har til og med sagt han kan overnatte. Jeg har gått med på at han skal betale halvt barnebidrag, selv om han tjener mye, fordi han synes at det egentlige beløpet var mye. Jeg har latt nye dama hans komme inn i mitt hjem for å bli kjent med ungen, jeg har latt dama komme i dåpen, jeg har gått med på samværsavtale, jeg har gått med på ALT bortsett fra at han bare får hente ungen. Men LIKEVEL er det jeg som er den store stygge ulven, og jeg er rett og slett så vanvittig lei!!!!!