BarnetMitt.com

Må si jeg deler en god del av dine bekymringer, kjenner igjen mye av det du beskriver. Jeg har en gutt på tre år og fire mndr, han ble storebror i september. Synes også lett det blir krangling og han nekter og kverulerer en del. Jeg kjenner også på meg selv at jeg har liten tolmodighet, ettersom man ikke for sovet nok og det er travelt med to barn, særlig når man er en del allene med dem. Synes det er vanskelig å strekke til hos han, og føler ikke at jeg klarer å være en god nok mor for han. Tror at trassalderen spiller en rolle, og at det kan være en del sjalusi inn i bildet... men det er jammen ikke lett, er jo ikke gøy å føle at mye av dagen sammen med barnet går til krangling. Har desverre ikke et fasitsvar å gi deg, men lykke til, blir nok bedre

Jeg vil anbefale webster-stratton. enten kurs,eller kjøp boka. Den har fungert så bra for oss at vi er i sjokktilstand nærmest.

Høres ut som eldstegutten min på tre. Bortsett fra at han er et naturlig midtpunkt blant de andre barna, er mye likt. Han er raaaaaasende hver morgen, alt fra påkledning til å skulle gå til bilen, til å bli sint for at vi ikke vil bære ham fra bilen og inn i huset etter barnehagen, ikke vil legge seg, nei er ja og ja er nei.....og han hadde også nylig en periode hvor han spyttet.

Hos oss skyldes nok dette trass. Han har en lillebror på to år, så han har hatt god tid til å venne seg til det - i motsetning til deres barn.

Eneste som hjelper her er å be ham sette ord på ting. Han blir så til de grader hysterisk (og som din - følelsesladet til de grader, tar det sinnsykt tungt hvis han føler nederlag av noe slag, eller blir irettesatt for noe) at det har vært vanskelig å vite hvordan man skal nå inn til ham. Det som nå har hjulpet er at jeg har sagt f.eks: "Nå ble du lei deg, ikke sant?" Får et hulkende ja tilbake. "Kan du fortelle mamma hvorfor du er lei deg?" Han hulker gjerne noe sånt som at "pappa tok fra meg brannbilen min" hvorpå jeg da sier noe sånt som at "Ja, det skjønner jeg veldig godt at var trist. Du liker brannbilen godt, og da er det ikke morsomt at noen tar den fra deg. Men du slo lillebror i hodet med brannbilen, og da må pappa ta den bort. Det er ikke lov å slå, er det vel?" Får et mumlende "...nei...", og så er det å be om unnskyldning og han får da ros for at han har vært flink til å sette ord på det han føler fremfor å kaste ting/slå/sparke/hyle.

Da blir han blid igjen før neste kamp kommer en stund senere:) Poenget var i hvert fall at her hjelper det å lede ham på vei med den typen spørsmål fordi han da føler seg forstått, og fordi han ikke alltid klarer å sette i gang selv.

Vår datter er 3 1/2 år, og hun var også sånn som du beskriver, frem til jeg og samboer tok en alvorlig prat og la opp en strategi om hvordan vi som foreldre skulle takle disse utbruddene.

Hun har også en lillebror på 1 1/2, og vi merket på henne at hun observerte at lillebror fikk oppmerksomhet når han skrek eller klagde, og vi kom fram til konklusjonen om at hun sannsynligvis prøvde å få vår oppmerksomhet på samme måte som lillebroren. Resultatet ble jo bare sutring, klaging og skriking fra hennes side, og meget irriterte foreldre.

Så vi fant ut av at vi som foreldre skulle blir flinkere til å gi klare beskjeder, gi mer positiv oppmerksomhet og ikke hisse oss opp når det stormet som verst. Ikke gi henne valg om hva vi ville hun skulle gjøre, og vi bestemte også at vi skulle gi henne noen påminnelser før ting skulle skje. Som f.eks, dersom hun leker på rommet sitt mens vi lager mat, at vi gir henne beskjed om at neste gang mamma/pappa kommer inn på rommet, så skal vi spise, det gir henne tid til å forberede seg på hva som kommer og da unngår vi et skrikeanfall.

Vi introduserte også "tenkebenken", hvor hun må sitte i 3 min, vi har en klokke som piper når de 3 min er gått, slik at hun også er obs på tiden. Denne brukes kun ved ekstreme tilfeller, som f.eks. skrikeanfall, slåing osv. Hun sitter der i 3 min, alene, og vi går kun bort til henne dersom hun prøver å komme seg vekk fra benken, men vi snakker ikke til henne ellers før de 3 min er gått. Etter de 3 min forklarer vi henne hvorfor hun måtte sitte der, og at hun må si unnskyld til den hun har slått/spyttet på.

Vi fant ut av alle disse tingene ved å se på Nanny 911 på TVNorge :o), vi visste ikke om det kom til å hjelpe, men det gjør det jo, vi har sett en merkbar endring på hennes oppførsel. Jeg tror mye skyldes vår måte å reagere på, og det at vi er mer konsekvente og samstemte som foreldre. Lykke til!

Sjekk også denne linken:
http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=102735

Kan være litt sjalusi + en god porsjon "trassalder".


Har dere forsøkt timeout eller inndragelse av goder når hun gjør slikt?
evt. premiering av god oppførsel?

Glemte å skrive..

Helt normalt.