BarnetMitt.com

Babyen husker jo ikke så lenge, det vil si at hun må knytte nye bånd til dere begge hver gang. Mener at det ikke anbefales fast samvær med overnatting før barnet er minst ett år. Det der kan du bare ikke gå med på.

3 mnd er altfor tidlig å sende eit barn avgårde aleine. Og ammer du seier det seg sjølv at det ikkje går. Du får ta kontakt med fam.vernkontoret. Dei støtter deg nok på det området. Og vil ikkje anbefale å la barnet begynne med den type samvær.

Host opp et forslag som han kan godta eller avslå. Å sende et så lite barn fra seg så lenge er uholdbart. Jeg kunne skjønt det dersom ungen var større og dere bodde i nabolaget, men det der går jo ikke.
Ingen sakkyndig i verden vil gi han omsorgen så lenge du er en bedre omsorgsperson enn han, og det er du kanskje dersom det er mye fest og fyll?
Slapp av, kall inn til et møte på fvk og kom med et forslag til samværsordning som du kan leve med.

Slapp helt av jenta mi!!.... Jeg kom også opp i en ev. pendler situasjon med bf.
Siden jeg er student så har jeg fri rettshjelp, og benyttet meg av dette.
Advokaten min fortalte meg da at de fleste sakkyndige ser på mor og barn som et individ det første leveår.
Selvfølgelig har far krav på samvær med sitt barn, men det er for at barnet skal bli kjent med far... ikke for å tilfrdstille de voksnes behov.

Siden små barn har sånn begrenset hukommelse anbefales korte men hyppige samvær.

Vi har nå foreslått ovenfor bf. att han skal treffe datteren sin 2 ganger per uke og kun 3 timer av gangen, siden jeg fullammer. Hvis det ikke passer, og han ønsker lenger tid mellom samvær, så kjenner hun ikke han igjen, og da skal det foregå med meg tilstede. Dette for at det blir det beste for barnet Og hun slipper å forholde seg til han som fremmedperson hver gang..
Hvis han ikke samtykker i dette, så er det han som ev. må gå til rettsak mot meg..... og da pleier de som regel å dømme til barnets beste?

Få til en meklingstime med fvk eller en advokat, så ordner det seg nok skal du se;)

Ønsker deg MASSE LYKKE TIL!!!! (og hold godt på ammingen leeenge til......hehe)

Hvor hjelpeløs går det an å bli egentlig? Klarer du ikke å vurdere dette selv? Du kan jo begynne med å lese barnelova hvis du trenger å vite mer om når foreldres ønsker og behov må vike for barnets (www.lovdata.no). Søk på gjeldende lover. Det kan jo ikke være så vanskelig. Få deg en ryggrad.

Legg frem et forslag om at han kan overnatte hos sine foreldre og dermed kunne besøke dere noen timer annen hver helg (lørdag og søndag). Da er det han som reiser. Gidder han ikke det, kan du jo konfrontere han med om han virkelig ønsker at datteren hans må noe han ikke gidder......

Da har du lagt frem et forslag og står sterkere ved en evnt. rettssak senere. Da beviser du at du tenker barnets beste, og ikke skal f.eks hevne deg

JA, det er for tidlig!
Et så lite barn har ikke forutsetninger for å kunne forberedes på et slikt plutselig fravær fra den primære omsorgspersonen (deg) eller at hun vil få se deg igjen, og har heller ikke forutsetning for å ha noe begrep om tid.
En samværsordning, eller omsorgsfordeling, på 50% når dere bor så langt fra hverandre vil være en stor belastning, og direkte skadelig for barnet.

Jeg vil anbefale deg (og alle andre i denne situasjonen) å lese boken
"SAMVÆR mellom barn og foreldre som ikke bor sammen", skrevet av psykologene Kathrin Koch og Espen Walstad.

Boken tar for seg samvær, både i barnefordelingssaker og i barnevernssaker, og sier mye om barnas psykologiske forutsetninger for å takle samvær.

Dette var drøyt! Det går ikke ann og sende så små barn på fly alene! (eller sammen med en ukjent tante!) Og foreldrene hans har da virkelig ikke noe med dette og gjøre overhode! Det er et lite spebarn vi snakke om...et lite barn som får pupp (mors pupp!) som eneste næring! Dersom barnefar ikke har forståelse for dette, så må han være så komplett idiot at han ikke er kompatibel til å ta seg av barnet når hun kommer frem der heller! Herregud! Håper virkelig at dette er en spøk, og at det ikke finnes så DUMME mennesker der ute!

Ta kontakt med en advokat med en gang, og snakk med fastlege og helsestasjon. Selfølgelig har du rettigheter! Du er barnets mor! Og slik du beskriver situajonen er du den beste omsorgsperson for din datter, og det beste for henne er å være der maten er og der hun føler seg trygg, med deg!!!

Dersom han er interesert i å bli kjent med sin datter, med tanke på at han skal være med å oppdra henne når HUN BLIR ELDRE!