BarnetMitt.com

Og hvem av sykdommene lurte du på?
Greit at du er hjernevasket og føler en notorisk trang til å sprøyte ungen din full av gift, virus, dyrerester og rester av andre mikrober! Så håper jeg du kan stikke hue inn i ræva å lure på hvorfor din egen unge plutselig fikk en anen sykdom som "man IKKE kjenner" årsaken til senere!! Polio ble for ørtogørtiende gang nesten urtryddet før vaksinen kom! Og hvis diu lurer på dokumentasjon nå åpne en annen tråd! Ellers er det en fornøyelse og si at mine har hatt kikhoste, kusma, røde hunder, og meslinger for å ikke glemme vannkopper, skarlagensfeber. Det morsomme er at mine er immune livet ut og er friske uten tegn til astma, ADHD, svekket immunforsvar og annet jævelskap!! Heller ikke hatt behov for medisinsk hjelp da sykdommene for mine var mild. Du derimot som sitter der og har sprøytett gørra ukritisk inn i ungen din sammen med ca 80% av resten av befolkningen kan alltids lure på hva som skjer når ungen blir 30 år og plutselig blir rammet av meslinger. Det fine med meslinger er at den er ganske harmløs hos barn men farlig for voksne. MMR-vaksinen kan man ikke garantere livslang immunitet mot og det morsomme er at du faktisk har ødelagt muligheten til at ungen skal kunne utville denne livslange immuniteten:-) Mine har sikkert også hatt varianter av HiB uten at jeg egentlig har giddet å løpe hysterisk til nærmeste legekontor for å få en bekreftelse på dette! Kikhoste rammer både vaksinerte og ikke vaksinerte:-)
Ellers så er man ganske blåøyd hvis man tror at vaksiner er fri for senvirkninger!!

Så hva er liksom konsekvensene av å ikke vaksinere? skal du belære oss med et idiotisk innlegg med ferdigmanual fra Folkehelseinstituttet?
Hadde du vært vitne til dødsfall og hjerneskade pga vaksiner så hadde du faktisk hodldt kjeft om den såkalte kvasivitenskaplige tullet du lirer av deg:-)

Veldig saklig innlegg fra noen som kaller seg for "doktor"....

Den eneste som har saklige argument i denne tråden er Dr. Yppert. Han fortalte jo konsekvensene av å ikke vaksinere, barna hans fikk diverse barnesykdommer uten videre dikkedarer og har nå varig immunitet. Disse barna er faktisk veldig heldige og en stor fordel helsemessig resten av sine liv.

Er helt med på at vaksiner ikke alltid gir livsvarig immunitet. Men, det er ikke alltid slik at sykdom gir livsvarig immunitet heller! Det er en mythe. Å be noen holde kjeft er veldig saklig ja!!

Så klart jeg har grunn til å be deg holde kjeft! Du kommer med fordommer og helt idiotiske spørsmål angående oss som ikke vaksinerer! Hadde du opplevd å miste barn samme dag som vaksinen ble satt eller at du ble vitne til at et friskt barn ble alvorlig syk pga vaksinen med påfølgende hjerneskade, så hadde du muligens hatt et annet syn på problemstillingen du også.

Har du mistet et barn som døde dagen vaksinen ble satt? Eller har barnet ditt fått skade av vaksine?

Jeg har fått den "gleden" av å oppleve begge tragediene, hvor min egen familie er involvert og et vennepar! Mine barn kan ikke få vaksineskade da de ikke er vaksinert!

Det var trist å høre. Jeg har hatt "gleden" av å nesten miste mitt barn pga kikhoste før han rakk å bli vaksinert. Han er nå vaksinert og er i kjempeform. Ikke rart jeg er FOR og du er IMOT vaksiner. Men likevel hadde det vært fint om du ikke kunne be folk holde kjeft bare fordi de har andre synspunkter enn deg. Du driver like mye med propaganda imot vaksiner som helsevesenet driver med for vaksiner. Du har heller ikke dokumentasjon på dine påstander, selv om du krever at andre dokumenterer det de sier. Litt selvkritikk hadde vært på sin plass.

Du sier at jeg ikke har dokumentasjoner? Da har du tydelig ikke fulgt med, men for å ta en oppsumering så kan du sikkert etterprøve en del av disse!! Det ville vært mer logisk for meg at du krevde en kikhostevaksine som virker, fremfor å forsvare en slik vaksine som ikke virker!!

Nye forskningsresultater sannsynliggjør forbindelsen mellom et apevirus som fulgte med poliovaksinen på 1950- og 1960-tallet, og enkelte kreftformer i mennesker.
DNA fra apeviruset Simian Virus 40 (SV40) har dukket opp i 33 av 55 kreftsvulster hos mennesker som nylig er diagnostisert med en type lymfekreft kalt non-Hodgins lymfom, melder New Scientist.
- Vi har funnet en sterk forbindelse. Nå er spørsmålet om virusets DNA er der som en uskyldig tilstedeværende, eller om det spiller en rolle i å forårsake kreften, sier Felipe Samaniego, forsker ved MD Anderson Cancer Center i Huston i Texas i USA.
Viruset skal ha kommet inn i den menneskelige populasjonen via forurensede poliovaksiner sent på 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet. Infiserte mennesker kan spre viruset til andre via spytt eller andre kroppsvesker.
Forårsaker kreft hos gnagere
I laboratorieforsøk med gnagere har det lenge vært kjent at SV40 forårsaker forskjellige kreftformer, blant annet i hjernen, i bein, lungemembraner og i lymfesystemet. De siste årene har viruset dukket opp i kreftsvulster i mennesker, hos pasienter som lider av de samme krefttypene.
Det har imidlertid vært vanskelig å påvise en årsaksforbindelse mellom dette viruset og kreft hos mennesker, og forskjellige studier har gitt motstridende resultat.
- Sterkt signal
Mer enn halvparten av kreftpasientene i den nye amerikanske studien bar på DNA fra viruset. Et annet viktig moment er at i mange av disse tilfellene var et gen som koder for et protein som er innblandet i disse kreftformene hos dyr, skrudd på.
- Det er et sterkt signal om at virus har forårsaket kreften, sier Regis Vilchez, ekspert på SV40 ved Baylor College of Medicine i Huston. Hans forskning har nylig avslørt at 24 prosent av 115 pasienter med lymfekreft var bærere av viruset, mens ingen i den kreftfrie kontrollgruppen.
Han mener likevel at det er nødvendig med mer bevis for å nagle fast et årsaksforhold mellom viruset og lymfekreft hos mennesker.
100 millioner
Poliovaksinen ble først produsert ved å dyrke poliovirus i kulturer av apenyreceller. De viktigste produsentene var de store farmasøytiske firmaene i USA som leverte vaksiner til en rekke land i verden, inkludert Norge.
I 1960 ble det påvist et til da ukjent virus i cellekulturene som ble brukt til vaksineproduksjon. Det fikk betegnelsen SV40. Mesteparten av cellekulturene som var benyttet siden vaksineproduksjonen startet inneholdt SV40. Det meste av poliovaksinen som var fremstilt til da, inneholdt derfor også SV40.
I 1960 nedla amerikanske myndigheter forbud mot å bruke SV40-holdige cellekulturer ved produksjon av poliovaksine.
I Norge startet poliovaksinasjonen i 1957. Opp mot én million mennesker her i landet kan ha blitt vaksinert i årene 1957-63. Den forurensede vaksinen kan ha blitt gitt til så mange som 100 millioner mennesker verden over. Etter 1963 skal det ikke ha blitt brukt vaksine forurenset med SV40 i Norge.
Tilfellene av non-Hodkins lymfom har blitt nesten fordoblet over en tilsvarende tidsperiode, uten noen forklaring.
Ikke alle med SV40 utvikler lymfekreft, og forskerne bak den nye studien spekulerer i om kroppen holder infeksjonen under kontroll inntil det skjer en "omdannende hendelse", for eksempel en annen sykdom.
- Da blir kanskje viruset reaktivert og forårsaker kreft, sier Samaniego.
http://www.newscientist.com/article.ns?id=dn4830


I USA oppdaget to virologer i 1960 at begge typer poliovaksiner var forurenset av et SV40-virus, som forårsaket kreft hos dyr samt forandringer i menneskets cellevevs-strukturer. Millioner av barn over hele verden har fått denne vaksinen. (Medical Journal of Australia 17/3 1973 s.555).
I 1977 slo skaperen av poliovaksinen, dr. Jonas Salk, sammen med andre forskere fast at massevaksinasjoner av polio, var årsaken til de fleste tilfeller av paralytisk polio over hele USA, siden 1961. Dr. Salk sa: ”Levende virusvaksiner mot influensa og paralytisk polio, kan i allefall forårsake den sykdommen som den var ment å beskytte mot.” (Science 4/4/77 Abstracts).

Dr. A. Sabine, skaperen av den andre poliovaksinen, gitt gjennom munnen, og som angivelig skulle være så mye bedre og sikrere, sa i et foredrag for italienske leger i Piazenzia den 7. desember 1985: ”Offiselle data viser at vaksinasjoner foretatt i stor skala i USA, har mislyktes i å oppnå en signifikant forbedring av de sykdommene, som vi antok ville føre til beskyttelse.”
I Oman oppsto der i 1988/89 polioutbrudd blant tusenvis av fullt ut vaksinerte barn. Områdene med høyest sykelighet hadde høyest dekning av vaksiner. Områder med lavest vaksinasjonsdekning hadde lavest sykelighet.
(Lancet 21/9/91).
Jonas salk innrømmet også samme året 1977 ”at den levende virusvaksinen var mindre effektiv enn forventet. Immunitet oppnåes ikke sikkert i den enkelte fordi vaksinevirus-tilførselen blir blokkert av tilstedeværelsen av uforklarlige hemmende faktorer i tynntarmen”
Dr. Jonas Salk innrømmet til sist at de levende virusvaksiner nå er den primære årsak til polio i USA og andre land.
Drs. J & D Salk: control of influenza and poliomyelitis. Science, 4 april 1977, vol 195, side 840.

Under same diskusjon om hvorfor noen barn ble syke av vaksinen, anførte Dr. Klenner: ”motstandsdyktige barn er i stand til å tåle vaksinen, mens mottakelige barn, som har mest bruk for beskyttelse, ikke har motstandskraft nok overfor den forstyrrende aktive virus i alle de tilgjengelige poliovaksiner og derfor utvikler sykdomen.”.
Dr. f. r. klenner: poliovaccine – brodie V s Salk. Tristate medical journal, july 1955.

arl Landsteiners forsøk med aper rundt 1910 hadde vist at noen aper utviklet immunitet når de fikk sprøytet en blanding fra ryggmargen til smittede aper inn under huden.

I 1935 startet to amerikanske forskere utprøving av poliovaksiner. John Kolmer fra Temple University lagde en vaksine av levende, men svekket poliovirus. Den var delvis inaktivert av aper. Kolmer prøvde den først på seg selv, sine to barn og 23 andre personer. Deretter startet han vaksinering av 17 000 barn. Seks av disse døde og 12 fikk polio.

Samtidig hadde Maurice Brodie fra New York City Health Laboratory kommet frem til en formalin-inaktivert vaksine fra ryggmarg hos smittede aper. Forsøk med vaksinering av 3000 barn resulterte i smitte, lammelser og enkelte dødsfall. Helsemyndighetene stoppet forsøkene. De to legene kom i vanry, og Brodie tok sitt eget liv like etter.

Mange eksperimenterte med vaksiner på dette tidspunktet. Først etter at de amerikanske legene J.F. Enders, F.C. Robbins og T.H. Weller klarte å dyrke poliovirus i en spesiell vevskultur i 1949, kom gjennombruddet. Det ble etter hvert mulig å isolere polioviruset og å lage vaksine. De tre legene ble belønnet med Nobelprisen i 1954. Les mer om dette på Nobelmuseets hjemmesider.

Poliovaksinen

Jonas Salk vaksinerer en ung jente. Les mer om Salk på Salk Institutes hjemmeside (amerikansk)
Jonas Salk fra University of Pittsburgh publiserte de første resultatene av forsøk med inaktivert (drept) poliovaksine på 161 frivillige i 1953. Like etter ble 5 000 barn vaksinert, og et gedigent vaksinasjonsprogram iverksatt. Under den internasjonale poliokonferansen i Roma høsten 1954, kunne Salk vise at forsøkene hadde gitt kraftig dannelse av antistoff hos forsøkspersonene.

I april 1955 ble effekten av Salks poliovaksine bekreftet. Det ble dokumentert mer enn 50 prosents immunitet. Jubelen var stor. Like etter ble det imidlertid oppdaget at en rekke av de vaksinerte hadde fått polio - og at tre fjerdedeler fikk lammelser og noen døde. Dette skapte stor usikkerhet og tvil rundt vaksinen.

Nærmere undersøkelser avdekket svikt i kvalitetskontrollen ved et av laboratoriene som lagde vaksine. En rekke vaksinerte hadde fått aktivt poliovirus i stedet for drept poliovirus i sine sprøyter. I løpet av året ble millioner av amerikanske barn vaksinert mot poliomyelitt. Antallet nye poliotilfeller sank dramatisk.

Salk eller Sabin?
I 1965 kom Sabin-vaksinen, som var utviklet av Albert Sabin. Han var Salks hovedkonkurrent i kappløpet om poliovaksinen. Sabin-vaksinen var basert på svekket levende poliovirus, og kunne gis via munnen. Den infiserte tarmen slik at betennelsen ble spredd som en naturlig infeksjon i kroppen. Beskyttelsen består av immunitet i tarmen, samtidig som det dannes antistoffer. Metoden var billig og egnet seg godt til massevaksinasjon. Sprøytene ble erstattet av sukkerbiter med vaksine.

I 1980 gikk man tilbake til Salk-vaksinen fordi det var vanskelig å få trygg Sabin- vaksine. Ulempen med Sabin-vaksinen var at den kunne gi polio. Derfor kunne den ikke gis til gravide, tuberkuløse og personer med nedsatt immunforsvar. Salk-vaksinen medførte ikke risiko for slike grupper.
(http://www.tekniskmuseum.no/medisinskmuseum/sunn_sjel/polio.htm)

Angående viktigheten av barnesykdommene og skillet mellom det humorale og cellulære forsvarsmekanismene i kroppen!

Denne artikkelen forteller hva dagens vaksinering kan føre til av korte- og langsiktig helseskader på barn og voksne. Gjennom god dokumentasjon og mange helt klare bevis, vil den gi deg kunnskap og forståelse om vaksinasjonsproblematikken av barn, og således gi deg gode argumenter til å kunne motstå det kollektive presset fra helsestasjoner, helsemyndigheter og andre omgivelser, om du velger å la være å vaksinere barnet.
Philip Incaos har vært barne- og fødselslege i mer enn 25 år i USA og fremhever at hovedpoenget med de normale barnesykdommene er å styrke barnets immunsystem og gi det en mer robust kropp, som også ”passer” til barnets personlighet. Videre gis begrepet helse et nytt innhold, som også det tradisjonelle samfunnssystemet burde ta til sitt hjerte...


Vil du sikre dine barns helse, må du tillate dem å bli syke
La oss begynne med en radikal påstand: Vil du sikre dine barns helse, må du tillate dem å bli syke. Første gang du hører dette, kan det synes opprørende og grusomt. Og påstanden er absolutt på kollisjonskurs med offisiell helsepolitikk i alle vestlige land. Men den støtter seg på snart 30 års erfaring som barnelege og et stort forskningsmateriale. Igjen og igjen har jeg opplevd at normale barnesykdommer som meslinger og kusma, til og med kikhoste, kan være viktig, kanskje avgjørende for utviklingen av et barns immunsystem. Og at det derfor ville være uklokt, ja, direkte uheldig å forhindre eller undertrykke disse sykdommene ved hjelp av vaksinasjoner. Men dette er ikke alt. I virkeligheten hoper det seg opp indisier, ja beviser for at de rutinemessige barnevaksinasjonene, som i dag omfatter nesten alle barn, kan ha direkte sammenheng med økningen i kroniske lidelser som eksem, øreinfeksjoner, astma, og tarmbetennelser (bowel inflammations). Utfordringen nå både til leger, foreldre og helsepolitikere, er å legge til side vaksinedogmatikken og se på kjensgjerningene.
Faglig sett har spørsmålet om vaksinering vært omstridt gjennom hele det 20. århundre. Det har alltid vært leger som mest mulig har unngått å bruke vaksiner, spesielt mot barnesykdommer, i de siste 25 årene har jeg selv vært én av dem. Mitt eget ståsted i dette spørsmålet har vært den antroposofisk inspirerte tilnærming til medisinen, til spørsmålet om sykdom og sunnhet.
Leger i denne tradisjonen ser ikke på vaksiner i barndommen som en rutine; i de fleste tilfeller anser vi dem snarere for å være suspekte, farlige og verdt en utstrakt og kritisk overprøvning. Generelt forsøker vi derfor å unngå å gi de fleste vaksinasjoner. I stedet stoler og satser vi på alternative og mer naturlige måter for å hjelpe barnet til å takle det vi ser på som nødvendige og nyttige barnesykdommer.
Hvordan immunsystemet fungerer
Vår radikale tese: At barnesykdommer i prinsippet er nødvendige og nyttige for å styrke barnets immunforsvar, er ikke noe trosspørsmål. Ser vi nærmere på hvordan immunforsvaret er bygd opp og fungerer, får den solid støtte i medisinske fakta. La oss derfor ta et raskt overblikk over immunsystemets virkemåte.
Immunsystemet skal primært beskytte oss mot infeksjoner, forgiftninger og sykdommer. Dette systemet er imidlertid ikke enhetlig bygd opp, men omfatter to funksjoner:
1) Den første kaller vi det humorale immunsystemet. Det produserer antistoffer (spesialiserte forsvarsproteiner) for å gjenkjenne og nøytralisere alle antigener (fremmede partikler) som trenger inn kroppen.
2) Den andre funksjonen kalles det cellulære immunsystemet og involverer hvite blodlegemer og spesialiserte immunceller, såkalte makrofager. Disse makrofagene ”spiser” antigenene. De hjelper også til med å drive de fremmede partiklene ut av kroppen. Denne prosessen ytrer seg gjennom hudutslett og utskilling av puss og slim fra strupe og lunger.
Begge deler er typiske reaksjoner ved de vanlige akutte betennelsessykdommer i barndommen.
De humorale og cellulære immunfunksjonene står i et virkningsforhold til hverandre. Det betyr at når den humorale pol blir overstimulert (for eksempel ved vaksinasjoner eller allergier), vil den cellulære pol tendere mot passivitet. Vaksiner stimulerer ikke den cellulære immunfunksjonen, og vaksineinnholdet blir heller aldri utskilt fra kroppen.
Polio og stivkrampe hører ikke til den gruppen av standard barnesykdommer vi regner som positive for barnets utvikling. Jeg lar ordet ”standard” her stå for akutte betennelsessykdommer (vanligvis med utslett og feber) som er typiske og vanlige for barn i de vestlige, industrialiserte nasjoner. Disse sykdommene er også typiske for barndommen som en utviklingsfase, nesten av samme art som den forutsigbare tannfellingen rundt syvårsalderen.
I sine medisinske foredrag argumenterte Rudolf Steiner for at barnesykdommene hører med til barndommen fordi den unge kroppen trenger dem. Dette er ingen verdensfjern fantasi. Steiners synsmåte lar seg verifisere hvis vi ser nærmere på hva som faktisk utspiller seg i en standard barnesykdom – eller hva som skjer når den undertrykkes med vaksinasjon.
Når vi snakker om akutte betennelsessykdom (inflammatory illness) i barndommen, tenker vi hovedsakelig på meslinger, kusma, røde hunder, brennkopper, skarlagensfeber og kikhoste. Alle disse sykdommene utvikler det cellulære immunsystemet, mens en vaksinasjon aktiverer det humorale immunsystemet. Dette kan virke abstrakt, men forskjellen er avgjørende: Det er den cellulære responsen som beskytter barnet mot fremtidige sykdommer. Vi vet jo at et menneske som har gjennomgått en av disse sykdommene, aldri vil få den igjen. Dette kaller vi dypere immunitet, en immunitet som altså både er naturlig og varig.
I tillegg fremkommer mer og mer materiale som tyder på at en akutt, men begrenset betennelsessykdom i barndommen hjelper til med å beskytte den voksne mot mer alvorlige og langvarige kroniske sykdommer senere i livet. Barn som ikke har gjennomgått disse barnesykdommene (på grunn av mange vaksinasjoner), kan få større hyppighet av helseproblemer i voksen alder. Man kan også rutinemessig undertrykke disse barnesykdommene med antibiotika. Effekten blir i tilfelle den samme som ved vaksinering. Vi velger å gå en annen vei, nemlig å hjelpe og styrke det cellulære immunsystemet slik at det ved egen kraft kan overvinne sykdommen og arbeide den ut gjennom utslett eller slimutskilling.

Voksende vaksineskepsis i fagmiljøene
Denne forståelsen av barnesykdommenes rolle for en persons senere, livslange helsetilstand og konstitusjon blir fortsatt bekjempet av skolemedisinen. Men nyere forskning publisert i anerkjente medisinske tidsskrifter begynner nå å bekrefte dette synet. Tidlig i 1997 kom et team av britiske leger med følgende utfordrende erklæring i tidsskriftet Science: ”(våre undersøkelser viser at) … infeksjoner i barndommen derfor, paradoksalt nok, kan beskytte mot astma.” – Med andre ord har disse infeksjonene en meningsfull funksjon når det gjelder å bygge opp et menneskes generelle immunitet.
De britiske legene hadde merket seg at hyppigheten av astma i vestlige land er blitt doblet siden 1977. I USA for eksempel er astma ansvarlig for 33 % av alle pediatriske legevaktbesøk (barnelege). Tanken om at denne utviklingen kunne være knyttet til undertrykkingen eller fraværet av infeksjoner i luftveiene, har hittil ikke vært fremme i debatten. Luftforurensningen har til nå vært ansett som hovedårsaken til det økende antall barn med astma.
Men statistikken taler et annet språk. Sterkt luftforurensede europeiske byer, der bruken av antibiotika og vaksinering er mindre enn i USA, har lavere astmahyppighet enn sammenlignbare byer i USA. Og omvendt har for eksempel byen Tucson i Arizona, som kjennetegnes ved den tørre heten og manglende irritamenter (som f.eks. støvmidd) i luften, den samme hyppighet av astma som ellers i Amerika.
Legene som uttalte seg i Science hevdet at sykdommer som tuberkulose og kikhoste kan endre et barns immunsystem permanent, slik at det får en livslang beskyttelse mot astma. Selvsagt gikk de ikke inn for at barn burde få tuberkulose, men de hadde merket seg at det humorale immunsystemet trenger å bli dempet ned av den cellulære responsen. Og en slik neddemping skjer best gjennom en infeksjonssykdom i barndommen.
Når et barn gjennomgår en intens, men kortvarig lungeinfeksjon, gir dette den nødvendige ”øvelsen” for det cellulære immunsystemet. Hvis denne ”oppøvingen” ikke finner sted, forblir denne delen av immunsystemet svakt og inaktivt, og overlater den humorale immunfunksjonen nærmest til seg selv. Uten motvekt i en robust og aktiv cellulær funksjon, kan den humorale immunfunksjonen formelig løpe løpsk. Den vil da begynne å overreagere på støvpartikler og harmløs pollen. Til slutt kan dette føre til astma.
La oss forfølge denne ideen i tilfellet med meslinger. Når et barn får et utslett av meslinger, utskiller kroppen viruset gjennom huden. Dette skjer vanligvis i løpet av fire dager etter at utslettet har brutt ut. Hvis barnet ikke får noe meslingeutslett, kan en del av meslingevirusene forbli i kroppen, men uten at de blir nøytralisert. På den måten kan de opptre som et kronisk irritament for immunsystemet og bidra til degenerative sykdommer senere.
Feberen og utslettet ved meslinger gjør kroppen i stand til å brenne ut viruset. Å få en meslingevaksine blir derimot som å plante et frø av fremtidig infeksjon i kroppen og lure kroppen til ikke å avvise det. Dette skjer fordi vaksinen bare resulterer i en delvis immunitet; det humorale immunsystemet aktiveres mens det cellulære systemet forblir sovende eller til og med kan bli blokkert av vaksinen. Denne innsikten ble først satt frem av Boston-legen Richard Moskowitz, tidlig på 1980-tallet.
Den danske legen Tove Ronne formulerte den samme radikale tanken i The Lancet i 1985: ”Infeksjon i barndommen av meslingevirus uten utslett, står i sammenheng med sykdommer i voksen alder.” Dr. Ronne nevner spesielt fire sykdomsgrupper: Hudlidelser, immunsvikt, degenerative sykdommer i ben og brusk og spesielle former for kreft.
Det er alarmerende å merke seg at National Cancer Institute (USAs nasjonale kreftinstitutt) noen få år senere, i 1991, opplyste at hyppigheten av kreft generelt blant hvite amerikanske barn økte med 4,1 % mellom 1973 og 1988. Mer spesifikt hadde hyppigheten av blodkreft (barneleukemi) økt med 10,7 %, mens hjernekreft hadde tatt helt av med en økning på hel 30,5 %.
Vaksinering og senere sykdom – skremmende statistikk
Forskningen til de engelske legene peker med andre ord på at på at dersom barn ikke utsettes for en begrenset luftveisinfeksjon i barndommen, øker risiko for at de senere vil utvikle astma og andre plager. Michel R. Odent og kolleger ved Primal Health Research Centre i London dokumenterte denne sammenhengen i en forskningsrapport basert på 446 barn, publisert i Journal of American Medical Association i 1994.
Av denne gruppen var 243 barn (gjennomsnittsalder åtte år) blitt vaksinert mot kikhoste. Av disse hadde 26 (vel 10 %) astma, mens bare fire (1,9 %) av de 203 ikke-vaksinerte barna hadde den samme lidelsen. Dette tyder på at kikhostevaksinen kan øke barnets risiko for å utvikle astma mer enn fem ganger.
Tilsvarende hadde 130 barn i den vaksinerte gruppen øreinfeksjoner, sammenlignet med bare 59 blant de 203 ikke-vaksinerte. Risikoen for senere å utvikle øreinfeksjon var altså dobbelt så høy hos de vaksinerte barna. Hyppigheten av andre lidelser (utenom astma, øreinfeksjoner, eksem og kikhoste) var også merkbart høyere i den vaksinerte gruppen – 34,6 % mot 24 % for de ikke-vaksinerte barna.
Meslingevaksinen har også blitt sett i sammenheng med høyere hyppighet av kroniske tarmbetennelser (inflammatory bowel disease). Basert på en studie av 3 545 mennesker som fikk meslingevaksine som barn, kunne man registrere en to og en halv gang høyere hyppighet av ulcerative colitis og en tre ganger høyere hyppighet av Crohns sykdom sammenlignet med den ikke-vaksinerte gruppen (The Lancet, 345, 1995). MMR-vaksinen (meslinger, kusma og røde hunder) er også blitt satt i sammenheng med den økende hyppigheten av diabetes. (se tekstboksen: ”Forårsaker vaksinasjoner diabetes?” side 50).
Det er også andre data som indikerer en forbindelse mellom vaksiner og sykdommer. For eksempel har hyppigheten av aktivitetsbegrensende kroniske tilstander blant barn blitt doblet i perioden 1960-1981 (fra 1,8 % til 3,8 %) – stort sett av ”uforståelige” årsaker. Dette gjelder først og fremst allergiske og mentale/nervøse lidelser. Frem til 1995 hadde dette tallet igjen klatret høyere opp – til 6,7 %. Med andre ord har hyppigheten mer enn tredoblet seg siden 1960. Jeg vil hevde at denne økningen ikke er ”uforståelig”; det er heller slik at den lar seg forklare ved det faktum at vi har et overforbruk av antibiotika og vaksineringer.
Dette bevismaterialet tegner et like klart som skremmende bilde, og bekrefter samtidig det antroposofiske og homøopatiske leger har hevdet i 75 år: Det er sunnere for barnet å gjennomgå en akutt infeksjon i de øvre luftveiene (med passende støtte av antroposofisk og homøopatisk medisin, jfr. neste avsnitt) – enn å undertrykke den med antibiotika eller blokkere den med vaksinasjoner. Jo mer du tillater barn å arbeide ut sine akutte sykdommer, å virkelig oppøve sitt immunsystem uten å undertrykke prosessen, jo sterkere vil systemet bli og jo mindre utsatt vil barna bli for alvorlige degenerative sykdommer i voksen alder.
Når en voksen får en infeksjonssykdom med feber, er det faktisk en velsignelse – fordi det kan forhindre utviklingen av et mer alvorlig, kronisk problem.

Tilfellet Robin – hvordan meslinger kurerte eksem
La oss nå beskrive et konkret eksempel på hvordan meslinger i barndommen faktisk kan forbedre et barns helse, både umiddelbart og på lang sikt. Vi kan kalle klienten Robin, en gutt jeg først behandlet for meslinger da han var ni år.
Robin fikk i utgangspunktet ikke meslingevaksinen, fordi han reagerte allergisk på egg. Vaksinen inneholder nemlig en eggbasert bestanddel, og frarådes derfor for barn med denne allergien. Først da han var ni år fikk Robin meslinger, noe som er litt senere enn det normale. Av betydelig interesse her er det faktum at Robin i årevis hadde lidd av alvorlig eksem; huden var tørr og sprukken, særlig på albuer og knær. Eksemet var så sterk at han tidvis blødde fra sårene. Ofte kunne Robin ikke engang rette ut bena fordi eksemet gjorde det for smertefullt.
Robin fikk meslinger med et sterkt utslett og utviklet en feber på 40 C. Jeg gjorde likevel ikke noe for å undertrykke disse reaksjonene med for eksempel Tylenol eller Advil, slik skolemedisinen anbefaler. I stedet gav jeg Robin de antroposofiske medisinene som kunne støtte ham gjennom meslingeprosessen. Disse medisinene undertrykker ikke feberen, men de innvirker på konstitusjonen og hjelper den til å reagere bedre på feberen. Temperaturen behøver ikke å gå ned, men barnets konstitusjon må kunne tolerere feberen. Igjen er det viktig å innse at feber er en naturlig, nyttig og nødvendig prosess for barnets helse. Barnet bør riktignok observeres nøye gjennom hele sykdomsprosessen av en kyndig lege, for å forsikre seg om at sykdommen forløper godartet. Det er viktig å finne ut om det utvikler seg komplikasjoner som hjernehinnebetennelse eller lungebetennelse. Disse komplikasjonene opptrer sjelden og er ikke direkte knyttet til graden av feber.
De medisinene vi gir til barn, gjør kroppen mer transparent eller gjennomtrengelig, slik at de tillater gift- eller feberprosessen å flyte gjennom den, uten å bli sittende fast. La meg illustrere dette prinsippet med en analogi.
Hvis du har en kobberstav, og du tenner en lampe under den ene enden, vil varmen fra flammen spre seg gjennom hele staven. Du vil m.a.o. raskt føle varmen på den andre enden. Hvis kroppen derfor reagerer på samme måte som en kobberstav, vil feberen flyte gjennom den uten å forårsake noen komplikasjoner som for eksempel krampe. Men hvis kroppen har mer karakter som bly, som er tett og ikke leder varme så bra, vil komplikasjoner lettere oppstå.
Blyet leder ikke, eller oppløser ikke, varmen så lett; det begynner heller å smelte i den enden som blir oppvarmet. Det forblir kaldt på den ene enden og blir overopphetet på den andre. Dette er en analogi for den uønskede situasjonen der barn har kalde føtter og et varmt hode. En burde alltid påse at barn har varme føtter, spesielt ved feber. Hvis man undertrykker feberen med medikamenter eller antibiotika, blokkerer man denne flyten og gjør kroppen mer lik blyet i vår analogi. Hvor lenge et barn har sykdommen, er ikke så viktig som å unngå komplikasjonene. Tiden det tar, avhenger av hvor mye giftstoffer kroppen trenger å skille seg av med gjennom feberen.
Da Robins meslinger var over, hadde eksemen omtrent helt forsvunnet. Gutten er nå i tyveårene og har aldri siden hatt noe tilbakefall av eksem. Dette er et typisk eksempel på hvordan en stimulering av den cellulære siden av immunsystemet kan hjelpe kroppen med å bekjempe et allergisk problem. Meslingeprosessen gjorde Robin i stand til å stoppe den allergiske reaksjonen og produksjonen av eksemsymptomene. I en viss forstand kunne man si at feberen brente ut den allergiske reaksjonen fra kroppen. Robins tilfelle understreker også det faktum at i de industrialiserte land er meslinger i barndommen en godartet sykdom, hvis man bare forstår hvordan den skal behandles. Robins symptomer – den høye feberen og det intense utslettet – var ikke milde. Men vitenskapelige studier har vist at jo sterkere de innledende symptomer er, dess mindre trolig er det at barnet vil få ødeleggende eller farlige komplikasjoner som hjernebetennelse eller lungebetennelse.


Tilfellet Henry: Hvordan feber kan overvinne effektene av en vaksinasjon
Vi kan m.a.o. konstatere økende forståelse for at mange av de rutinemessige barnevaksinasjonene kan produsere uønskede side-effekter og komplikasjoner.
Jeg vil nå beskrive et annet tilfelle av vaksineskade, en liten gutt på 19 måneder ved navn Henry. Da foreldrene hans kom til meg med ham, hadde han alt fått alle foreskrevne vaksinasjoner, inkludert DPT, MMR, stivkrampe, polio og Hib (haemophilus influenzia type b).
Etter de første to DPT-sprøytene ved to og fire måneder, hadde Henry skreket hver natt i en hel uke. Foreldrene hans og barnelegen innså da at han reagerte på denne vaksinen og ikke skulle ha noe mer DPT. Da han var 18 måneder fikk Henry sin MMR- og poliovaksine, hvoretter han sov omtrent kontinuerlig i to dager. Da han våknet, var han letargisk og med flat pust. En uke senere hadde Henry problemer med å stå oppreist og ville ikke gå på egen hånd. Omtrent to uker senere fikk han en feber på 40 C og et kraftig utslett. Da begge var overtått, var han igjen sitt normale selv.
For å forstå hva som skjedde med Henry, er det viktig å kjenne det vel dokumenterte faktum at noen vaksiner kan produsere en lettere, men signifikant tilstand av hjernebetennelse (encephalitis). Denne betennelsen er vanligvis reversibel, men den kan også etterlate seg langvarige effekter som dysleksi, konsentrasjonsvansker og hyperaktivitet. Jeg fikk ikke anledning til å behandle Henry før alt det skisserte hadde inntruffet, så jeg fokuserte på å gi ham medisiner som kunne virke helbredende på tilstanden han var i etter hjernebetennelsen. Jeg gav ham Arnica, Belladonna og Formica. Disse medisinene skulle han ta de neste seks til tolv måneder. De ville hjelpe ham til å overvinne ettereffektene av hjernebetennelsen som vaksinasjonen hadde forårsaket.
Henrys feber og utslett etter MMR-vaksinasjonen var i virkeligheten det fortvilede forsøket kroppen hans gjorde på å ”brenne” vaksinegiften ut av systemet. Det første tegnet på at vaksinen hadde virket sterkt inn på hele konstitusjonen hans, var Henrys letargi, todagers-søvnen og vanskene med å gå. Disse symptomene er klare indikasjoner på en lettere hjernebetennelse. Det andre tegnet var utslettet og feberen som kroppen utviklet for å kunne kvitte seg med disse giftene.
I månedene som fulgte etter MMR-injeksjonen og de påfølgende reaksjoner, utviklet Henry forstoppelse (med tarmbevegelser bare hver 2. til 3. dag) og en krampe i tarmen. Jeg anså dette for å være et nytt symptom på vaksinereaksjonen hans. Krampe i tykktarmen er ofte et symptom på matallergier og ifølge forskning publisert av Harris L. Coulter i Vaccination, Social Violence and Criminality: The Medical Assault on the American Brain (North Atlantic Books, 1990) kan mange av dagens matallergier spores tilbake til vaksiner. Dr. Coulter merket seg at hjernebetennelse, spesielt når den oppstod ved vaksinasjoner, kan forårsake allergiske tilstander, og han tilføyde at ”forbindelsen mellom allergier, vaksinasjoner og encephalitis har vært et aktivt tema for medisinsk forskning siden 1930-tallet.”
Mens skolemedisinen ikke ser noen forbindelse mellom fordøyelses- og nervesystemet, blir nettopp forbindelsen mellom disse to systemene understreker sterkt av utøverne av antroposofisk, kinesisk og homøopatisk medisin.
For å korrigere Henrys tarmproblemer startet jeg med å gi ham malte linfrø – to teskjeer to ganger daglig. Seks måneder senere, da jeg så ham igjen, hadde Henry daglige tarmbevegelser; avføringen var også mykere og kunne avgis uten smerte. Han hadde heller ikke lenger noe problem med å stå oppreist eller å bevege seg omkring på egen hånd og utviklet seg etter alle synlige tegn helt normalt.
Det som skjedde var i virkeligheten at Henry selv kurerte mesteparten av hjernebetennelsen ved å utvikle utslett og feber. Men alle vaksineskadene vil han neppe kunne overvinne. Henry vil fortsatt ha en risiko for visse ettervirkninger, for eksempel lærevansker, så som dysleksi. Dette er et tredje lag med reaksjoner og skader fra vaksiner som først blir åpenbare når han begynner på skolen. Mange av disse forholdene er subtile, og problemer kommer ofte ikke til overflaten før mange år senere.
De fleste av de vanlige barnesykdommene står i forbindelse med de øvre luftveiene. Antroposofiske (og homøopatisk arbeidende) leger prøver som sagt ikke å undertrykke sykdommen med medikamenter eller antibiotika, vi tilbyr i stedet barna forskjellige medisiner og naturlige styrkemidler som understøtter kroppens forsøk på å kvitte seg med eller ”uttrykke” sykdommen.

Utsetter vaksinene barns utvikling?
Ifølge U.S. Select Commitee on Children, Youth and Families er i dag (1998) 7,5 millioner amerikanske barn ansett som utviklingshemmet, mot 4,8 millioner i 1991. Av disse 7,5 millioner er det ca. 30 % autister. Dette er slett ikke overraskende, da autisme er blitt koblet til MMR-vaksinen.
Rent statistisk sett har barn med utviklingshemning (i forhold til ikke-utviklingshemmede, o.a.) 27 % større sannsynlighet for å ha hatt minst tre øreinfeksjoner og 50 % større sannsynlighet for å ha vært på flere kurer med antibiotika (2 kurer eller mer) – dette ifølge en undersøkelse av 696 barn i alderen 1-12 år utført av Developmental Delay Registry i mars 1995. Et spesielt graverende poeng var at undersøkelsen også fant at utviklingshemmede barn hadde fire ganger så stor sannsynlighet for negative reaksjoner på en vaksinasjon.*²

Helse som aktiv balanse mellom ensidigheter
I sentrum for kontroversen omkring vaksinasjoner ligger det en alvorlig misoppfatning i synet på sunnhet og sykdom. Spørsmålet er ikke om vaksiner forhindrer sykdommer eller ikke; det gjør de utvilsomt. Det virkelige spørsmålet er om det å forhindre sykdommer, kan jevnføres med helse.
Problemet ligger i vårt moderne begrep om helse som en tilstand av ”velvære”, å være beskyttet og bevart mot sykdommer ved å avparere dem med vaksinasjoner eller antibiotika, ved vitaminer eller fysiske øvelser. Men først når vi overvinner sykdommer kan dette jevnføres med helse, unngåelser er ikke det samme.
Mennesket er naturlig utsatt for sykdommer, å tro noe annet er ønsketenkning. Sykdommens tilbøyelighet er å arbeide med oss når vi åpner oss for mye eller på uheldig vis blir for myke og drømmende, for varme. Sykdommen er der også når vi stenger oss av for mye eller på uheldig vis blir for harde, stive og kalde.
Virkelig sunnhet og helse består med andre ord i å ta et fast grep på sitt liv, og styre en modig kurs mellom Scylla og Karybdis - mellom den varmende tendensen som kan lede til akutte betennelser og de nedkjølende tendensene som kan lede til kroniske, degenerative sykdommer.
Helse er slik sett en aktivitet, ikke en tilstand man er i. Helse er en aktivitet av læring, å lære å knytte an til livets åndelige mening. Voksne er vanligvis friske så lenge de opprettholder en aktivitet som de finner meningsfull og utfordrende. Barn styrker seg for en slik meningsfull aktivitet i livet og hjelpes til å finne sin egen vei senere i livet, som ved i barndommen å overvinne utfordringer på alle plan. Blant disse utfordringene er også de vanlige barnesykdommene vi har omtalt i denne artikkelen.
For å kunne møte disse utfordringene trenger barn den voksnes kloke hjelp og åndelige veiledning. Som foreldre, lærere og omsorgspersoner fristes vi ofte til å frita barna for deres utfordringer. Dette er ikke mulig i det lange løp. Og hvis vi her ikke utøver dømmekraft, kan våre anstrengelser i så måte resultere i at vi erstatter en alvorlig, men fruktbar og lærerik utfordring med en som er langt alvorligere senere i livet.
---------------------------------------------------------------------------------- ---
Phillip Incao er barnelege og antroposofisk lege med mange års praksis. Han har nå egen praksis i Denver, Colorado og har gjort et omfattende forskningsarbeid rundt spørsmålene om vaksinasjon og barnesykdommer, og er i dag en ledende talsmann for amerikanske leger som advarer mot ukritisk vaksinering. Adresse: Dr. Phillip Incao, Cilpin Street Holistic Center, 1624 Cilpin Street, Denver, CO 80218, USA
KILDER
*¹ Harris L. Coulter, Ph.D.: ”Vaccinations and Type-l Diabetes,” (1997), 1-13. Center for Empirical Medicine, 4221 45th Street, Washington DC 20016. (tilgjengelig over e-mail: hlcoulter@msn.com)
*² ”Information from Developmental Delay Registry”, 6701 Fairfax Road, Chevy Chase, MD 20825.
- N. P. Thompson et al.: "Is Measles Vaccination a Risk Factor for Inflammatory Bowel Disease?" The Lancet 345 (1995), 1071-74.
- Tove Ronne: "Measles Virus Infection without rash in Childhood Is Related to Disease in Adult Life", The Lancet 1: 8419 (5. Januar, 1985) 1-5.
- Paul W. Newaschek, M. P. P., et al.: "Trends in Activity-Limiting Chronic Conditions among Children." American Journal of Public Health 76:2 (Februar 1986), 178-181.
- William O. C. M. Cookson and Miriam F. Moffatt: "Asthma: An Epidemic in the Absence of Infection", Science 275 (3. Januar 1997) 41-48.
- Michel R. Odent, M.D. et al.: "Pertussis Vaccination and Asthma: Is There a Link?" Journal of the American Medical Association 272: 8 ( 24/31 August 1994) 588.


Angående ADHD og Autisme MMR-vaksinen inkludert Thiermosal (kvikksølv) osv:

Kanner L. Autistic disturbances of affective contact.
1943;2:217-250.
Asperger H. Die autistischen psychopathen im kindesalter.
1944;17:76-136.
Pollak R. . New
York, N.Y.: Simon&Schuster; 1999.
Rimland B. The autism explosion.
1999;13:3. Available at: www.autismautoimmunity
project.org/Rimland.htm. Accessed October 22, 2003.
Rimland B. The autism epidemic is real and excess vaccinations are
the cause. July 14, 2003. Available at: www.autismautoimmunity
project.org/Rimland.htm. Accessed October 22, 2003.
Verte S, Roeyers H, Buysse A. Behavioral problems, social competence
and self-concept in siblings of children with autism.
2003;29:193-205.
Twenty-sixth Annual Report to Congress on the Implementation of the
Individuals with Disabilities Education Act.
Washington,D.C.:U.S. Department of Education; 2003.
Werner J. . Available at: www.senate.gov/~warner/
legislation/education/specialed.htm. Accessed October 22, 2003.
Yazbak F.E. . Available at: www.autism
autoimmunityproject.org/yaz_autism_in_rhode_island.html.
Accessed October 22, 2003.
Hooley D. No Child Left Behind Hearing, Committee on Education
Nervous Child
Archiv für
Psychiatric und Nervenkrankheiten
The Creation of Dr. B: A Biography of Bruno Bettleheim
Autism Research Review
International
Child Care, Health
and Development
To Assure the Free
Appropriate Public Education of All Children with Disabilities (Section
618).
Special Education
Autism in Rhode Island
and the Workforce, March 28, 2001. Available at:
http://edworkforce.house.gov/hearings/107th/fc/members32801/
hooley.htm. Accessed October 22, 2003.
Wing L. Definition and prevalence of autism: a review.
1993;2:61-74.
Kanner L., Eisenberg L. Early infantile autism 1943-1955.
1956;26:55-65.
Rutter M. Diagnosis and definition. In:
.NewYork, N.Y.: Plenum Press;1978:1-25.
American Psychiatric Association.
American Psychiatric Press; 1987.
American Psychiatric Press; 2000
California Department of Developmental Services.
. Available at: http://www.dds.ca.gov/autism/pdf/
autism_report_1999.pdf . Accessed October 22, 2003.
California Department of Developmental Services.
. Available at: www.dds.ca.gov/autism/pdf/
AutismReport2003.pdf. Accessed October 22, 2003.
. Available at www.cdc.gov/nchstp/dstd/
cdc_historical_highlights.htm. Accessed October 22, 2003.
Prevalence of autism in Brick Township, New Jersey, 1998:
. Available at: www.cdc.gov/ncbddd/pub/
BrickReport.pdf. Accessed October 22, 2003.
Yeargin-Allsopp M, Rice C, Karapurkar T, et al. Prevalence of autism in
aUS metropolitan area. 2003;289:49-55.
Madsen MK, et. al. A population-based study of measles-mumpsrubella
vaccination and autism. 2002;347:1478-1482.
Yazbak FE. The MMR-autism debate: how relevant is the latest study
from Denmark? Available at: http://www.autismautoimmunityproject.
org/autism_debate.html. Accessed October 22, 2003.
Spitzer WO. Testimony, House Committee on Government Reform
Hearing, December 10, 2002.
SpitzerWO. Correspondence. 2003;348:951-954.
Wakefield AJ. Correspondence. 2003;348:951-954.
Bernard S, Enayati A, Redwood L, Roger H, Binstock T. Autism: a
novel form of mercury poisoning. 2001;56:462-471.
Bernard S, Enayati A, Roger H, Binstock T, Redwood L. Role of
mercury in the pathogenesis of autism.
2002;7:Suppl 2:S42-43.
Holmes A, Blaxill M, Haley B. Reduced levels of mercury in first baby
haircuts of autistic children. 2003;22:277-285.
Wakefield AJ, Murch SH, Anthony A, et al. Ileal-lymphoid-nodular
hyperplasia, non-specific colitis, and pervasive developmental
disorder in children. 1998;351 637-641.
Uhlmann V, Martin CM, Shiels O, et al. Potential viral pathogenic
mechanism for new variant inflammatory bowel disease.
2002;55:1-6.
Wakefield AJ. Enterocolitis, autism and measles virus.
2002;7 Suppl 2:S44-46.
Singh VK, Lin SX, Newell E., Nelson C. Abnormal measles-mumpsrubella
antibodies and CNS autoimmunity in children with autism.
2002;9:359-364.
Vil du lese om dette så kan du spore opp referansene i
Journal of American Physicians and Surgeons Volume 8 Number 4 Winter 2003 107. :-)
http://mercuryexposure.org/index.php?article_id=339
http://www.sierratimes.com/05/03 /14/12_161_125_153_32563.htm
http://www.vran.org/vaccines/mercury/research-link-mer.htm
http://www.noamalgam.com/vaccinations.html
http://www.drgreene.org/body.cfm?id=21&act ion=detail&ref=242
http://www.vran.org/
http://www.gordonresearch.com/articles_adhd/ Digestive_&_Metabolic_Problems_Abound_in_Patients_With_ADHD_&_Autism.pdf

Denne artikkelen er på norsk. Ikke noe kildereferanse jeg bruker, men ettersom den viser i klar tekst den ”dystre stillheten” som kommer frem når kritiske spørsmål omkring vaksiner blir et tema.
http://www.matoghelse.no/virkninger-og-bivirkninger-av-vaksiner.374363-49278.html

Og bare for at alt ikke skal bli svart /hvitt så er denne meget fin å lese for de som har tid å interesse
http://www.fhi.no/dav/54A59EE417.pdf

Om korrupsjon. (bare en liten brøkdel) som omfatter helse
http://www.minestartsider.no/interessekonflikter_bestikkelser_og_korrup sjon.php

Angående uvaksinerte som ikke har samme sykdommer.
http://pediatrics.aappublications.org/cgi/reprint/114/1/187.pdf
http://www.ne urology.org/cgi/content/citation/52/5/911
http://www.ukl.uni-freiburg.de/iuk/live/forschu ng/publikationen/Mutter_Autism_NEL.pdf
http://www.whale.to/vaccine/olmsted.html

Her må dere lete litt selv, men les artikkelen til Kennedy. På tide å våkne opp
http://www.huffingtonpost.com/robert-f-kennedy-jr/vaccines-and-autism-loo _b_5316.html

Artikkel med Kennedy:
http://www.rollingstone.com/politics/story/7395411/deadly_immunity/

Angående vaksinasjon og adhd.
http://users.cybercity.dk/~ccc33906/DAMP.html
Denne må leses!
http://www.bedremedicin.dk/
FELLESSIDE OM OPPLYSNINGER OM damp. http://www.google.com/search?q=vaccination+DAMP+ADHD&btnG=S%C3%B8k&hl=no&rls=c om.microsoft%3Ano%3AIE-SearchBox&rlz=1I7SUNA


Og til alle som er historisk interessert i medisinsk historie, forfølgelse av jøder og tatere, legesvada og med religionshistorie
Førsteamanuensis dr. med., Institutt for samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Bergen
I spørsmål om fødsel, død, lidelse, angst, helbredelse, forebyggelse, trøst og lindring ligger kunnskapen, ansvaret, makten og æren hos overmektige offentlige institusjoner, ikke hos menneskene selv. Dette ribber det levde livet for noe av dets innhold og mening. Vi betaler en høy pris for å ha et velsmurt offentlig omsorgssystem. Vi får stadig bedre service, men taper selvråderett på måter som i seg selv paradoksalt nok kan svekke helsen.
Jeg ønsker å legge frem en rekke grunnleggende tvil om berettigelsen av det vi holder på med i medisin og helsevesen. Ikke fordi jeg mener at alt vi gjør er misforstått, unyttig eller skadelig. For det er det ikke. Men jeg føler et ubehag over at vi som driver i disse fagene ikke snakker alvorlig og ærlig om uroen og utilstrekkeligheten vi kjenner på til daglig. I årevis følte jeg at jeg som lege hadde valgt feil yrke, og trodde nesten jeg var den eneste som hadde det slik. Siden har undersøkelser vist at en tredel av alle norske turnuskandidater angrer på yrkesvalget. Hvorfor gjør de det? I mer moden alder er det forbausende mange helsearbeidere som blir utbrente, deprimerte, sykmeldte og uføretrygdete. Helt ferske tall viser at leger har dobbelt så høy selvmordsfrekvens som andre akademikere, kvinnelige leger tar livet sitt fire ganger så ofte som andre voksne kvinner. Hvorfor er det slik? Stress og travelhet, javel, men selvmord?
Det er mer enn tyve år siden jeg begynte å studere medisin i Bergen. Senere har jeg vært doktor i Kautokeino, Vardø, Tromsø, og nå igjen i Bergen, som allmennpraktiker, som forsker og som underviser for nye legestudenter. Gjennom disse årene har jeg stadig vekk følt meg flau og irritert over hykleriet, skrytet og den ensidige rosemalingen av medisinen, fremskrittet og forskningen. Hvis jeg skal være med på dette - og det vil jeg faktisk, for jeg opplever at leger og andre helsevesener kan gi reell hjelp - så vil jeg at vi skal være mer ærlige Jeg vil at vi som opplever medisinens paradokser og galskap fra innsiden skal våge å snakke om det uten å føle oss som negative avvikere blant våre mer tilfredse kolleger. Vi har gode grunner for vår ambivalens og vår aggresjon. Vi må våge å tro på vår egen tvil, og fortelle til verden rundt oss at vi, som er keiserens kammertjenere, ikke riktig får øye på de nye klærne.
Makt er intimt sammenvevet med helse og sykdom. Vi kjenner den åpenbare makten det kan gi politikere, leger, pasientforeninger og massemedia å skyve syke og lidende foran seg i en hvilken som helst kamp om oppmerksomhet, penger, velgere eller aviskjøpere. Det er blitt så vanskelig å argumentere uten å skyve svake grupper foran seg, skriver idéhistoriker Trond Berg-Eriksen, at "I vårt samfunn er også rettsvesen, fordelingspolitikk, byplanlegning og utdannelsessystem gjennomfuktet av omsorgsideologiens tårer" (1).
Ordene fundamentalisme, makt og autoritetsunderkastelse brukt om medisin og helsevesen får antakelig mange til å tenke på de gode gamle skrekkhistoriene om arrogante leger som fra sin høye hest skalter og valter med kropper og sjeler etter eget forgodtbefinnende, akkompagnert av kassaapparatenes muntre klang. Eller sykepleiere som er så opptatt av å øke sin egen omsorgseffektivitet og empatiske travelhet at pasientene blir overlatt til seg selv blant kvalitetssikringsrutinene og rapportmøtene.
Jeg ser ingen grunn til å dvele ved vår tids folkeeventyr om drittsekker i hvitt. Det er et tema som jeg føler meg trygg på at Dagbladet og VG sørger for å holde varmt ned til minste tragiske detalj. Jeg vil sette lyskasterne på makt og autoritet i medisin og helsevesen, men fra andre vinkler. Jeg vil snakke om sterk og kanskje farlig maktutøvelse som aldri finner veien til avisenes førstesider. Og jeg vil prøve å vise at den farlige makten sjelden springer ut av enkeltmenneskers ondskap og dårlige hensikter, og derfor heller ikke kan motarbeides eller nøytraliseres gjennom heksejakt. Ledetråden i artikkelen er hele tiden følgende spørsmål:
• hva er det vi gjør i medisin og helsevesen som virkelig er til hjelp for folk?
• hva er bjørnetjenester?
• hva er ren og skjær egoisme hos oss som lever fett av å være hjelpere?
Helsevesenet er blitt den største enkeltsektor i samfunnet.
I 1860 fantes det i Nordhordland en lege, bosatt i Bergen. Da man ansatte en kollega i samme distrikt sluttet den første legen i protest fordi han følte at levebrødet ble tatt fra ham. Hundre år senere, i 1960, var det 4000 leger i Norge. Siden har antall leger fortsatt å stige eksponensielt, til ca. 15 000 i dag (2). Noe som stiger enda raskere enn legetallet er etterspørselen etter legetjenester. Bare på 15 år, fra 1978 til 1993, skjedde det en dobling av antallet konsultasjoner hos allmennpraktiserende lege (3), uten at noen tror befolkningen ble særlig sykere i samme periode. I år vil nordmenn gå til vanlig doktor ca 15 millioner ganger. I tillegg vil vi avlegge noen millioner visitter hos fysioterapeut, kiropraktor, psykolog, akupunktør, homøopat, fotsoneterapeut, kinesiolog, healer og andre mer eller mindre velrenommerte helbredere.
Helse- og sosialsektoren hadde 75 000 ansatte i 1970, og vi var med rette stolte av vårt omfattende helsevesen. I dag har vesenet ikke 75 000, men 350 000 ansatte. Hver sjette arbeidsplass finnes i dette systemet. Og nå er køene alarmerende, får vi stadig vite. Fortsatt vekst er nødvendig. Finansieringen av offentlig omsorg krever mer enn halvparten av statsbudsjettet, vi bruker fire ganger så mange årsverk til dette som til å utdanne barn og ungdom. Og vi har mye å gå på, vi kan bli større. I USA bruker man dobbelt så mye til helsetjenester som vi gjør her i landet, per innbygger.
Det er svært interessant å se etter forklaringer på hvorfor helsevesenet i alle vestlige land får lov å anta så kolossale dimensjoner. At størrelse gjenspeiler makt og innflytelse er åpenbart, det skal muskler til for å vinne frem i den beinharde kampen om bevilgninger, år etter år. Og det er i utgangspunktet ikke sikkert at det er noe galt i det. Hvis helsevesenet faktisk også har tilsvarende evne til å redusere menneskelig lidelse, og dette kan skje uten altfor store bivirkninger, så kan det være god grunn til å la vesenet vokse.
Men jeg tviler. Og jeg er ikke alene om å gjøre det. Vi er etter hvert mange kolleger som tviler på om medisin og helsevesen virkelig har så stor makt til å fremme det gode liv som vi gjerne vil tro. Og om vi bruker den makten vi faktisk har på beste måte. Slik tvil gjør oss selvsagt mer bekymret for kostnadene, ressursene som tas fra andre gode saker. Dessuten aner vi at det følger betydelige bivirkninger i kjølvannet av den kolossale helsefokuseringen. Taper vi mer enn vi vinner? Er enhver helsegevinst et gode, uavhengig av ringvirkningene? Er vårt gigantiske offentlige omsorgsvesen blitt en egoistisk gjøkunge i fellesreiret, en kostbar utstillingsplass for vår felles selvgodhet, forkledd som solidaritet?
På visse måter mistenker jeg faktisk helsevesenet for å skape helseproblemer, via kulturelle mekanismer, som vi i neste omgang må prøve å behandle etter fattig evne, på individnivå. At medisinen skaper uhelse er en drøy påstand, om enn ikke original (4). Kan den begrunnes?
Hva betyr helsevesenet for vår helse?
Jeg skal begynne med å vise at helsevesenet betyr en del for vår gode helse, men kanskje ikke så mye som de fleste tror. Internasjonal forskning viser at helsevesenets bidrag til levealderen er i størrelsesorden tre års forlenget levetid i de vestlige land. Det hevdes at ca. ti prosent av de moderne forbedringene i sykelighet og dødelighet er skapt av helsevesenet. Det er særlig det at nesten alle nyfødte får leve opp som bidrar på dødelighetsstatistikken. For den som har klart å overleve til voksen alder ser det ut til at moderne medisin ikke betyr stort når det gjelder videre livslengde. Forventet levealder for voksne menn, altså hvor mange flere år en 50-åring i gjennomsnitt vil leve, har faktisk falt litt i Norge i etterkrigstiden, og er nå i ferd med å nå opp til nivået fra 1950. Dette er jo litt rart når vi tenker på alle de medisinskteknologiske fremskrittene og den enorme økningen i kostnader og personell i samme periode. Men det betyr på ingen måte at helsevesenet er unyttig. Kirurgien, medikamentene og omsorgen har en betydning for folks smerter og dagliglivsdugelighet som ikke kommer frem på dødelighetsstatistikken. Hofteoperasjoner gir ikke ekstra år til livet, men mye liv til årene. Allikevel er det grunn til å besinne seg. Videre ekspansjon av helsevesenet vil hele tiden kunne gi nye gevinster isolert sett ("Lille Lasse vil få nytt hjerte i USA"), men fordi vi allerede gjør stort sett alle de vanlige, nødvendige, opplagt fornuftige og livreddende tingene, så er det hovedsakelig de krevende, kostbare og tvilsomme gevinstene som gjenstår å plukke. Det blir som i en gammel gullgruve: det er fortsatt gull i malmen, men det koster mer å vinne det ut enn gullet er verd.
Det råder i Norge en stor og dyp tro på at helsevesenet er nyttig og nødvendig og har gitt oss den helsestandarden vi har i dag. Dette er delvis riktig og delvis feil. Helsevesenet har fått æren for viktige forbedringer som i virkeligheten hadde andre årsaker. Et klassisk eksempel at er bekjempelsen av de smittsomme sykdommene, som var viktigste dødsårsak i begynnelsen av dette århundre (FIGUR). Figuren viser hvordan antall døde per år av tuberkulose falt i tiden 1840 til 1960. Pilene viser at antibiotika og vaksinasjon kom inn i bildet samtidig som sykdommen var i ferd med å forsvinne av seg selv. Akkurat det samme bildet kan en se for en lang rekke av de andre store infeksjonene, f. eks kikhoste, meslinger og lungebetennelse. Det var antakelig bedringene i levekår som førte til at disse sykdommene sluttet å ta livet av unge folk (5).
Kunnskapsplattformen til moderne medisin har ikke vært og er fortsatt ikke så vitenskapelig og veldokumentert som det har vært vanlig å tro blant leg og lærd. Den vitenskapelig retorikken har imidlertid vært svært overbevisende og skapt høye forventninger (6). Troen på medisinsk vitenskap var kanskje på sitt høyeste i den tiden Karl Evang var helsedirektør i Norge, i den lange perioden fra 1938 til 1972. Evang var en av de viktigste politiske aktørene i vårt århundre, en naturvitenskapelig fundamentalist som bygget opp norsk helsevesen med en grenseløs tro på medisinens frigjørende muligheter (7). "Legevitenskapen kan revolusjonere verden - en sunn slekt overalt - hvis fornuften får rå", skrev Evang. Som en kuriositet kan nevnes at Evang var en ihuga folkeopplyser som startet Tidsskrift for Seksuell Opplysning allerede i 1932. Her skrev Evang at seksuallivet burde avmoraliseres, og i stedet baseres på naturvitenskapelig saklighet. En slik saklighet ville ifølge Evang kunne føre til "nye, bedre, og høyere former for kjønnsliv enn dem vi hittil har kjent".
Seksuallivet har legevitenskapen enda ikke fått full kontroll over. Et annet område hvor helsevesenets slagkraft ikke er så stor som vi kunne ønske er de nye store sykdomsgruppene som vi står nokså hjelpeløse overfor. Uklare smertetilstander som fibromyalgi og whiplash, angst, depresjon, familievold, selvmordstanker, rusmisbruk og andre uttrykk for meningsløshet og fremmedgjøring er blitt en svær hodepine for mange typer helsearbeidere, og et dominerende innslag på sykmeldings- og uførestatistikken.
Flere har forsket på hvordan leger prøver å løse problemene som disse pasientene presenterer og representerer. I en undersøkelse bygget på lydbåndopptak av 350 legekonsultasjoner viste det seg at legene alltid hadde et behov for å "gjøre noe", uansett hva slags problem pasienten hadde (8). En egentlig løsning var det ofte vanskelig å tilby. Selv for en lege kan det være vanskelig å forbedre jobbsituasjonen, ekteskapet, privatøkonomien og barndommen for et menneske. Dette fører til at legene setter i verk ulike "tiltak", sånt som kan dempe pasientens ubehag en stund, uten å gjøre noe med problemet. Disse tiltakene var stort sett av fire typer:
1. legitim kroppslig nærhet (for eksempel fysioterapi, kiropraktikk, akupunktur)
2. legitimt selvsentrerte samtaler (psykoterapi, opphold på rekonvalesenthjem, gruppeterapi - samt selvfølgelig alt som er nevnt under punkt 1)
3. legitim kjemisk bedøvelse ("kjøpedop", for eksempel Valium, Paralgin Forte og de såkalte lykkepillene)
4. legitim tilbaketrekking (behandling med penger: sykmelding, uføretrygd).
Dette er medisinske teknikker som kan hjelpe pasienten til å klare seg med livet slik det nå engang er. At det er slik vi tar oss av mange pasienter er det få som vil benekte, og jeg kjenner meg godt igjen fra egen praksis. Et punkt som mangler på listen er utveien med å henvise pasienter med uløselige problemer til spesialister og spesialundersøkelser hvor ventetiden er lang. Så har vi da fred i mellomtiden.
De fleste pasienter er ganske godt fornøyde med den hjelpen de får. Det er godt å få bedøvelse for sin bedrøvelse. Forskerne som undersøkte legers konsultasjonsvaner peker imidlertid på at de symptomdempende tiltakene våre har en innebygget motsetning i seg. Det er en motsetning mellom legens ansvar for å hjelpe, og det at legen kanskje fastfryser skadelige livsforhold ved å hjelpe pasienten til å tilpasse seg, uten at noe forandres i pasientens livsverden. Helsevesenet hindrer at lidelse blir en politisk sak, fordi lidelsen alltid uttrykker seg som enkeltmenneskers personlige problem, et slags privat lommerusk som nøytraliseres ved at den enkelte lidende går til doktor og skaffer seg en viss følelsesmessig nummenhet. Helsevesenet har ufrivillig en konserverende politisk rolle, fordi det gjør folk i stand til å leve med forholdene slik de er. Vi gjør det vanskelig å innse at forsøk på forandring kan være et alternativ til å skaffe seg pasientstatus og spise piller i sitt lønnkammer, mens man stirrer stivt på sin folketrygdfinansierte kabelteve.
Hvorfor er helsevesenet så stort?
Hvorfor er vi villige til å bruke mer enn halvparten av fellesressursene på medisin og helsevesen? Jeg har noen forslag til forklaring på dette fenomenet. Den viktigste grunnen til at helsevesenet er så stort, er at det er et smertestillende og beroligende middel. Også for de syke, men først og fremst for de friske. Teologen Kjetil Hafstad har skrevet godt om dette, og påpeker at det viktigste helsevesenet gjør for de friske er å skjule døden. Helseinstitusjonene hjelper oss med å fortrenge smerten i tilværelsen, fortrenge at vi når som helst kan miste de vi er glade i, at vi også selv skal dø, og kanskje til og med på en redselsfull måte. Sykehus- og begravelsesbyråfunksjonærer iført munnbind, svart dress og plasthansker hjelper oss villig med å stappe hodet godt ned i sanden, på strutsemaner.
Når vi skånes for problemene med å ha lidende og hjelpeløse mennesker rundt oss, forsvinner noe av muligheten for å lære i livets skole og utvikle en viss kompetanse i å tåle lidelse. Muligheten for å ta ansvar, stille opp, prøve å være til hjelp, vise omsorg, blir amputert i omsorgssamfunnet. Mange ønsker å bidra, men føler seg små og svært, svært inkompetente i sammenligning med høyskole- og universitetsutdannede hjelpere som vet alt best (9). Dessuten er det jo ikke mitt bord. Praktisk medmenneskelighet og engasjement reduseres til å løfte telefonrøret og ringe 113 - når naboen ikke har vist seg på noen uker.
"Lyden av en enkelt ambulansesirene kan utrydde samaritaninstinktet i en hel chilensk landsby". Ivan Illich (4)
Dette sitatet er en av mine favorittillustrasjoner for å vise hvorfor gode hensikter, slikt som ønsker om å hjelpe folk og redde liv, aldri kan forsikre oss mot uønskede resultater. Ambulansen i den chilenske landsbyen reddet sikkert liv, men førte samtidig til at folk sluttet å ta ansvar for hverandre. Den beste hensikt kan få tragiske følger. Derfor må vi også prøve å opprettholde en viss skepsis til våre egne velmente innsatser, hele tiden vurdere om gevinsten står i forhold til innsatsen.
Når jeg skriver om makt og undertrykking gjennom helsevesenet er det slike utilsiktede virkninger jeg tenker på. Den franske filosofen Michel Foucault, en av de fremste maktanalytikerne i moderne tid, har vist at destruktiv makt vanligvis er en blind følge av hvordan man tenker, hva man tar for gitt og hvordan man pleier å løse sine problemer i et gitt samfunn (10). Vi bør altså prøve å finne ut hvordan vi tenker og hva vi tar for gitt i vårt samfunn, hvis vi vil prøve å avsløre våre blinde flekker. Men å forstå hva slags kunnskapsformer og hva slags fornuft som dominerer i vår egen tid er umulig uten at vi åpner bagasjerommet og ser hva slags kulturelt arvegods våre forgjengere har utstyrt oss med. Samtiden kan bare forstås hvis vi har en viss anelse om hvordan fortiden har skapt oss. Jeg skal derfor gi et gløtt inn i vår nære fortid.
Historien
For medisinens vedkommende er det ganske klart hva som er den store forskjellen på før og nå. Stikkordet er naturvitenskap.
Før 1850 var legevirksomhet i våre øyne en nokså tvilsom affære. En fremstående amerikansk lege, Oliver Wendell Holmes, foreslo at man burde kaste menneskehetens samlede forråd av legemidler og kjemiske remedier på havet. "Det ville være et stort fremskritt for menneskene, og en katastrofe for fiskene". Men i løpet av noen få tiår frem mot århundreskiftet, ble medisinen en slagkraftig vitenskap som til og med oppnådde praktiske resultater. En tablett aspirin tok bort mer smerte enn teologer og filosofer hadde maktet på årtusener, som det ble sagt.
Det hele begynte på 15- og 1600-tallet med foregangsmenn som Kepler, Galilei og Descartes, flinke gutter som klarte å overbevise samtid og særlig ettertid om at verden var styrt av mekaniske sammenhenger. "Kroppen er en maskin således oppbygget og sammensatt av nerver, muskler, vener, blod og hud at selv om der slett ikke var noe sinn i den, så ville den ikke opphøre med å fungere", skrev René Descartes. Dette sitatet viser i klartekst noen av premissene for den naturvitenskapelige tilnærmingen til mennesket. Et slikt premiss er at kropp og sjel tilhører to helt adskilte virkeligheter, kroppen er bare maskineri, sjelen er bare ånd.
Enkle mekaniske forestillinger om kroppen som et innviklet apparat og sykdom som feil i apparatet er selvsagt utbredt i de medisinske profesjonene. Og det er synd, for det faller seg liksom ikke så naturlig å tenke at en maskin kan fikses gjennom modning, vekst, selvinnsikt, læring, oppmerksomhet, frigjøring og andre reparasjonsprosesser som er typiske for mennesket. Og enda mer synd er det at forestillinger om kroppen som maskineri også er utbredt hos våre pasienter, det vil si hos alle menneskene som sitter i alle departementene og på alle trygdekontorene, hos de som vedtar alle lovene, hos de som underviser på alle skolene, hos alle direktørene og konsulentene, og også hos kunstnerne, hos de som skriver avisene og de som lager TV-programmene. Dette, at alle toneangivende aktører i samfunnet tar en bestemt antakelse for gitt, som selve sannheten, er kanskje den sterkeste form for makt. Det kalles strukturell makt.
Tilbake til historien: Rundt forrige århundreskifte hadde naturvitenskapen fått en kolossal troverdighet, og forskerne følte at det i prinsippet var mulig for vitenskapen å forstå og kontrollere både naturen, menneskekroppen og samfunnet. I denne rusen fikk den naturvitenskapelige tenkingen fullt herredømme. I 1900 og 1908 ble de to eneste norske professoratene i filosofi besatt av psykologer, som representerte den nye, naturvitenskapelige kunnskapen om mennesket. Tiden var endelig kommet til å kvitte seg med tenkningen, og erstatte den med faktakunnskap. På de medisinske fakulteter er det fortsatt slik, at faktakunnskap teller, mens tenkning er temmelig irrelevant, iallfall hvis det er refleksjon om luftige temaer som meningen med livet, kjærlighet, toleranse, ydmykhet, håp, omsorg, makt, identitet og den slags. Som en pliktøvelse kan vi dytte inn noen timer etikk og atferdsfag i studiet, men vi holder det klart atskilt fra kirurgi, patologi og akuttmedisin som er den virkelige medisinen.
Ved inngangen til vårt århundre trodde stadig flere at det var mulig å skape en lidelsesfri verden gjennom medisinske tiltak. Dette førte til storstilte forsøk på å styrke folkehelsen ved å eliminere de svakeste gruppene, de såkalte minusvariantene. I USA ble det i 1924 innført en ny immigrasjonslov som skulle hindre syd- og østeuropeere å innvandre, fordi disse hadde såkalt "påviselig lavere intelligens" enn andre hvite. I England ble det i 1931 foreslått at arbeidsløse bare skulle få penger hvis de unnlot å få barn. Etter andre verdenskrig ble engelske kvinner i årevis sterilisert fordi de skåret for lavt på en standard intelligenstest. Massedrapene i Tyskland på 30- og 40-tallet var ikke noe avvik rent idémessig, selv om effektiviteten og systematikken overgikk alle målestokker. Dessverre vet vi at Hitlers drapsprogram for psykiatriske pasienter, åndssvake og såkalt rasemessig lavtstående mennesker ble startet og utviklet av ledende medisinere ved de største tyske universitetsklinikkene (11). De så dette som forebyggende helsearbeid, beklagelig men helt nødvendig for å styrke den såkalte folkekroppen. I vårt eget land ble det etter krigen drevet klappjakt på fant og sigøynere som ble sterilisert, og avkommet sendt på barnehjem. Alt dette skjedde med de beste hensikter, for å befri menneskeheten for unødig lidelse. I dag reagerer vi med selvgod forargelse på kastraksjon og lobotomi som ble bedrevet inntil for en liten generasjon siden - og prøver å overbevise oss om at vi aldri kunne gjort noe slikt. Spørsmålet vi må stille oss, er jo hvor vi har våre blinde flekker. Hvor er det vi gjør entusiastiske overgrep som våre barn om tyve år skal forakte oss for?
I vår tid kommer problemfjerningstenkemåten til uttrykk som forsøk på å fjerne problemer som ennå ikke har oppstått. Helse er ikke lenger bare fravær av sykdom og skade, men også fravær av risiko for sykdom og skade. "Helse blir ensbetydende med å beskytte seg mot de 70 000 fysisk-kjemiske risikofaktorene livet består av", skriver Per Fugelli (12). I USA anbefales det at barn bruker en enkel hjelm under måltidene, dødsfall har forekommet fordi barnestolen tippet bakover.
Også velferdsstaten er et uttrykk for tanken om at det skulle være mulig å gi menneskene et godt liv ved å fjerne problemer, fjerne fattigdom og sykdom, og derved fjerne lidelsen. Men etter førti år med materiell overflod, offentlig sosialhygiene og slagkraftig medisinsk teknologi befinner vi oss ikke i nirvana, men i et selvgodt og skamfullt samfunn befolket av kjøpekraftige narsissister, med et enormt omfang av psykiatriske og psykosomatiske lidelser, hvor fire millioner mennesker går til 15 millioner primærlegekonsultasjoner i året. Derfor tror vi ikke lenger i 1998 at helse er noe som kommer av seg selv i samme øyeblikk som alle sykdommer er kurert, alle feil og mangler korrigert, alle tannstillinger regulert, alle pedofile registrert og alle bekymringer eliminert ved hjelp

Ohhhhpsss... her kommer resten:-)

av antidepressiva og statlige overføringer.
Det var en kjapp reise gjennom vår nære fortid. Vi skulle nå ha en viss bakgrunn for å snakke mer om makt, og om at vi kanskje har mistet noe av kontrollen i livene våre fordi samfunnet er blitt så fullt av dyktige spesialister som lever av å fjerne alle problemer for oss.
Makt
Kriminologen Nils Christie skriver i Norges Kulturhistorie at et av særtrekkene ved tiden etter krigen er at alle samfunnets borgere er klienter (13). Vi er skoleklienter, helseklienter, rettsklienter og sosialklienter, fordi ansvar og rettigheter på disse livsområdene ikke lenger tilhører privatlivet, men er blitt overtatt av det offentlige. Og i samme øyeblikk som det vokser frem en profesjonell spesialkompetanse på et livsområde, og folk får et glimrende offentlig tilbud, for eksempel et helsevesen, så forandrer livsvilkårene seg, og folk kan ikke lenger ta sjansen på å klare seg selv. Det blir åpenbart at noen andre kanskje vet bedre. Jeg selv eller mitt barn kan dø hvis jeg tar feil. Etter hvert kan vanlige folks motivasjon for i det hele tatt å ha en dømmekraft i helsespørsmål tørke inn, det er jo så allikevel noen andre som vet best. Mye tyder da også på at dømmekraften i helsespørsmål er blitt svakere etterhvert som sykevesenet har vokst i omfang, kompetanse og høyrøstethet. Vi merker det på legekontorene, en økende tilstrømming av bekymrede foreldre som lurer på om barn med forkjølelse og mageknip kan tenkes å være alvorlig syke, og om det kan være kreft som gjør at de selv føler seg så slitne.
Vi er altså alle blitt klienter, på godt og ondt. Men det er også noe annet som særpreger vår tid. Og det er angsten for avvik, frykten for å være annerledes, være unormal. Normalitet er et nøkkelord for skjult medisinsk styring og ensretting. Filosofen Jon Hellesnes skriver for eksempel om dette:
"Ordet normal verkar godarta og litt sterilt. Men det er ein av dei sterkaste ideologiske og retoriske reiskapane i det 20. århundret." ..."No for tida skaffar folk seg den tannstillinga det er normalt å ha, dei arbeider for å oppnå ein normal standard for bustad, dei lever på ein normal måte, dei tar dei helsekontrollane det er normalt å ta, dei søkjer til den normale medisinske ekspertisen; under graviditet tar dei den mengd ultralydundersøkingar det er normalt å ta, og alle blir rolege over å få høyre at alt er normalt. Det er nesten like tilfredsstillande som det var - før i tida - å få høyre at ein hadde nåde hos Gud"(14).
Begreper som "normal", og at det å unngå avvik er blitt så viktig for oss, fører til at vi sensurerer og undertrykker våre egne impulser. Og de som ikke klarer å være normale blir skjøvet ut av det gode selskap, slik vi ser det med psykiske lidelser, homofili og innvandrere. Det er ikke tvang og ytre autoriteter som sikrer korrekt oppførsel i vår tid, skriver Michel Foucault, det er ikke lensmann, fut, prest og gapestokk, men vår egen oppdragelse, måten vi formes av familien, Barne-TV, barnehage, skolevesen, rettsvesen, presse og helsevesen. "Vær for all del normal!" er budskapet fra alle hold. Gjennom en årelang hjernevask blir det ubetvilelig og selvsagt for oss hva som er korrekt å gjøre og fornuftig å mene. Sensuren bygges inn i oss, vi blir våre egne kontrollører. Vår selvundertrykking er ifølge Foucault ikke tilsiktet, ikke planlagt av noen form for onde makter, men en blind bivirkning av den materialistiske snusfornuften og mangelen på menneskekunnskap i det moderne samfunnet. Hvis et velmenende system som helsevesenet stjeler frihet og selvrespekt fra folk, så skyldes det altså ikke dårlige hensikter hos enkeltpersoner. Snarere kan det være utslag av gode hensikter, paret med manglende faglig ydmykhet og fortrengning av kritiske spørsmål i den daglige praksis.
Fundamentalisme
Ordet fundamentalisme valgte jeg til dette foredraget fordi jeg i alle år har opplevet en knugende rett-troenhet i medisinske kretser. Det finnes overalt, men er lettest å eksemplifisere med alternativ medisin. Som nyutdannet lege fnyste jeg selvfølgelig irritert av enhver som mente at irisdiagnostikk og homøopati kunne ha noe for seg. Det tok flere år før jeg begynte å innse at jeg ikke hadde det minste fnugg av kunnskap om slikt, jeg hadde knapt sett en alternativ medisiner for mine øyne, og aldri lest en linje om det. Min fnysing var bare et ekko av forbildene fra studietiden, som heller ikke visste hva de snakket om. Denne opplevelsen av å være blitt fordummet gjennom utdannelsen fikk meg i sin tid til å skrive en artikkel i Nordisk Medicin med tittelen "Medisin og hjernevask. Hvordan legers virkelighetsoppfatning formes slik at den blir til skade for dem selv og folks helse"(15).
Fundamentalisme som begrep kan føres tilbake til 1910, da en protestantisk sekt i USA publiserte et lite skrift med tittelen The Fundamentals, hvor det ble slått fast at all sann kristendom må bygge på en bokstavtro lesning av bibelen, og intet annet (16). Kjennetegn på fundamentalisme er at det tenkes lite. Tvilen har magre kår. Den rette tro formidles av prester eller professorer som er blitt innviet i de evige mysterier og har studert virkeligheten lenge og inngående, gjerne ved hjelp av elektronmikroskop. Fundamentalismen og autoritetsunderkastelse er samme sak, og består i at undersåttene ikke spør seg selv hva om det de gjør er riktig, men lærer av sine åndelige ledere hvordan de skal handle og hva de skal mene. Det synes for meg som begrepet fundamentalisme griper vesentlige aspekter ved mange medisinske universitetsmiljøer.
Frihet og indre autoritet
Michel Foucault har ofte blitt spurt hvordan vi kan skape frihet for oss selv og andre, når alle gode formål kan ende opp som undertrykking. Han har svart at frihet er noe vi må skape hver dag, det er ikke et resultat eller en tilstand. Friheten avhenger av det vi gjør hver dag, og måten vi gjør det på.
"En forsiktig, utprøvende og krevende holdning er nødvendig. Hvert eneste øyeblikk, skritt for skritt, må man konfrontere det man tenker og sier med det man gjør, med det man er..."(10).
Den viktigste motgiften mot snikfundamentalisme er indre autoritet. Og indre autoritet består av evne og mot til å ta sine egne tvil på alvor. Det sies gjerne at selvstendighet er å våge å tro at jeg har rett selv om alle sier at jeg tar feil. For oss i helsevesenet er utfordringen omvendt, vi må våge å tro at vi tar feil selv om alle sier at vi handler rett.
Det er ikke så lett for oss helsearbeidere å være selvstendige. Vi har en unnskyldning, og det er at vi har så lang utdannelse. Å ta en yrkesutdannelse er å gå gjennom en ny oppdragelse, bli formet av en ny kultur. "Lege" er ikke bare en tittel jeg har, det er noe jeg er blitt, en del av min person. Og for å bli dette måtte jeg være som et barn igjen i en ukjent profesjonsverden, kjenne fagautoritetene tårne seg opp over meg, stadig kikke rundt meg for å se hva de andre gjorde, brette opp kragen på den hvite frakken med blodflekker på, henge stetoskopet stilriktig rundt halsen, vise meg selv at jeg mestret kodene i legekulturen og var verdig til å innvies i lauget. Den største ytre autoriteten er selve faget, som er så stort som havet. Din egen kunnskap er bare en dråpe i dette havet, og uansett hva du måtte kunne, så vil du kunne for lite, og du vil gjøre feil, og det vil alltid finnes utallige spesialister som kunne gjort det bedre. Som student, uansett hva du studerer, venner du deg til at du som fagperson er et objekt som andre skal godkjenne - eller ikke. Det er noen andre som avgjør om det du sier og gjør er rett eller galt.
Når utdannelsen er ferdig har du ikke bare lært ditt fag, men du har lært å se utenfor deg selv etter svar på alle spørsmål.
Dette gjør det vanskelig å bygge opp en dyp indre autoritet, som fagperson. Pasientene etterlyser vår mentale tilstedeværelse. Studentene etterlyser personlig veiledning i legekunst og hjelpekunst. De føler ikke at vi ser dem og forstår dem som individuelle mennesker. Forklaringen ligger kanskje i at vi, som fagpersoner og lærere, kikker rundt oss etter den forskriftsmessige måten å handle på, i stedet for å se innover og kjenne etter hva vi selv ville ønsket hvis det var vi som ble tatt hånd om.
Kan vi gjøre noe?
Jeg har ingen tro på at raske forandringer eller politisk styrte reformer vil endre helsevesenets vesen, selv ikke Gudmund Hernes som helseminister klarte å plukke fjær av gjøkungen. Problemet er kulturelt, og vi må se etter måter å forandre den medisinske kultur på. Det kan ingen av oss klare alene. Blant annet fordi den medisinske kultur er innleiret i, gjenspeiler og gjenskaper hele den vestlige kultur og dens menneskesyn.
Jeg ser ikke hvor veien må eller kan ende, men jeg tror de første skrittene må gå i retning av å søke sammen. Snakke ærlig med andre i samme båt og få en slags godkjennelse for at usikkerhet, fortvilelse, avmakt og aggresjon er helt normalt, som Jon Hellesnes ville sagt. Sammen er vi sterkere, det har mennesker alltid visst. Å undre seg sammen, være rådløs, irritert og hjelpeløs i fellesskap, kan være både nyttig og behagelig. Å tenke høyt, famle, vrøvle og etterhvert finne ordene som kan vise hva du bærer med deg av erfaringer og innsikt er sunt og meget styrkende. Dette er gode måter for å lære mer om verden og om mennesker. Det er nødvendig å lære om verden, og om mennesker, for at vi skal forstå hva vi selv trenger her i livet, og dermed kanskje også ha mulighet for å forstå hva våre pasienter trenger.
Litteratur
1. Berg-Eriksen T. Omsorgsideologiens legitimitet og grense. Briste eller bære. Posthistoriske anfektelser. Oslo: Universitetsforlaget, 1990:238.
2. Schei E. Om den såkalte legemangelen i Norge. Tidsskr Nor Lægeforen 1991;111:1654-5.
3. Johnsen R, Holtedahl KA. Arbeidstid og produksjon av kurative tjenester i allmennpraksis i 1993. Norske primærlegers praksisprofil. Tidsskr Nor Lægeforen 1997;117:1489-92.
4. Illich I. Medisinsk nemesis. Oslo: Gyldendal, 1975.
5. McKeown T. The role of medicine. Dream, mirage, or nemesis? Princeton, NJ: Princeton University Press, 1979.
6. Marmor TR, Barer ML, Evans RG. The Determinants of a Population's Health: What Can Be Done to Improve a Democratic Nation's Health Status? In: Evans RG, Barer ML, Marmor TR, eds. Why Are Some People Healthy and Others Not? The Determinants of Health of Populations. New York: Aldine de Gruyter, 1994:
7. Slagstad R. De nasjonale strateger. Oslo: Pax, 1998.
8. Waitzkin H. The micropolitics of medicine: a contextual analysis. Int J Health Serv 1984;14(3):339-78.
9. Andersen J. No går det på helsa laus. Helse, sykdom og risiko for sykdom i to nord-norske kystsamfunn [Doktoravhandling i medisinsk sosiologi]. Tromsø: Universitetet i Tromsø, 1998.
10. Flyvbjerg B. Rationalitet og magt. Det konkretes videnskab. (6 ed.) Århus: Akademisk forlag, 1996.
11. Wifstad Å. Medisinens holocaust. "Eutanasi" i Tyskland ca. 1935-45. Tidsskr Nor Lægeforen 1997;117:1131-5.
12. Fugelli P. En ny samfunnsmedisin. Dagbladet 1997 3.10.1997.
13. Christie N. Klientsamfunnet. Norges kulturhistorie, bind 7. Oslo: Aschehoug, 1980:
14. Hellesnes J. Kampen mot det unormale. Om medisin, makt og tilpassingspress. Tidsskr Nor Lægeforen 1997;117:3251-4.
15. Schei E. Medisin og hjernevask. Hvordan legers virkelighetsoppfatning formes slik at den blir til skade for dem selv og folks helse. Nord Med 1992;107(2):62-4.
16. Bullock A, Stallybrass O, Trombley S, eds. The Fontana dictionary of modern thought. 2 ed. London: Fontana Press, 1988.

Og som siste ord så bør den som diskuterer med meg i fremtiden, ta seg tid til å lese ALT jeg har lagt frem av kildemateriale her inne, eller hold kjeft

Ok, jeg har ikke fulgt med alt du har skrevet. Du er ganske så dreven det skal du ha. Jeg er helt klar over at vaksiner ikke er uten bivirkninger og at de ikke har like stor effekt som alle skulle ønske. Men jeg synes likevel at vaksiner er det beste av to onder. Selvfølgelig skulle jeg ønske feilfrie vaksiner som varer livet ut, som bare er laget av fullstendig ufarlige stoffer. Men slik er det ikke. Barnedødeligheten har gått ned betraktelig det siste århundret, så om du vil eller ikke, de gjør i hvertfall noe bra. Jeg vaksinerer mitt barn og er glad for at vaksiner finnes!

Helt andre faktorer som skyldes nedgangen i barnedødsfall enn vaksiner, står godt dokumentert litt lengre opp i den tråden jeg skrev og som faktisk de aller fleste forskere er enige om:) (Utenom de som promoterer vaksiner selvfølgelig) Til og med Geir Stene Larsen som er den store Guruen på Folkehelseinstituttet måtte bekrefte det i Adressavisen og Bergens tidene etter at journalister tok for seg dette spørsmålet omkring Tuberkulose.
Greit du stoler på Folkehelsa, men må også respektere at det finnes veldig mange som ikke stoler på selektiv info fra den kanten:-)

Eller, kan det være at Geir Stene Larsen har uttalt at det finnes også andre årsaker til nedgang i barnedødsfall enn vaksiner? Så vidt meg bekjent er ikke de aller fleste forskere enige om at vaksiner ikke har bidratt til nedgang i barnedødsfall...

Når flere land ikke har hatt vaksine mot tuberkulose som feks USA som hadde en mer omfattende epidemi enn Norge, så hjelper det lite hva forskerne sier! Mener du kanskje at tuberculose forsvant i USA for at vi vaksinerte her i Norge? Ellers så bør du kanskje legge frem hva du mener med nedgang i barnedødsfall!! Legg frem helst periode fra 0-28 dager, fra 28 dager med 3 mnd. intervaller hvor du bør sette sammen dødsårsak. Legg også med samfunnsutvikling, medisinsk utvikling, medisinsk tilbud utenom vaksiner, sykehushygiene, fødselshygiene, ernæringsmessige forhold! Mulig du er så blåøyd at hvis du mener at BCG-vaksinen, difterivaksinen, Kikhoste og Poliomyelitt vaksinene står som den viktigste faktoren for nedgangen i barnedødsfall sammen med tetanus, så mener jeg at du burde være i stand til å finne dokumentene som beviser din påstand om dette!! Eller er det bare løse og kortfattede inkludert selektiv utvelgelse av "studier" som viser at vaksiner i samme tidsrom (helst i etterkant) har vært den viktigste faktor? Jeg ser du har kommet med en svært "nøytral" story i en annen tråd her, så jeg har faktisk tro på at du er i stand til dette også:-)

Jepp, er i stand til å lese og har faktiskt snust opp info fra begge sider.. Leser (som du) sannsynligvis med særs subjektive briller og henger meg selvfølgelig mest opp i forskning som støtter mitt synspunkt (som er ganske så normalt hvis jeg husker korrekt fra mellomfaget i psykologi).

Som tidligere sagt, synes jeg deb offentlige og faglige vaksinedebatten er fascinerende og planlegger selvfølgelig å følge den med argusøyne fremover. Her inne er imidlertid min kjepphest å forsøke å unngå at folk føler seg skremt til å gjøre det ene eller det andre. Selv om jeg støtter vaksineprogrammet ønsker jeg ikke å få folk til å føle seg som uansvarlige foreldre hvis de lar vær. Ønsker heller ikke å bli kalt uinformert bimbo fordi jeg er pro-vaksinering.

Så du skal være vaksineprogrammets forsvarer her inne? men med saklig grunnlag!! (det liker jeg) Du har en vanskelig jobb med å være nøytral når 90% av innleggene omhandler det jeg kaller drittkasting fra provaksinehylekoret og svar tilbake fra oss skeptikerne:-)

Gjentar det med "subjektive briller". For meg virker usaklighetene å være jevnt fordelt fra begge sider :)

Skal forøvrig ikke ta rollen som saklig pro-vaksineforkjemper her inne, da jeg mener at den mest saklige informasjonen nok ikke er å finne her inne. Kan ende jeg kommer til å slenge med leppa til de jeg mener slenger ut skremselspropaganda (både pro- og antivaksine), men jeg skal forsøke å la være....

Vel. du får et problem hvis jeg skal oppfatte deg som "subjektiv" eller være nyansert omkring dette spørsmålet omkring vaksiner!! Du får starte med Folkehelseinstituttet som er de verste til å spre skremselspropaganda, før du tar for deg oss her inne:-) Jeg ser heller ikke at du har lagt frem noe faktaopplysninger som gjør deg til en såkalt "dommer" omkring hva som er fakta, hva som er troverdig forskning, hvor foreldre skal hente informasjon fra, og hvordan du i det hele tatt er i stand til å stå frem som en slags "sannhets-spesialist" på et ganske så vanskelig tema:-) Uansett... ønsker deg så klart lykke til:-)

Jeg vil aldri påstå å sitte på faktaopplyseninger, da dette ville bety at jeg hadde beveget meg bort fra vitenskapelig metode og slått meg til ro med pseudo- eller sirkulære forklaringer.

Vitenskapelig metode går ut på å teste antagelser om sammenhenger. Disse antagelsene kan aldri fullt ut verifiseres, men de kan imidlertid falsifiseres. Det er ganske farlig å trekke konklusjoner utfra enkeltstående forskningsresultater og det ville heller ingen anstendig forsker gjort. Har vært inne på en del av studiene du refererer til og har til gode å se forskerne konkludere og påberope seg fakta, slik du tydeligvis har gjort. I beste fall finner de en samvariasjon og anbefaler videre forskning, noe som selvfølgelig er viktig for å utvikle ny kunnskap. Det finnes også en haug av forskningsresultater som motstrider dine, så hvilken vitenskapelig bakgrunn har du for å kunne anse disse som dårligere enn dine referanser?

Du hevder at jeg er selektiv i min kildeinnhenting. Jeg er faktisk opptatt av kontinuerlig forskning på området, f.eks på om det er visse grupper av barn som av ulike årsaker burde avstå fra vaksineprogrammet. Jeg har heller aldri stått frem som noen sannhetsspesialist eller rådet foreldre til å følge mine råd. Hvis du har klart å lese dette ut av mine innlegg, mistenker jeg deg for å være ekstremt selektiv i din fortolkning, noe som igjen får meg til å danne mine hypoteser om dine evner til å fortolke vitenskapelige data.

Videre har jeg heller aldri påstått at legestanden eller Folkehelsa er ufeilbarlige. De gjør sine feil de, som alle oss andre, og derfor er det viktig med kontinuerlig debatt rundt vaksineprogrammet og rutiner for oppfølging.

Jeg er også sterkt imot fremstillinger av typen: "til dere foreldre som sprøyter giftstoffer inn i barna deres og villig ofrer dem til en forskrudd og grådig legestand" eller "til dere egoistiske foreldre som lar være å vaksinere barna deres, er dere klar over at det kan ta livet av andre barn"?

Med unntak av Wakefields uheldige forsøk (som jeg ser du har referert til ved tidligere innlegg), har jeg ingen innsigelser mot dine referanser. Har riktignok ingen kjennskap om de har blitt replikert og fått støtte i andre studier, men anser dem som viktige bidrag for å generere ny forskning, samt å holde liv i vaksinedebatten. Det at du avfeier all forskning som går imot ditt standpunkt som propaganda og alle foreldre som la barna følge vaksineprogrammet som "flokkdyr", plasserer dessverre deg i "fundamentalist"-båsen hos meg.



Slik at det ikke skal bli noen misforståelser om mitt syn på saken: Jeg synes alle foreldre burde rådføre seg med fagfolk de anser å være troverdige!!! Jeg synes ikke de burde ta mine begrunnelser for mitt valg som "god fisk" og heller ikke dine begrunnelser for dine valg. Til slutt, synes jeg alles valg burde respekteres!!

Veldig bra sagt Bintang!

Du fremstiller deg fremdeles som en "forståsegpåer" og sier du har leste studier som motbeviser det jeg tidligere har lagt frem:-)
Det var morsomt, og ettersom du mener å motbevise noe av det jeg har lagt frem med dine studier så bør du vel legge dem frem hvis du mener å ha så mye "troverdig" dokumentasjon omkring dette!! Eller skal du prøve å overbevise oss om atdu har funnet noe som motbeviser eller som sår tvil om det jeg legger frem?
Angående din påstand omkring Wakefield og at jeg bruker denne studien som referanse! Du skrev tidligere at dette var noe fra 1989 men jeg kan rette deg opp å si at det studiet du referer til er fra 1998. Og hvis du mener at jeg har brukt dette studiet, noe jeg aldri har gjort så bør du også dokumentere dette!! Løse påstander som gulpes opp her inne bør du også klare å dokumentere:-) Jeg har benyttet helt andre kilder enn Mr. Wakefield, og jeg har heller aldri nevnt eller forsvart at MMR-vaksinen er noen primær årsak til Autisme!! Hvis du mener at jeg har det så bør du legge frem dette også:-) Jeg er mer opptatt av den generelle vaksinasjonen og har vel hevdet tidligere at kvikksølvforbindelsen Thiermosal som ikke finnes i MMR-vaksinen muligens kunne være den primære årsaken:-) Morsomt er det at du tilhører den gruppa som gladelig sprøyter kvikksølv inn i ungen din for så å forsvare vaksnasjonen:-) Å jo da. Thiermosal er tatt ut av barnevaksinasjonsprogrammet, men man finner de fremdeles i reisevaksiner og influensavaksiner! Ellers så finnes det fremdeles ikke noen uvaksinerte som har utviklet autisme, men man søker verdenb over, det er til og med utlovet en dusør hvis du kalrer å finne noen:-)

Kan du dokumentere at det ikke finnes noen uvaksinerte autister?

.....jeg synes det høres rart ut at det ikke finnes autister som ikke er vaknersinerte....da det finne svært sterke genetiske forhold omkring denne diagnosen....men samtidig vet jeg at var en såkaldt ukjent diagnose før massevaksinasjon trådte i kraft....man fant først autisme i øvre samfunnslag....altså de som hadde råd til å vaksinere barna sine.....

jeg har lest side opp og side ned om dette temaet siden jeg har en grad på univ angående autisme og kjønnsforskjeller.....men tiltross for at jeg er vaksinemotstander vil jeg anta at det er flere faktorer med i dette enn vaksinasjon......bl annet fordi det er såpass stor kjønnsforskjell......og fordi autisme rammer jenter skjeldnere enn gutter.....men hardere når det først skjer......årsaken til dette antaes av noen forskere å ha sammenheng med at jeneter buffrer bedre genetisk sett pga motstående gener på x kromsomet.....men at vaksiner forårsaker autismer er det vel neppe noen større tvil om......og at dette er linket til bl annet kvikksølv er vel heller ikke noen hemmelighet.....men så er da heller ikke vaksinene frie for dette tungmetallet ennå.....det er riktignok fjernet som koserveringsmiddel.....men brukes fortsatt under produksjon.....ellers antaes det av noen forskere at autisme er forårsaket av en infl i det limbiske system i hjernen.......at vaksiner kan trigge autoimmune reaksjoner som spesifikt angriper et spes type vev er vel heller ikke noen hemmelighet....således trenger man vel strengt tatt ikke kvikksølv i vaksinene for å forårsake autisme....