BarnetMitt.com

Hei!

Jeg har en sønn på 6 år. Da han var 2 år skilte jeg og faren lag. Dette gikk mye greiere enn jeg hadde trodd i forhold til sønnen vår. Vi ble enig om å delel 50/50.
For to og ett halvt år siden møtte jeg min nåværende kjæreste. Han har ei datter som er tre måneder gamlere...født året før min sønn. Vi var kun venner til å begynne med og barna våre ble kjent da vi var venner. Etter litt over ett år ble vi kjærester og ett år etter det flyttet vi sammen. Vi har begge 50/50 samvær med barna våres. Jeg mener vi var ganske forbreredt på dette...vi snakket med barna om det og prøvde så godt vi kunne å legge forholdene til rette for dem. Men det viser seg å ikke være så lett...Jeg skjønner at dette er en vanskelig situasjon for dem å takle og at vi voksne må ta ansvar her og det har vi virkelig prøvd. Jeg har snakket mye med de som jobber i barnehagen der min sønn går i forhold til at de må være opmersksom på endring i adferd osv...Etter at vi flyttet sammen har han bli mye mer irritabel. Han har begynnt å tisse seg ut om natten igjen..dette hadde han sluttet med. Datteren til han jeg er sammen med er også en helt annen jente nå enn tidligere. De er to vidt forskjellige unger. Han er temperamentsfull og hun terger. Dette ender opp i krangling. Er vel sikkert ikke så uvanlig dette, men de bli som dynamitt sammen. De nekter å høre etter...de svarer på en ufyselig måte når de bli snakket til, de leker sjelden hver for seg ...da krangler de heller.Alt er urettferdig og vi voksne er dumme og teite...
Dette førte til at barnehagen der min sønn går sa at han har endret seg der...blitt mer sint og irritert.
Datteret til min samboer klarte ikke konsentere seg om lekser. I tillegg føler jeg at forholdet mitt til henne begynner å bli skikkelig dårlig. Føler at hiun er usikker på meg og jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal takle henne. Litt ekkelt å bli sint på andre enn sine egne unger hvis noen skjønner hva jeg mener...
Nå har vi inngått en midlertidig ordning som gjør at når min sønn er her er hun hos moren sin og når hun er her er sønnen min hos sin far. De har helgene her sammen. De er helt anderledes når de er her alene. Da går alt veldig greit nesten hele tiden....
Lurer på hva dere her inne mener om dette. Er det noen andre som kjenner seg igjen?
Vi tenker også nå på at vi ønsker barn sammen, men vil gjerne at dette skal ordne seg litt mer først.
Noen tips til hvordan få et godt forhold til det andre barnet? Og bør man blande seg inn i oppdragelse? Føler nesten at man skal til en viss grad behandle begge likt og at man ikke bare skal gå å snakke til sin egen unge....Synest dette er litt vanskelig så jeg håper noen har tips:o)
Må også få sagt at vi har det mye artig sammen og at ikke hver dag er et slit:o)