BarnetMitt.com

Hei, jeg vet ikke om jeg kan hjelpe deg noe særlig, for jeg har mine problemer selv. Første gang jeg skriver her, forresten.
Jeg har jobbet litt med barn selv, og har oppdaget at ens egne barn ikke er fullt så enkle å ha med å gjøre som andres barn... :s

Jeg har egentlig innsett at jeg er en del av de problemene vi har sammen, ganske enkelt fordi jeg ikke strekker til. Jeg er helt aleine om omsorgen, har dårlig økonomi, og lite familie-nettverk.

De gangene jeg selv klarer å holde meg frisk og opplagt, og ikke er negativ, det er jammen de beste dagene vi har...
Vi dukker stadig borti utfordringer som f.eks at min datter(7) klipper istykker fine, nye klær, eller ødelegger noe på en eller annen måte. Det henger ofte sammen med de dagene jeg ikke klarer å følge med hele tiden... (Det skal da vel heller ikke være nødvendig å måtte følge en 7 åring med argusøyne?)

Problemet mitt, er at jeg ikke klarer å la vær å bli lei meg, og sint, når hun holder på slik. Jeg merker faktisk at sinnet bygger seg opp mer og mer for hver gang hun gjør noe slikt. Jeg har prøvd mange metoder for å få henne til å slutte. Skulle ønske jeg var kald nok til å bare sette henne på time-out, uten at følelsene renner over, men det klarer jeg ikke...

I dag oppdaget jeg at hun hadde klippet i en fin og dyr ullgenser hun fikk av et familiemedlem til jul. Hun gjorde nesten det samme sist jul. Jeg ga tydelig beskjed om at dette var skikkelig stygt gjort, men jeg var så satt ut, at jeg ikke klarte å komme på noen passende human straff... (Jeg hadde mest lyst å legge henne over kneet og delje løs på stumpen hennes...)

Jeg sa at konsekvensene kanskje ble at hun ikke kom til å få noe nytt og fint på lenge, men at jeg måtte tenke på hva konsekvensene egentlig kom til å bli...

Akkurat i dag er jeg helt fortvilet over situasjonen. Jeg har ikke økonomi til at hun kan holde på slik... Hva gjør jeg? Jeg er nødt til å finne en metode som fungerer, som ikke gjør meg til et monster som har lyst å rise ungen sin...

Min første tanke var at: "negativ oppmerksomhet, er bedre enn ingen oppmerksomhet..." Kan det være at din sønn er sjalu på sin lillesøster? At han føler at hun prioriteres og at dere "liker" henne bedre enn han? Får han være med på ting sammen med dere voksne uten at lillesøster er med?

Du nevner avlastning til han? Hvorfor?

Du synes kanskje jeg virker negativ, men jeg spør fordi jeg syns det er vanskelig å gi noen gode råd uten å vite mer... :-)

Men, første regel når han er vrang,- er å gå ned på hans nivå, holde han, og nærmest tvinge han til både kroppskontakt og øyekontakt. Prat MED gutten, ikke bare TIL han,- og prøv om dere klarer, å ikke heve stemmen! Timeout og frataking av leker osv. funker dårlig om barnet ikke har blitt forklart HVORFOR det skjer...

Det er godt mulig at han føler at vi førsteprioriterer lillesøster siden vi hele tiden må passe på at han ikke skader henne og ikke behandles urettferdig av han. Dette med avlastning er på anbefaling fra barne og ungdoms pedagog som jeg går til samtale hos. Bup og ppt skal også inn i bilde,og avlastninga er for at vi skal få et pusterom en gang i mellom.(Vi har ikke så veldig stort nettverk og liten kontakt med familie) Jeg prøver alt jeg kan for at han skal få alene tid med meg,men da bare klager han og sier masse som sårer meg etter aktiviteten er avsluttet. Det kan kanskje virke som jeg gir opp for lett,men jeg kan ikke si annet enn at jeg mister lysten til å finne på noe mer med han da når han er så utakknemlig. Jeg forsøker å beherske meg å ikke heve stemmen,gå ned på hans nivå og alt det der,men jeg faller alltid til kort. Alltid er han den vinnende part,mens jeg sitter igjen sønderknust i tårer og raseri. Dette er en utrolig vond sirkel som vi ikke finner veien ut av.

Hvorfor gjemmer du ikke saksen. Når hun bruker den slik, hadde jeg sagt: at når du klipper i stykker klær, så er du ikke stor nok til å bruke saks. Da må du vente til du har lært det. Gjem alle saksene, eller kast dem. Hun er jammen stor nok til å vite at slikt gjør man ikke. Jeg ville heller ikke latt hun få noe nytt tøy. Til hun skjønner konsekvensen.
Når det er sagt, er det sikkert en grunn til det. Jeg ville spurt om årsaken til denne oppførselen. Jeg er sikker på at det er noe. Ta tid til å lytte.
At du har følelser er ikke rart, syns ikke det gjør noe å vise dem. Men forklar etterpå. At slik oppførsel tolerer du ikke, og det gjør deg rasende.

Min første tanke, er at din beskyttelse over lillesøster er en del av problemet. Ikke rart om hun er sjalu. Hvis du tar deg tid til storebror, lytter, snakker og hører hva det er som ligger bak, tror jeg mye vil bedre seg. Dette er ikke akseptabelt.

Ut fra hva du skriver virker det som dere er inne i en ond sirkel. Da tror jeg ikke nye straffemetoder er løsningen, men hjelpt til å gjøre noe med relasjonene i familien. Ta kontakt med feks helsestasjonen og be om hjelp. Dette sliter på dere alle og går ikke over av seg selv. Lykke til :)