For dere med barn mellom ni og tolv år. Her kan dere diskutere og utveksle erfaringer.
Evig diskusjon med 10 åring...
21:56 3.12.2007
Nå om dagen føler vi at det stadig er diskusjoner på gang uansett hva en gjør, skal gjøre eller prater om..vennebesøk,lekser,legging...
Vi skal liksom ikke ha siste ordet okke som hvis det er noe, selv om vi prøver å vise til eksempler og følelser enten det er positivt eller negativt.
Da blir det jo noe negativt hver dag...og ofte flere ganger...
Vi har en middels streng linje og mener barn har noe de skulle sagt til tider men nå virker det som ting går inn der og ut på andre siden uten refleksjoner som tidligere og er en del selvsentrert, må vi bli enda strengere??
Noen gode råd mottas med takk:)
Anonym
Sv: Evig diskusjon med 10 åring...
13:20 4.12.2007
Velg ut hva du vil diskutere, og hva du ikke vil diskutere. Kverulanter bør ikke alltid få kverulere fritt :-). Noen ting er absolutte, og bør framstå slik.
Noen gode svar kan være:
*Fordi jeg sier det.
*Jeg vil ikke diskutere dette nå. (Her kan du evt åpne for å ta det opp på et senere tidspunkt, angi gjerne et klokkeslett hvor favorittserien på tv begynner.)
*Jeg blir veldig irritert når du må krangle på alt. Det blir ikke hyggelig. Slutt nå, dette blir som jeg har bestemt.
Når du har begrunnet en regel "hundre ganger" trenger du faktisk ikke å gjenta det. Stol på deg, stol på at du har rett og ikke la henne dra deg inn i uendelige gjentakelser eller gå i forsvar overfor avgjørelsene dine.
Når det er sagt, mener jeg som deg at det er lurt å la barn få en viss innflytelse. Men bestem deg på forhånd for hva du kan gi etter på eller diskutere, og hva som er absolutt.
hei, vi har det litt sånn her hjemme også. Det har vel mye med alderen å gjøre. Jeg mener også at barn skal få si sin mening og føle at de blir hørt. Men noen ganger går det over styr. Min eldste kverulerer på det meste, men jeg har fortalt han at det er slitsomt med alle diskusjonene vi har. Han likte ikke å høre det, så nå hvis det bygger seg opp, og jeg gir et svar uten at han gir seg, så spør jeg han om vi virkelig må ha en diskusjon på akkurat det han tar opp. Jeg har jo svart, sier jeg. Da husker han tydelighvis samtalen tidligere, og gir seg . Utrolig nok!!
Ellers så svarer jeg ofte med at jeg må tenke på det. Da er han fornøyd med et negativt svar senere. Jeg merkere selv også at hvis jeg får tenkt litt, så er det lettere å gi et positivt svar. Det enkleste i en stresset hverdag er ofte å si nei, fordi vi voksne er slitne.
Huff ja, kjenner meg altfor godt igjen! Her er prepubertet på full fart "inn i huset" Og det blir mye krangling om dagen. Synes det er veldig trasi, for hun er jo ikke alene her heller. Men så og si alt skal krangles på, kveruleres om og sutres rundt! Blir smårar!!
Dersom det er en regel/situasjon hvor dere allerede har tatt en avgjørelse ville jeg brukt "Det er ingenting å diskutere - det blir som jeg har sagt", og så gått ut av situasjonen. Det eneste men oppnår med å la barn argumentere i slike situasjoner er å øve dem i å argumentere, samt at du blir kjempefrustrert. Dersom det er noe det er mulig å forhandle om må dere på forhånd sette opp noen regler alle må forholde seg til i forhandlingen. Eks: ikke heve stemmen, snakk høflig, ikke bruke stygge ord osv. Dersom reglene dere blir enige om brytes stoppes forhandlingen. Da tar dere voksne en beslutning (tar det som en selvfølge at dere voksne klarer å holde reglene ;)
Uansett medbestemmelse eller ikke, så er det et barn. Et barn som må rette seg etter det de voksne bestemmer - og det er viktig å signalisere. Så er det nok slik at det er lettere å få til et samarbeid dersom barnet føler seg sett og hørt, og det er også godt for barnet.
