BarnetMitt.com

Det var nok når han bare irriterte meg. Ikke hadde lyst på sex med han fordi han irriterte meg.Det ble liksom aldri noe bedre. Han hjalp ikke til hjemme. Lite å snakke om, snakka bare om jobben sin. Når det ikke ble noen endring orket jeg ikke mer. Kunne ikke ha det sånn. Var alltid sliten og utmatta hjemme og ikke minst..sur. Dårlig forhold binder utrolig masse energi.

Hei.
Jo det kan jeg si deg (stygt sagt, men sant) Den dagen det kom på samme om han kom hjem fra arbeid eller at jeg fikk meg en opprigning om en ulykke. Da var jeg så lei av å kjempe mot alkoholen og egoet hans! Det var 2 år siden, men skulle ha gjordt det lenge før det. Et forhold på 18 år. Sto ut p.g.a barna, men ser det nå at jeg skulle ha holdt meg unna da jeg flyttet i år 2000. Da var barna så små at de hadde ikke blitt brukt ( faren legger mye følelser over på barna, men det fungerer bare på den ene) på samme måten som nå. Det som har betydd for ham oppgjennom årene er drikking i helgene. Ikke direkte festing, men måtte ha en sixpack me øl+cognac+karsk både fredag og lørdag. Jeg måtte stå opp me barna, bli med på kamper eller ski. Alt med barna(mating, legging, fritidsaktiviteter, skole, oppdragelse, ja alt ansvar lå på meg. Jeg måtte til og med gardere meg med barnevakt når jeg skulle på jobb annenhver lørdag. For jeg kunne våkne alene i sengen om morgenen, for da hadde han sittet oppe og drukket helt til han sovnet. Gruvde meg til hver jul også, for da hviste jeg ingenting hvordan det ble. Trodde det var bedre for barna å vente, men der tok jeg feil. Nå har jeg en utrolig herlig mann, han har stillt opp mere for barna på 1 1/2 år enn det faren deres har gjordt på 11 år.Det sier en god del. Det er på tide at du tenker på deg selv også, du skal jo ha et liv du å. Lykke til.

Tror at når grunnmuren er ødelagt, og man ikke har varme følelser igjen, eller overhode håp om at ting kan ordne seg, ja da er det på tur å pakke kofferten liksom..
Det er mange problemer som kan løses, å i mine øyne er livet som en slags skole. Vi lærer jo hele livet, å ingen er perfekte. Noen trenger flere sjanser til å forstå hvordan forventninger og krav andre stiller til dem som mennesker.
Har selv begynt å lese en bok som heter: kjærlighetens 5 språk, å den vil jeg absolutt anbefale alle å lese.
Jeg synes nemlig ikke alltid det å gi opp er det ideelle.. det finnes så mange ensomme mennesker der ute, og barn som rives fra foreldrene, og blir som kasteballer og krangel momenter.
Jeg forstår veldig godt at enkelte gir opp også, men er selv av den mening at alle problemer kan løses, og det handler veldig mye om å prøve å forstå den andre parten, og forstå hva man selv kan gjøre for at man skal få det bra.
Har ikke du det bra har ikke barna det bra, og sjelden gubben heller.
Par terapi er veldig bra! (har selv gjort det), og har man ikke gått dit,føler ihvertfall jeg at da har man ikke gitt alt, men gitt opp..
Men vet du, dette kommer også selvsagt ann på hva slags problemer det er.
Det nytter jo ikke å være sammen med en alkoholiker f.eks som ikke skjønner selv at h¤n har problemer, og heller ikke er istand til å gjøre noe med dem... ja,da blir det værre.
Man må tenke på ungenes beste, og for at ungene skal ha det bra MÅ moren ha det bra også,ellers blir alt ganske håpløst.
Håper du fikk det svaret du var på utkikk etter.
lykke til..

Jeg visste at jeg måtte gå den dagen jeg innså at jeg ikke likte ham engang. Ikke bare tomt for følelser, men negativt. Hadde han vært en fremmed hadde jeg unngått kontakt med ham.
Men vi har etterhvert fått til å samarbeide om ungene.
Lykke til!