BarnetMitt.com

Hun går i andre klasse og er skikkelig "umulig"...
Gidder ikke høre på oss voksne, skriker og klyper og kaller oss de styggeste ting, stenger småsøsknene sine så de ikke får gå forbi osv.
Har null respekt for oss. Hun er eldst av fire og må dele oppmerksomheten selvfølgelig, minste er baby.
Hun gjør sikkert mange ting for å få oppmerksomhet også blir det en vond sirkel hvor hun gjør stygge ting og vi kjefter og kjefter.
Hun er bedre når vi klarer å være positive og rolige. Men hun e rså negativ bestandig at det er ikke lett. Har søstera ei ny arvebukse f.eks så kan hun si :Så STYGG den er... Sånn er det hele tiden. Mens søstera sier, ååå så fin genser du har mamma! KAn hun her si "Æsj den var rar". Og sånne ting. Søstera på 5 år er en helt annen type. Nesten alltid positiv.

Denne 7 åringen juger også mye.
Også er hun ekstremt sjenert og beskjeden så på skolen skjer det aldri noe tull. Borte er hun snill-hjemme er hun pøbel.
Hun har ikke så lett for å få venner for hun prater nesten ikke på skolen, gjorde ikke d i bhg heller. Så det er jo synd på henne.
Men jeg blir gaaaal av at hun alltid gjør alt hun VET hun ikke skal. Og at hun rett og slett driter i hva jeg sier til henne. Samme med pappan.
Som forøvrig er lite hjemme så jeg har unga stort sett alene. Han jobber mye...
Så vi har ikke mulighet for så mye "alenetid" med eldste heller.

Før hun begynte i første tok vi henne med til bup for å høre hva de tror om hun kanskje har add eller evt adhd, hun sitter aldri i ro og klarer aldri huske hva vi sier eller følge beskjeder vi gir. De gadd ikke utrede henne en gang for de mente at det ikke var vits-hun virket ikke som om hun ahdde det.
Vi har brukt eye-q en stund nå og jeg synes hun blir litt bedre av det. I dag var det tomt og hun fikk vanlig tran, og i dag har hun vært HELT ille. Hun sparker ting under badekaret og er slem fysisk mot pappan sin... Kan jo være tilfeldig det emd i dag, men rartb ting har vært bedre en stund da.

Syns synd på henne også for hun har dårlig selvtillit virker det som, og hun er veldig opptatt av hva andre syns om henne og vil ikke skille seg ut.

Lurer på hvor vi feilet hen... Det er litt sårt for da hun ble født var alt ganske dramatisk og jeg måtte ta hastekeisersnitt og det var bare så vidt vi overlevde begge to(alvorlig svangerskapsforgiftning). Jeg fikk aldri ammet henne og følte jeg mistet den "bonding"'en liksom, mor og barn... Har et mye tettere forhold til de andre som jeg har ammet i over et år alle sammen. Så jeg lurer på om det kan være derfor. Eller om det kan være fordi da lillesøster ble født så ammet jeg henne , men da kom 7-åringen(som da var 2) og forstyrret hele tiden. Og jeg var s fokusert på å få til ammingen at hun noen ganger måtte være på barnerommet mens jeg ammet, og hun likte ikke å være der mens jeg ammet...
Eller om det er på grunn av all kjeftinga opp igjennom årene.

Vi elsker henne jo på lik linje med de andre, men hun er så umulig, men jeg HATER å være sinna på henne også...
Så har jeg tenkt på den fødselen, hun pustet jo så å si ikke da hun ble født, fikk 2/10 på apgar, om hunkan ha fått en skade (hjerneskade) i forb med det.
Hun er ellers ei flink jente som leser og turner og er "normal" får jeg si. Sliter litt med s og r bokstavene men ellers helt greit.

Så jeg går da konstant rundt med dårlig samvittighet for at det kanskje er vår feil at hun er slik. Og hva kan vi gjøre? Vi har prøvd "alt"...

SUKK....Er det for seint å få et godt forhold til dattera mi???