sukk....
vi har jo slitt i lang lang tid, og denne siste uka, har vi da altså gjort det slutt.
begge enige om at vi ikke kan fortsette slik vi har holdt på, men det er min avgjørelse at vi ikke skal fortsette....
Har jo på forkant vært såå sikker, med alle de argumentene jeg har. Noe han forstår også.
Men nå - går jeg bare i et vakum. det er skikkelig ut av meg selv opplevelse, jeg føler jeg ikke har "kontakt med meg selv" - lenger....
Alle de grunnene jeg har for dette bruddet er som visket vekk, og jeg ser bare det positive i ham... selv om det negative er mer enn det positive...
Vi er jo venner og mer hyggelig enn noen gang....
Men jeg må minne meg på at jeg må holde på avgjørelsen, for grunnene er så solide, og vi har prøvd og prøvd og prøvd før, men det har gått tilbake til det samme hver gang... Tviler på at noen (mange) ville holdt ut så lenge som vi har gjort....
Og så er det jo helt fjernt dette med at han flytter snart, at jeg etterhvert kjøper meg ny plass å bo. Hvordan det blir med ungene.... Hvordan kontakten blir da. Vi skal jo være venner, men vil jeg gå ut av denne tåkeheimen og innse at det er riktig valg jeg har gjort?
Tenk om vi er så gode venner, og vi går så godt i lag, at jeg "lokkes" tilbake!?!??
åååhhrrr, det er så frustrerende!!!
hvis jeg tar meg i nakken, og prøver å tenke klart, så vet jeg jo at dette må jeg gjøre, men jeg er helt satt ut og ... er helt bortevekk fra "virkeligheten....."
fint om dere har noen ord til meg... det ble ikke mange spørsmål, men.... dette er helt ferskt og jeg har ikke snakket med mange om det....
(selv om det er bestemt, har jeg ikke fått meg til å si det til nærmeste familie enda!!! det er også en ting som blir tøft... )
