Samlivsbrudd
Her kan du som lurer på et brudd er i ett eller er ferdig med ett utveksle erfaringer på godt og ondt.
Slit det med helsa!
Vennlig hilsen jordmor Siri
Slit det med helsa!
Vennlig hilsen jordmor Siri
Jeg trodde ALDRI at jeg noengang skulle skrive her :-( |
17:37 12.11.2007 |
|---|---|
Så havna jeg her da :-( OK! Vi ble sammen for 8 år siden samboeren min og jeg. Kjempeforelskelse, flytta sammen etter 4 mnd. 1 barn etter 4 år 2 barn etter 7 år. Vi har hatt våre nedturer som alle andre, men vi har alltid vert det paret som ALLE forventa at skulle holde sammen. Uansett! Men langt under overflaten, er det noe som ikke stemmer. Jeg har kjent det i et par år, men har valgt å fortrenge det. Vi har det jo bra sammen. Han er verdens flinkeste og snilleste pappa. Ingen vonde følelser. Jeg begynner i ny jobb på sensommeren. Også skjer det... Jeg blir forelska i en annen. Jeg vet ikke engang om det er gjensidig. Selvom det er mange indikasjoner på at det er det. Det er så deilig å oppleve forelskelse igjen. Herregud! Hjertebank...bare følelsen av å vere forelsket. Men, jeg plages så forferdelig av skyldfølelse. Ikke bare overfor samboeren min, men overfor barna mine. Hvilken rett har jeg til å ta fra de muligheten å vokse opp med begge foreldrene sammen? Jeg føler meg så ufattelig egoistisk! Kjempesnill samboer, to nydelige barn... mange ville sikkert ha drept for å ha det jeg har. Jeg hadde håpet på at når jeg snakka med samboeren min, så ville han si at han følte det på samme måte, men han ble skikkelig skjokkert! Han hadde ikke venta det i det hele tatt. Han mente at vi hadde riktignok hatt det "litt kjipt" en periode, men han hadde aldri sett for seg et annet scenario enn at vi to skulle vere sammen resten av livet. Hva skal jeg gjøre? Noen andre som har opplevd det samme? Uff, nei nå er allt bare kaos! |
|
| Anonym | |
Sv: Jeg trodde ALDRI at jeg noengang skulle skrive her :-( |
19:52 12.11.2007 |
|---|---|
Hei, jeg skrev innlegge etter deg "er det mulig.." Trur at du og jeg går gjennom det samme i disse tider. Forskjellen er kun at "du er samboern min". Jeg sitter på andre siden av borde for og si det sånn. Jeg har alltid trudd at vi skall leve sammen til vi dør. Den tid vi nå går gjennom ser jeg kun som en liten floke. Men så satt vi da tidligere ikveld på guttungens rom og så kommer det frem at han ikke er sikker på om han vill/gidder jobbe med di problemer vi har: fordi han vet ikke hvor mye arbeid det blir... |
|
| Anonym | |
Sv: Jeg trodde ALDRI at jeg noengang skulle skrive her :-( |
20:43 13.11.2007 |
|---|---|
Jeg må si at jeg har det NØYAKTIG på samme måten. Jeg har vært sammen med mannen min i over ti år, og vi har to små barn under 4. Jeg har vel kanskje følt lenge at forholdet ikke er så hett som det burde være, at jeg savner mye fra mannen min, men tenkt at det er sånn det er å være i et forhold livet ut. To små barn har tæret desto mer på forholdet og jeg merker at jeg blir mer og mer skuffet over min manns evner til å jobbe sammen med meg i forholdet, at det som er viktig for meg overhodet ikke er viktig for ham. I tillegg får han meg ikke til å føle meg elsket, og plutselig oppdaget jeg at følelsene mine for ham som kjæreste er forduftet. Har forsøkt å si det på en forsiktig måte, og han ble sjokkert og lei seg. Han føler at det ikke er noe alvorlig galt, men er enig i at vi trenger å snakke sammen. Selvfølgelig klarer jeg også å forelske meg i en annen som har alt det min mann mangler. Og alt ble enda mer komplisert fordi det er så vanskelig å holde de sterke følelsene for ham unna mine følelser for min mann. Har ikke flørtet eller gjort noe for å følge opp forelskelsen, og nå tror jeg gudskjelov den er i ferd med å gå over. Jeg kunne drømme om et nytt liv med ny mann, for så å bli overveldet av dårlig samvittighet når jeg tenkte på hva skilsmisse ville innebære for barna. Håper jeg har rett i at forelskelsen i feil mann hvertfall er i ferd med å fordufte, slik at det blir lettere å jobbe med forholdet til mannen min. Deler av meg har lyst til å gi opp fordi jeg er så lei av krangling og å bli skuffet. Men så klarer jeg ikke tanken på delt omsorg av barna og å berøve dem for et liv med mor og far. Skal forsøke å få mannen med på familieterapi, men han vil vi skal ordne opp i dette selv. Masse lykke til, det er helt forferdelig å gå rundt med sånne følelser inni seg. |
|
| Anonym | |
