BarnetMitt.com

Jeg og min samboer gikk fra hverandre for ca 2 år siden. Da jeg reiste tok jeg barna med meg fra leiligheten vår og reiste til min mor på andre siden av landet. Det var mye frem og tilbake om vi skulle prøve igjen, men jeg fant tilslutt ut at jeg ikke ville. Siden da har det vært et helvete. Jeg er ingen dårlig person og tilbydde både titt og ofte å fly sønnen vår (han er vårt felles barn, datteren min har en annen far som ingen har sett siden... nja, engang) over til ham, hente ham igjen og betale hele greia. Ofte ville han det, men det kunne være vanskelig mht jobbsituasjon. Så det endte med at jeg noen ganger tok med begge barna og var der en uke eller så, og hver kveld fikk jeg kjeft for at jeg hadde dratt, funnet meg en annen og jeg fikk slengt i fjeset hvor egoistisk jeg var som bare tenkte på meg selv. Så ville han at vi skulle flytte nærmere igjen, noe jeg seriøst vurderte (for barnas skyld -datteren min har hatt han som pappa siden hun var 4 mnd så hun er også med i bildet her). Men etter en del tekstmeldinger og telefonsamtaler som bare inneholdt trakassering sa jeg ifra til ham at det ikke kom til å skje. Jeg mener, man må da greie å oppføre seg litt? Det endte med at han flyttet hjem til barndomsbygda si, som er ca 2 timers kjøring fra hvor jeg nå bor. Jeg ble ganske lettet og tenkte at nå blir jo alt mye enklere med tanke på barna og samvær. Da han flyttet, hadde han ikke sett dem på en stund, så jeg lot ham ha sønnen vår en god stund (datteren min er på skole så derfor ikke mulig), og jeg sa også at det var greit at han hadde han både jul og nyttår. Så sa datteren min at hun også ville dit i romjulen, og jeg ringte ham for å diskutere det. Jeg fikk beskjed om at det kunne jeg bare glemme, og at "det fungerer ikke på den måten". Etter mye om og men fikk jeg likevel presset det igjennom, og hun fikk komme på besøk. Hun har ikke vært hos ham siden, og nå beskylder han meg for å nekte ham å være faren hennes. Når det kommer til sønnen vår, er det en annen sak. Etter nyttår var han hos meg en stund igjen, før faren tok han med på ferie. Siden da har jeg omtrent ikke sett ungen min. Han sier dette er "fars år" siden jeg hadde han så mye i bruddfasen av forholdet. Han ringer meg og sier jeg kan ha ham den og den helga. I uken skal han være hos ham, han har barnehageplass der (noe han forsåvidt har her jeg bor også, men han har ikke engang vært der ennå) og jeg føler meg fullstendig umyndiggjort. Nå skal det sies at jeg tror grunnen til at det har gått så langt er fordi jeg er veldig redd eksen min. Han har et ustabilt temperament (han er dog veldig flink med sønnen vår). Han ville nok aldri skadet meg fysisk, men han knekker selvtillitten min som ingenting. Men nå har det kommet så langt at jeg vet jeg må gjøre noe. Jeg har aldri godkjent at han skal ha daglig omsorg, jeg vil veldig gjerne ha den selv, men jeg er villig til å la han få den om det er best for barnet. Men det føles så unaturlig. Det var jeg som var hjemme med barna alle årene vi bodde sammen, det er jeg som har tatt meg av dem. Jeg synes det er flott at han nå engasjerer seg, ihvertfall i gutten, men ikke om han gjør det for å straffe meg, og det er slik det føles. Jeg lurer på om noen kan gi meg råd om hvordan jeg skal gå frem for å få tilbake myndigheten min i hva som skjer med sønnen min? Jeg har lest en del på nettet og tror at det første jeg bør gjøre er å gå til familivernkontoret. Men hva skjer der? Jeg er livredd for at han skal oppføre seg meget pent når vi er der, og bli et monster igjen når vi går derifra. Det skal vel også være sagt at han er veldig flink til å lese folk og snakke for seg, noe jeg slettes ikke er. Jeg var 19 da jeg fikk datteren min, og pga det og andre grunner har jeg ikke fått tatt noen utdannelse. Han har god utdannelse, stabil jobb og eget hus. Vil dette veie mye når spørsmålet om daglig omsorg kommer opp? Jeg er bare så veldig fortvilet over dette og vil veldig gjerne få råd og synspunkter fra noen som har peiling på dette.