BarnetMitt.com

Jeg har ME. Jeg følger kroppens signaler så godt jeg kan. Gjør ting i mitt tempo (rolig og langsomt). Mannnen min gjør det meste i heimen foruten middagsplanlegging og -laging og litt arbeid med klær (sortering, vask, tørk osv). Jeg klarer ikke alltid å prioritere barna, både fordi jeg ikke har overskudd nok til "alt" og fordi overskuddet ofte er borte når de kommer hjem fra barnehagen. Noen ganger trenger jeg fri når jeg har overskudd til å gjøre ting som gir meg noe og da sitter jeg ved datan i stedet for å være sammen med dem.

Når jeg har perioder jeg fungerer bedre og klarer å gjøre ting jeg velger er jeg sammen med venner. Og jeg steller litt ekstra med meg selv, tar f.eks fotbad og renser huden. Litt luksus i hverdagen.

Kjenner at jeg er veldig avhengig av å få noe positvt hver dag. Kan trekke meg inn i meg selv og virke litt depressiv hvis det bare blir mas og press hver dag. Takler ikke det så godt.

Jeg har også ME med smerter og bevegelseshemming til tider, men klarer ikke stort annet enn å ta meg av datteren min i løpet av dagen, ta meg en dusj og kle på meg og noen ganger klarer jeg tom å få spist mitt første måltid på ettermiddagen (mens hun tar seg en lur). Det viktigste for meg er at jeg har faste rutiner. For da blir det enklere å disponere energien jeg trenger til det vi skal gjøre gjennom dagen. Som f.eks leke, spise, skifte tøy og bleier etc.

For at det ikke skal bli så sur stemning her hjemme ang husvask, har jeg vaskehjelp hver uke. Da får vi mer tid til hverandre og mannen min kan være mer sammen med datteren vår når han har fri i helgene. Mannen min har lange dager på jobb, så jeg må gjøre mye i løpet av dagen ved å ha et barn, som jeg ikke burde i forhold til å måtte ta det med ro, men det er jo ingen annen måte å få det til på synes jeg.

Jeg har ikke overskudd til noe annet enn å få dagene til å gå i forhold til min datters behov. Hun er forresten 14 mndr nå. Lakke negler, hårkurer og annet dill vi jenter gjør, er det mange år siden jeg kunne unne meg. Det kan høres utrolig kjedelig og trist ut, men jeg får mye igjen av å kunne klare de tingene jeg faktisk kan, og som er blitt det viktigste for meg; å mestre å ta meg av datteren min som jo er det beste i verden. Jeg er takknemlig for at jeg i det minste klarer det, så får alt annet være. Ta vare på meg selv, vel... det er vel ikke akkurat prioritert nei :-)