BarnetMitt.com

Hei!Skjønner godt at du blir sliten. Har selv en syvåring og kjenner igjen mye av dette. For det første vil jeg si at alderen 6-8 er en veldig klønete alder og en alder hvor barnet ofte tror det er verdensmester i alt fordi barnet endelig klarer å mestre mye selv. Dessuten så har de en trang til å klå på det meste og har vansker med å holde seg i ro:)
Dette med smålyving er og helt normalt da de fortsatt har vansker med å skille mellom fantasi og virklighet:)
Problemet er om du kategoriserer ham som et "umulig barn"Han vil da få den rollen som umulig og oppføre seg deretter.
Prøv å ro deg selv helt ned og ikke kjeft for den minste ting. Han er bare 7 år og må ha lov til å glemme ting f.eks. Det er slettes ikke sikkert at han gjør det med vilje og når du konfonterer ham med det, kan reaksjonen hans være at han syntes det er flaut, ubehagelig og at han føler selv at han er et problembarn som ikke oppfører seg som "alle andre barn". Utad kan du da få inntrykk av at han ikke bryr seg. Et råd er at du heller prøver å oppmuntre og rose det han faktisk gjør rett og fortelle ham hvor flink han har vært de gangene han faktisk har husket ting:)Jeg jobber mye med barn i denne alderen og dattern min på 7 har mange venner på samme alder. Jeg syntes ikke det du forteller høres unormalt ille ut. Tro meg, det skjer støtt og stadig ting her og, hehe. Her om dagen hadde dattern min skrivd på hele rommet sitt med sprit-tusj f.eks. Ble ikke veldig imponert da nei. Hun fikk husarrest i 2 dager, og gjør det neppe en gang til. Vær konkret med avstraffelser og tru ikke med ting som du ikke kommer til å gjennomføre. Sett klare regler og brytes de, gjennomfører du straff som han er klar over på forhold. Sånn som dette med tapetet han rev opp. Forklar at sånt gjør man ikke, forklar hvorfor man ikke gjør sånt og hva som skjer dersom han gjør dette en gang til:)
Mist ikke motet, det blir bedre etterhvert. Men, barn må feile for å lære:)

Enig med anonym over. Har selv en jente på 7 år. Føles som om hodet og kropp ikke alltid henger sammen, en litt slik klønete alder. Går fra liten til stor på rekordtid. Tror det er viktig med ikke for mange baller i luften denne tiden. Min jente skal ikke begynne på noe særlig aktiviteter ennå for å si det slik, har nok med skole. Ro og trygghet tror jeg er viktig uansett alder. Overask med å ha laget kakao og boller en dag etter skolen, mens det er ro og sett deg ned og "snakk" om vær og vind, det kan tenkes du får høre mye om hvordan det lille hodet har det. Klem

her er det glemming av ditt å glemming av datt...prøver å slippe å vaske hendene etter toalett besøk sier han glemmer det,kan det seriøst være mulig?? jeg føler han gjør det vilje at han prøver seg og ser om vi merker det.sitte fint på stolen og spise fint jobber vi med hver dag og hver dag pirker vi på det samme,det gjelder og etter lørdags godtet..det er veldig kjekt å ta snopet inn og ut av munnen blir grapsete på hendene og tørker dette på sofaen eller klærne,mister han feks chips på gulvet er det bare å la det ligge der han gidder ikke rydde det...han sier han glemmer.....han er 8 og har vært alene barn i 8 år,har akkurat fått en søster som han sier tar mye tid og plass...kan mye av dette være sjalusi?? han får hjelpe,jeg avser kun mamma og han tid og vi tar han med ting alene hver for oss...vi fikk barnevakt til søsteren så gikk vi 3 på kino sammen for at han skulle føle seg spesiell......føler at jeg ikke klarer å oppdra han riktig,vet og at mye mas gjer det værre,men er jammen ikke lett å holde seg når det samme skjer hele tiden....

Enig med flere her, tror nok ofte vi overvurderer de store små 6-8-åringene. De kan jo så mye, er så flinke til å argumentere og forklare at det kan være vanskelig å tro det når de sier at de glemte eller ikke tenkte...

Tror nok både barn, foreldre og husfreden hadde hatt godt av at vi senket forventingen til hva de kan klare...

Min også hadde det med at han ikke vasket hendene etter toalettbesøk. Vi måtte være der å minne han på det. Se på at det ble gjort. Og han slapp ikke unna. Forklarte om bakterier å slikt. Etter en kort periode gikk det helt av seg selv. Og han får en positiv kommentar av og til.

Jeg vil tro det er stor forandring barna går igjennom, skole og nye venner. Kroppen som stadig vokser. Teste grenser. Slitsomt for barna også. Det er lett å tenke at det er så slitsomt for foreldrene som har barn som er så vanskelige. Jeg syns det roer meg selv ned mye, når ting går litt ut av kontroll. At jeg tenker litt hvordan er dette for barnet. Tenker på dens nivå. F.eks hvor frustrerende det også kan være for et barn og ikke bli forstått. Opp gjennom de forskjellige alderene, har jeg hatt god hjelp av å tenke litt kreativt. Når barnet var 3 år og redd for spøkelser, så tryllet vi dem bort. Og alt var bra. Når storebror blir litt ekstra vanskelig. Så spør jeg hva det er. Har du fått for lite oppmerksomhet? Ofte blir svaret ja. Da spør jeg hva han ønsker. Det kan være gå i svømmelhallen, lese bok. At jeg tar meg tid. Ofte er det ikke mer som trengs. Det er ikke en umulige unge du har. Det er noe som er vanskelig, og da må dere finne ut hva det er. Ikke alltid barna vet selv hva det er , og det kan jo være frustrerende. Men med litt hjelp kan en finne det ut.

Er barnet mitt sint, så sier jeg at det er helt greit. Jeg forstår du er sint nå. Du har lov til å være sint. Men å slå lillesøster er helt uakseptabelt. Du kan slå i sofa, trampe i gulv og rope høyt. Så vil han ikke det. Men så gjør vi det alle sammen. Lillesøster, storebror og jeg.. Roper så høyt at taket løfter seg. Og så er ikke latteren langt unna. Å få ut sinne og frustrasjon tror jeg det er sunt å lære dem. Men på akseptable måter. Han liker å krangle sier han. Og nå har vi begynt med krangle tid. Da krangler vi, og det blir en lek ut av det. Da blir det i en mer lekende og kontrollert form. Ingen blir såret (lillesøster) alle er med, og vi krangler litt hver. Moro at barna har det gøy. Høres kanskje rart ut. Men dette fungerer veldig bra. Da blir det ikke så gøy å krangle ellers.

Glemme skjer her også. Jeg tror ikke en skal ha altfor høye forventninger, da er det lett for barnet å føle at det ikke strekker til. Og det er ingen god følelse. Dette er en balansegang som en hele tiden må finne ut av, de forandrer seg stadig og vokser.