BarnetMitt.com

Jeg ble gravid i 2002... dette var ikke planlagt og jeg gikk på p-piller. Men abort var aldri et alternativ for min del. Faren kom hjem og sa at han ville ikke ha noe barn, om jeg kunne være så snill å ta abort.. han kunne spandere sydentur på oss så jeg fikk andre ting og tenke på..(etter evt abort) Jeg nektet!!!
Han holdt på så lenge at jeg ble i tvil om hva jeg skulle gjøre, gråt til jeg fikk "angst-anfall" og sa at :greit, kjør meg til legen. Legen sendte meg heldigvis hjem og sa at jeg fikk ikke utføre noen abort pga av psyken min, at dette var ikke min vilje osv...(takk og lov for det)
Mye god familie og veldig gode venner støttet meg gjennom den tiden det var som tyngst.
Gutten var hele tiden ønsket fra min side og høyt elsket fra første spark=)
Faren viste liten interesse for ham, kunne ikke passe ham, kunne ikke trille ham, kunne ikke hjelpe til om natten (han nektet å sove på 1,5 år)
Jeg var utslitt, følelser i spinn.
Så når avgjørelsen var tatt om at jeg ikke orket å leve i det forholde noe mer begyndte trusslene om at han skulle ta fra meg barnet om jeg dro, han elsket meg bla bla bla... Han holdt meg tilbake ganske lenge, men en helg han dro på fisketur så kom min far med flyttebil og jeg pakket alt jeg eide.... ALT...og dro.. feil måte å gjøre det på men det var eneste måten..
Det var gråt og låt ene dagen, lovnader om gull og grønne skoger andre og trussler tredje...
Jeg var ute på by`n noen uker etter jeg flyttet, og da var jeg borti en annen mann, dette fikk min x nyss i å slo meg rett ned...
Jeg flyttet fra bygda og hjem til mine hjemtrakter og fikk familie rundt meg, dette var veldig godt!

Men her er problemet mitt da: jeg møtte en fantastisk mann for to år siden... vi har det supert, min sønn og han går veldig bra sammen.
Vi bodde hver for oss lenge for at sønnen min skulle venne seg til tanken på at mamma har en ny kjæreste, etter at vi flyttet ilag så har alt vært helt supert...
Min x mener det fortsatt kan bli oss, jeg orker ikke svare ham. Ordrett sms: Jeg venter bare på deg, til du skal se selv hvor fint vi kan ha det sammen, følelser kan komme å gå i et forhold...Du vet selv du har følelser for meg, og når du blir singel igjen er jeg her.
Vi kan bli den familien du alltid har ønsket deg...

Herregud mannen er syk i hodet. Men uansett hva jeg sier hjelper det ikke, han kjøper gaver til meg og sier det er fra sønnen min, og sier dette til sønnen min så han spør etter gavene, om jeg likte det om han var snill som kjøpte det..

Nå har han begynt med at mamma må flytte tilbake (der vi bodde) mamma`s kjæreste kan bare være igjen her... "pappa sier det"

Jeg bli så JÆVLI sinna, jeg tåler det meste, men fanden han bruker sønnen min!!! Og det er vel den eneste parten oppi det hele som er uskyldig og som ikke skal være noen person midt i mellom...

Hjelp!! Tips... råd... alt taes imot med takk!!