BarnetMitt.com

Kanskje noen kan legge ut denne på skravlesiden, din baby? Jeg ønsker å være anonym av hensyn til jenta og barnefar.

Har selv en datter på snart 10 og en eks jeg må samarbeide med. Er lærer på ungdomsskole.
For det første, jeg synest ikke du er for kontrollerende. Det er viktig å engasjere seg i barna sine, gi dem både frihet og regler. Slik du forklarer det høres veldig fornuftig ut. Nå når hun snart er ungdom er det utrolig viktig å ha litt kontroll på hva hun gjør og hvilke venner hun er med. Det har ikke noe med at du må ha kontroll å gjøre, men at du kan følge med og gripe inn og være tilstede om du ser at noe blir vanskelig for din datter.

Jeg ville ikke funnet meg i at eksn kritiserer måten jeg er med barnet på. Han har ikke så mye han skulle sagt når han selv tar så lite ansvar for den daglige omsorgen av barnet. Jeg ville bedt ham slutte og ha litt respekt for deg og den jobben du gjør med datteren deres.

Når det gjelder dette med tid hun skal ha sammen med sin far er det jo viktig for dere å diskutere dette gjennom og å ha fokuset på hva som blir det beste for deres datter, men selvfølgelig at dere selv skal kunne leve med det. Jeg er enig med deg. Synst han skulle tatt hensyn til dine jobbehelger. Jeg har alltid måtte tatt hensyn til eksn sin jobb når det gjelder hvilken helg han skal jenta. Hun får være der når han har fri, enkelt og greit.

Det høres ut som om du og eksn har et dårlig forhold. Dere burde glemme dette og tenke samarbeid, samarbeid. Det tener alle på.

Takk for tilbakemelding :-) Er enig i det du sier om samarbeid, men det er desverre veldig vanskelig. Vi bor i samme bygd, og han kunne gjerne fått treffe jenta oftere, hvis han hadde ønsket det.
Har i forskjellige sammenhenger bedt ham om å stille opp litt mer. F.eks spurt om han kan være tilstede under barneselskap, fordi jenta ønsket det,-svaret til det var at "jeg ikke måtte tro at han ville hjelpe til hjemme hos meg".
Når det gjelder dette med helg-samvær-jobb, har jeg spurt om han kan stille opp på kveldstid, når jeg er på jobb, og jenta skal kjøres,hentes osv,siden han ikke vil tilpasse seg mine jobb-helger. Dette fordi min mann må legge og passe hennes yngre søsken. Hennes far svarer som følger "Det er ikke min feil at dere har valgt å få flere barn, det er ikke mitt problem. Jeg tar min del av ansvaret, så det kan du ikke forvente. Pleier dessuten å reise til kjæresten i en annen bygd. Hvis det er så om å gjøre, kan du bytte jobb (er sykepleier). Dessuten har jenta ikke godt av å være så mye sammen med deg, hun 12 år og 12 åringer greier seg selv! Det er derfor en fordel at du er på jobb! Hun er jo ikke alene, hun har søsknene sine (1 og 7 år)".
Sist helg var de på besøk hos hans kjæreste, der de hadde sørget for at hun ble kjent med nabobarna. I følge min datter har kjæresten til faren sagt følgende til henne:"De barna som du har blitt kjent med, bor hos far og mor annenhver uke. Hvis ikke du er hos pappa annenhver helg, får du ikke vært sammen med dem. Du kan foresten også velge å bo annenhver helg hos mamma og pappa". (Men det vil jeg ikke ennå, sa jenta til meg).
Kjæresten til pappan virker egentlig grei, men jeg antar hun ikke vet hvor ustabil faren har vært i forhold til samvær mm., pluss at hun sikkert har hørt stygge historier om meg.
Jeg sliter med nattesøvn, og tenker og tenker. Vet ikke hvordan jeg skal håndtere dette. Bekymret for ungdomstid og alt som følger med, når vi ikke får ha jenta, når vi har best mulighet til å ta vare på henne. Bekymrer meg også at far mener at en 12-åring egentlig ikke trenger grenser, regler, faste rammer, veiledning osv. Han mener jo også at jeg ikke er noen god mor, og derfor fortrinnsvis bør ha henne når jeg er på jobb, slik at hun slipper og være sammen med meg. Han har ikke sagt noe om at han ønsker å ha henne mer. I slike diskusjoner nevner han aldri min mann, som har vært hennes stefar i 9 år, og sier han er akkurat like glad i henne, som de 2 andre barna våre.
Jeg er virkelig fortvilet. Hva kan jeg gjøre?

Glemte og si at jeg og eksen ikke er enig om hva som er best for jenta, det er vel hovedproblemet. Han mener det er mer forutsigbart for henne med samvær annenhver helg, og som sagt en fordel at jeg er på jobb når hun er hos meg. HVA SKAL JEG GJØRE?
HI

Velge å bo annenhver uke (ikke helg) hos mamma og pappa....skulle det stå.
HI

Jeg forstår din bekymring, og vil råde deg til å søke hjelp på et familieværnkontor el.

1. Synes ikke du er for kontrollerende.
2.Ut i fra hele situasjonen du beskriver, synes jeg han burde tilpasset seg dine arbeidshelger, ja.

Nå tar jeg forbehold om at jeg bare har hørt en side av saken, men er det virkelig slik du beskriver, så synes jeg barnefaren virker meget umoden.

jeg syntes du høres ut som en oppegående mor som følger opp barnetpå e flott måte. klart man vil vite hvor barna er. det er jo også for barnets egen sikkerhet.

når det gjelder løsningen med barnefaren har jeg lite å kommemed siden jeg ikke har erfaring med dette.
men om det ikke er noe som har endret seg i hans jobb meller livi forhold til helger slik at det egentlig ikke skulle gjøre noe å fortsette slik som før så ser jegikke grunnen til å forandre på noesom fungerer. men det de foreslår er vel også den løsningen som er mestvanlig, og lettest for andre å planlegge ut i fra.

hvis det ikke byr på store problemer for deg å bytte om så ser jeg heller like liten grunn til å hode fast på den nåværende ordningen som jeg syntes det er liten grunn til å endre ordningen o det ikke er for å gjøre sammværet lettere for begge parter.

jeg tror du skal ta han kritikk og snu det døve øret til, tror bare han er sjalu på hvor fint forhold du har til datteren deres. kansje har han dårlig samvittighet for at han ikke stiller mere opp.

nei jeg syntes ikke du er streng eller kontrolerende.

Jeg har måttet gå med på den ordningen faren og kjæresten ønsker.
Det fører bl.a. til at jeg ikke har mulighet til å være sammen med jenta mi på fritiden (helg), eller at hele familien kan gjøre noe sammen før den helga som kommer om 3,5 uke. Jeg har alltid kv.vakt på tirsdager og dagvakt på onsdager (får ikke gjordt om dette på jobben). Slik blir det i en måned fremover:
Jeg sender henne på skolen tirsdag morgen, drar på jobb når hun kommer hjem, hun sover når jeg kommer hjem, onsdag morgen drar vi alle på jobb/skole/barnehage, på ettermiddagen blir hun hentet av faren før vi andre er hjemme, hun kommer hjem til ca. leggetid, torsdag drar vi alle ut på morgenen, på ettermiddagen får vi litt tid sammen (som går med til leksehjelp, kjøring osv).Fredag drar vi alle til jobb osv., når jeg kommer fra jobb, har hun dratt igjen (med bagen jeg pakket torsdag kveld). Helga har jeg fri. Søndag kveld kommer hun hjem, mandag morgen drar vi til hver vår kant og på ettermiddagen kan jeg igjen være tilstede for jenta noen timer.
Resten av uka går som beskrevet ovenfor, og når vi kommer til helga, skal jenta være hos oss, jeg drar på jobb fredagsem.,når hun kommer fra skolen, går på jobb lørdag morgen, før hun står opp, har bakvakt på em/kveld(må rykke ut v. behov), drar på jobb søndag før hun står opp osv. Så begynner vi på ny uke som tidligere beskrevet, neste helg har jeg igjen fri og jenta drar til sin far før jeg rekker hjem fra jobb på fredag.
Helga deretter har jeg også fri, og får være sammen med henne.
Midt oppi dette har jeg hovedomsorgen for henne, skal sørge for at hun har det hun trenger til en hver tid, kommer til og fra aktiviteter, får en liten pratestund med mamma av og til mm.
Jeg har ikke en gang mulighet til å ta henne med til nærmeste by for å prøve sko på henne, den nermeste måneden. Faren vil ikke gjøre det, for det er ikke hans ansvar.
Hun har bursdag imellom min arb.helg og pappahelg, faren vil ikke arrangere venninde-selskap for henne, men når skal jeg få det til, i tillegg til familieselskapet? Peppes pizza ol. finnes ikke her! Jeg har full jobb, 3 barn (1 som er syk)som jeg må ta hensyn til.
Familievernkontor har jeg prøvd, vi ble innkallt 3 ganger (skriftlig), far ble også oppringt av terapauten og lovet å komme. Jeg møtte alle gangene, men far møtte ingen av gangene.
I ettertid skylder far på at han på det tidspunktet hadde kjærlighets-sorg, fordi hans daværende kjæreste ikke ville være sammen med han lenger. At jeg faktisk hadde et livstruende sykt barn på denne tiden, og likevel møtte til samtale, synes han er uvesentlig. Kjærlighetssorg er verre!

Har kontaktet familievernkontoret, fått time denne uka og barnefar har sagt at han skal møte (men det har han sagt før....). Håper vi kan få til en skriftlig samværsavtale, samt diskutere dette med regler, plikter, frihet, ansvar osv., både for foreldre og barn!
Jeg greier ikke lenger å ta det fulle og hele ansvaret i hverdagen, samtidig som barnefar gjør det vanskelig for meg å være sammen med barnet på fritiden, kritiserer min måte å være mor på - samtidig som han presiserer at han tar sin del av ansvaret gjennom sine "kosehelger" og onsdagsettermiddager med jenta (ikke hans problem om lekser ikke blir gjordt på onsdager), samt at han betaler ca. 1080 kr i barnebidrag (noe jeg visstnok brødfør alle mine 3 barn på). Hans nåværende kjæreste har selv vært alenemor, og kjøper bl.a. klær til jenta. Både jeg og 12 åringen setter pris på det, men tror nok det irriterer barnefar ;-) (Desverre er det ikke henne jenta har samværsrettigheter i forhold til).
Håper virkelig vi kan få til et godt samarbeid, de 6 årene vi har igjen til hun blir myndig.
Er så glad i jenta mi, hun er virkelig et nydelig og godhjertet menneske (noe hun sikkert har fra bestemoren), fortjener virkelig ikke at vi to som satte henne til verden, ikke kan samarbeide.....
Hun har opplevd å ha en dødssyk bror, en mor som har overlatt henne til andre pga. dette, en far som bare har vært far når det "normale" samværet har tilsagt at han skulle være det, 4 "ste-mødre", 1 stefar, Far som ikke har fulgt opp avtaler (bl.a. fått bot i barnehagen pga. at han gjentatte ganger ikke har hentet henne før stengetid ( på onsdager)), mamma og lillebror som var dratt på sykehuset i løpet av hennes skoledag; mamma og ste-far som ikke sov om natta- hadde ingenting å gi henne, men pappa´n " tok sin del av ansvaret på onsdager og annenhver helg",-må skjønne at det ikke var hans skyld at vi hadde valgt å få et barn som vi jo burde skjønt kunne bli sykt!!!
Det har dessuten vært veldig vanskelig for barnefar å takle at alle kjærestene har forlatt ham!!!
I slike perioder har det vært "greit" at vi har kuttet ned i forhold til samvær, Bl.a. helt greit med ett halvt år uten ovrnatting hos far; forstå det den som kan.
Jenta er til tider usikker og sjenert, noe som selvfølgelig er min feil, ettersom jeg har hovedomsorgen (aldri hørt noe om at han ønsker å ha den).
Jeg skjønner at jeg er den som skal være stabil, trygg og veiledende, men jeg er bare et menneske....
Jeg ønsker eldstejenta mi alt godt, men greier snart ikke mer.
Hvorfor kan ikke barnefar gi meg litt kreditt, litt positiv respons?
Jeg er sliten, lei, opprådd og hjelpesløs...
Jeg ønsker virkelig alt godt for jenta mi!

Blir bare mer og mer frustrert jeg. Timen på fam.vern kontoret ble avlyst, jeg fikk beskjed ca. 30 min. før! Mannen min måtte være hjemme fra jobb med sykt barn, og jeg kjørte til byen (1t og 20 min en vei) med feber, bronkitt og bihulebetennelse. Hadde heldigvis sykmelding da, så jeg trengte ikke å ta fri fra jobben. Tror ikke det blir enklere å få barnefar til å møte der, etter dette nei :o(
Som jeg har skrevet tidligere, har eldstejenta bursdag snart. Pga.at jeg ikke får ha henne når jeg har fri, måtte jeg ta ut min siste ferieuke, for å få til å holde selskap for henne. Var ingen annen måte jeg fikk til å ordne en fridag på. Hadde egentlig andre planer med den uka, men de planene lot seg heldigvis abestille (bursdag er veldig viktig for 12 åringen min).
Jeg greier desverre ikke å føre en normal samtale med eksen lenger, mye fordi han sier så mye dritt til meg, når andre ikke hører. En del skyldes også fortiden vår sammen. Jeg føler den mannen har prøvd å kontrollere meg, siden jeg som 18-åring flyttet sammen med ham. I tillegg mistenker jeg ham for å si til mennesker at jeg lurte ham til å bli gravid (noe som ikke er sant). Dette tror jeg ut i fra kommentarer jeg har fått fra andre (les damene han har hadt + fest-kammeratene), opp gjennom tiden. Håper det ikke er slik, for før eller siden vil vel i så fall dette komme jenta for ørene.
Jeg sliter virkelig nå. Jeg takler ikke mer dritt, damer som skal blande seg inn, samtidig som jentas stefar gjennom snart 10 år, ikke har noe han skulle ha sagt. Selv om han den siste uka f.eks. har fraktet gjenglemt matpakke til skolen, masert jentas legger ved "voksesmerter", øvet til engelsk diktat med henne, ordnet turutstyr når hun skulle på skoletur, tørket tårene hennes og blåst på skrubbsår, satt grenser for henne når det gjelder tid på data´n, leggetid mm. Slike ting som faren aldri har trengt å tenke på, for han "tar sin del av ansvaret" ellers.
Håper noen voksne fornuftige damer/menn kan gi meg noen råd.
Jeg har bitt i meg ting, dekket over for jentas far, tilpasset meg og tolerert mye i mange år nå, men har kommet til et punkt hvor jeg ikke greier det mer.
Jeg merker selv at jeg holder på å bli det ubehagelige mennesket, som eksen sier jeg alltid har vært. Jeg føler meg rett og slett fysisk syk av å være i nærheten av ham.
For jentas skyld, må jeg greie å snu dette. Problemet er at jeg ikke greier det alene.
Er det noen som har råd å gi?

Du er ikke for streng, Det er viktig for barn i denne alderen å ha rammer rundt seg. Bry deg ikke om hva faren mener om det. Barnearbeid? skal ikke barn ha plikter som lærer dem ulike ting? Det hadde jeg hjemme, og det har barna mine. Å be han om å tilpasse samværet med dine jobbehelger er ikke urimelig, Det bør jo være viktig for ham at barnet har det best mulig, og i dette tilfellet er det bedre å ha foresatte ¨tilgjengelig, og det vil barnet ha dersom hun er hos han når du jobber...