Men det var jo helt utenkelig at barn skulle være med i begravelsen.

Slik skal det ikke være. Barn skal ikke holdes vekk fra begravelser, selv om de er ganske små. Heldigvis blir det mer og mer vanlig at både små og større barn er med i kirken eller kapellet, kanskje de også har en blomst med seg som de skal få legge på kisten.

Først noen råd omkring barn og dødsfall.

Der familien har anledning til å se den døde, helst liggende i sengen, før kisten kommer, vil barna få et mer realistisk forhold til døden om de får se den døde sammen med sine nærmeste, få være med å sørge, få være med å ta et farvel. Litt vanskeligere er det for barn å se den døde liggende i kisten, da kreves nok endel god samtale på forhånd, men det er også mange gode erfaringer med at barna får være med også da..

For samtalen med barna blir viktig ved dødsfall. Spørsmålet om livet etter døden vil jo alltid melde seg. Er bestefar hos Gud nå? Men han ligger jo her? Han skal jo graves ned i jorden på kirkegården?

For den som har kristen bakgrunn, må det kunne gå an å prøve å svare på en enkel måte slik:

«Du selv ble jo skapt liksom av ingenting. Men Gud ville at et nytt liv skulle bli til, og så ble du til! På samme måte kan Gud gjøre det når du dør. Da trenger du ikke kroppen din lenger, for Gud kan skape livet ditt på nytt, skape det av ingenting en gang til, slik at du kan få leve hos ham i himmelen. Men vi begraver den døde for å si takk for det livet som har vært, og vil gjøre det på en fin og høytidelig måte.»

Når så presten kommer på besøk for å snakke om begravelsen, er det fint om han får møte barna også, og evt prøve å svare på spørsmål fra dem. Han kan også forklare mer om hvordan begravelsen foregår.

Så kan en gjerne komme ganske tidlig til kirken, men ikke sett familien på første benkerad lenge før seremonien er begynt. Bli stående der folk kommer inn, la gjerne noen barn være med å dele ut sangark. Det å sitte leeenge på forreste benk og bare høre at det kommer folk inn, er unødig påkjenning (for både barn og voksne..). Selv om organisten gjerne pleier å spille litt dempet siste kvarteret før det begynner, behøver ikke familien sitte stille på første benk hele den tiden.

Her er selvsagt mange lokale tradisjoner som en får vurdere hvor mye en skal ta hensyn til.

Så kan en godt ta med seg noe som barna kan holde på med, små bøker, tegneark, gjerne litt smågodt å knaske på. Og begynner de minste å vandre rundt litt, har vel de fleste prester såpass erfaring med det at de ikke behøver å miste tråden av den grunn..

Det er blitt ganske vanlig at både barn, og kanskje også de voksne, har med en liten blomst de vil legge på kisten. Men barna kan også ha med en liten ting de var glad i, eller en tegning. Dette kan legges oppå kisten, enten når minnetalen er ferdig, eller før kisten bæres ut, eller ved graven før kisten senkes.

Dette bør en avtale med presten på forhånd, så det kan skje på en god og fin måte.

Jeg har også hatt barn helt ned i 5-6 års alder som har sagt de vil synge en sang der ved kisten. Det har ofte vært svært verdifullt, både for barnet selv og for oss andre. Der hvor lokalet er stort, kan det være lurt å ordne med mikrofon på en måte som ikke virker forstyrrende på barnet. Flere barn sammen har også sunget ved begravelser, og det har gått veldig bra.

Både barna og de eldre pårørende kan lese dikt, eller holde blomsten når sløyfetekstene leses, eller kanskje få tenne et lys. All form for slik enkel aktivisering hjelper både små og store gjennom en vanskelig dag.

Når kisten skal bæres ut, er det også mulig for et barn som ønsker det, å holde i det bakerste håndtaket i enden av kisten, selv om de er for små til å være blant de seks bærerne. En kan også sørge for at litt større barn får være med å bære noen av kransene eller blomstene med seg ut til graven.

Der hvor seremonien avsluttes inne i kapellet fordi det skal være kremasjon, er det viktig at en ikke bare snur ryggen til kisten og går ut, men at familien står samlet rundt kisten til et siste farvel, før de begynner å gå ut.

Prøv også å ta hensyn til barna, og da gjerne de litt større barna, når det skal velges salmer til begravelsen. Spør om det er noen sanger de kan, som enten kan brukes som fellessang eller som solo-innslag. De må gjerne også få være med og foreslå tekst på kransesløyfene, og evt velge et bilde av den avdøde som kan settes på et bord i inngangen av kirken, med et tent lys.

Og vi trenger ikke si til hverandre «ikke gråt». Si heller at det er godt å få lov å gråte, godt å få kjenne sorg, for det betyr jo at den vi har mistet, virkelig betød så mye for oss. Sorg er jo det gode tegn på at her har vært kjærlighet i livet.

Be også presten om å få kopi av minnetalen han holder i kirken, slik at den kan mangfoldiggjøres, og barn og barnebarn osv kan få sitt eksemplar og ha i sin minnebok. Etter begravelsen kan en godt hjelpe barna med å lage en fin minnebok fra tiden rundt begravelsen. Det er heller ingenting i veien for å ta bilder av kisten og blomstene, og evt av de som er samlet til minnestund etterpå.

De fleste kirker har nå den skikken at de med bosted i menigheten som er begravet sist uke(r) blir minnet i søndagens gudstjeneste, navnene leses opp, med et kort minneord og et øyeblikks stillhet. For både barn og voksne som kanskje trenger tid på å bearbeide dødsfallet og begravelsen, kan et slikt besøk i kirken være godt å få med seg.