Klassene er på størrelse med klasser i Norge, et sted mellom tjue og tretti barn per klasse. En lærer er klasselærer, ingen assistent eller støttelærer er å se. I stedet har skolens leseresurslærer et eget program for frivillige lesehjelpere som gjør en kjempejobb! Det dreier seg om frivillige som kommer til skolen daglig og bidrar med oppfølging av elever som trenger ekstra støtte i leseopplæringen.

Det er noen områder som er spesielt fremtredende for hvordan de arbeider med barna. Det ene er at læringsmiljøet er preget av farger og visuelle karakteristika. Over alt er det plakater og instruksjoner som støtter elevene i å lære. Hos de minste barna dreier det seg om store bokstavplakater, høyfrekvente ordbilder (ord barna bruker ofte, som det er lurt å lære), tallsymboler og masse tilgjengelig lesestoff i små og store størrelser. Rommene er innredet med tanke på arbeid i grupper, en samlingsplass for felles informasjon på teppe på gulvet. Resten er små gruppebord og en lesekrok med sofa.

Det andre er måten barn og lærere viser hverandre respekt på. Selv om barna jeg besøkte bare hadde gått på skolen noen få uker, viste alle tegn til at de kunne reglene for hvordan man skal oppføre seg. De voksne snakket til barna på en rolig og respektfull måte, barna responderte på samme måte. Dersom et barn ”tok gale valg” (de kaller det gale valg, når et barn ikke ser til å kjenne regler for atferd i klasserommet), ble det korrigert uten sint tiltale, men i stedet tilsnakket med beklagelse om at det dessverre måtte minnes på regler for oppførsel.

I det hele tatt er inntrykket at lærere er svært profesjonelle. De er opptatt av å tilrettelegge elevenes utvikling på en målbevisst måte og de er svært bevisste på at elevene skal ha maksimalt læringsutbytte ut fra forutsetningene sine. Dette vises tydelig ved at det hele tiden forgår tett oppfølging av hvert barn for å følge den faglige utviklingen.

Hovedfokus i undervisningen er det som på engelsk kalles literacy og numeracy. I læreplanen Kunnskapsløftet er det også i Norge blitt et mye større fokus på det vi kaller grunnleggende ferdigheter i lesing og skriving og regning. Med grunnleggende ferdigheter i lesing og skriving, mener vi at lesing ikke er spesifikt for norskfaget, men at det inngår som en kompetanse i alle skolefagene. Skoledagen for femåringene jeg besøkte, dreide seg utelukkende om dette.

New Zealand er ett av de landene som har gode resultater i internasjonale undersøkelser som Pisa. En viktig grunn til dette er at landet har våget å prøve ut nye metoder i undervisningen. De var tidlig ute med et leseopplæringsprogram som inkluderer det vi kaller veiledet lesing. Dette innebærer at læreren grupperer elevene sine ut fra lesekompetanse (de blir testet ganske raskt etter skolestart) og gir dem leseopplæring gruppevis. Dette gir viktig tilpasset opplæring for det enkelte barnet.

Den dagen jeg besøkte klassen med femåringer, fikk jeg følge med på både skrivetrening og lesetrening. Barna begynner å skrive fra første skoledag. Diskusjonen om store eller små bokstaver i grunnopplæringen er helt uaktuell. De lærer de små bokstavene, noe annet er det ikke tid til. I stedet er det sterkt vektlagt at barna lærer seg betydningen av visuelle ledetråder i teksten. Et punktum betyr full stopp. Er det stor bokstav i teksten, er det enten fordi det er egennavn, eller fordi det har vært punktum i teksten.

Innlæringen av bokstavene skjer ved at det er en uke tildelt hver bokstav. Jeg besøkte skolen i g-uken. Alt dreide seg om g. Barna lagde sin felles g-ordbok, som de siden kan gå til for å finne ord på g, skrevet riktig. Når de skulle i gang med å skrive historier, brukte læreren lang tid på motivasjon. Ved først å tegne, fikk de instruksjon om betydningen av å fortelle andre om hva tegningen handlet om gjennom å skrive. Med andre ord, fikk de opplæring i betydningen av å være avsender og mottaker av en tekst.

Naturligvis kunne ikke barna skrive ordene riktig. De skrev ut fra egne forutsetninger. Noen historier kunne leses, andre var rableskrift. Men læreren viste respekt for alle, og ved å få frem barna til å forklare hva teksten handlet om, brukte hun anledningen til å rette ordene, slik at de ble skrevet riktig.

I leseøkten fordelte barna seg i grupper. Mens en gruppe kom frem til læreren for å få veiledning, gikk de andre barna i selvgående grupper, med leseaktiviteter de styrte selv. Noen hørte på lydbok, andre leste i bildebøker, mens ennå andre leste rim og regler. På den veiledete gruppen satt alle barna og læreren med samme tekst foran seg. De får alltid en tekst de ikke kjenner fra før, men innholdet i teksten er fra deres egen erfaringsverden. Boka de skulle lese hadde tydelige bilder på alle sidene. Læreren og elevene brukte god tid på å snakke om hva historien kunne handle om, før de ga seg ril å lese teksten. På denne måten skapes motivasjon og forventning. Når boka var lest i samlet gruppe, fikk de den med hjem som lekse.

Barna jeg møtte virket glade og tilfredse, det aller meste minnet om forholdene jeg kjenner i norske skoler. Det som var spesielt var at barna kjente grundig til hva som var forventet av dem, både sosialt og faglig. Læreren ventet respekt, var veldig tydelig som ledet og barna fulgte instruksene de fikk. Jeg opplevde ikke at femåringene hadde problemer verken med å sitte stille, eller følge regler. De ble fulgt tett sosialt også, etter friminuttene snakket læreren nøye gjennom hvordan de hadde hatt det. Om det var noen som var lei seg, ble problemene diskutert i fellesskap. Løsningene som ble poengtert for barna, var at konflikter ikke løses med fysisk kamp, men med å snakke sammen om uenighetene.

Tilbake til Norge bringer jeg kunnskap om leseopplæring. Det er stadig flere norske skoler som tar i bruk veiledet lesing som en viktig del av leseopplæringen. Det er et klokt valg, metoden gjør oss i stand til å gi en bedre tilpasset opplæring.