Barneidrett skal være lek, det skal være gøy og barna skal få lov til å ha drømmene sine. De skal få lov til å tro på at det er mulig og bli aller, aller best. Samtidig skal idrett og fysisk aktivitet gi dem den usynlige og langsiktige effekten at det å bruke kroppen sin – trene, er et gode som barnet vil kunne hente overskudd fra hele livet. Å være i god fysisk form er uvurderlig for oss mennesker.

Barna lærer grunnleggende regler i fotball av hverandre, på treninga og ikke mist ved å se utallige kamper på tv fra de er bittesmå. De ivrigste kan absolutt alt om hvordan spillet skal foregå. De rangerer hverandre, inni seg vet de hvem som er ”best” og hvem som ikke er det. De tåler denne leken, de vil det selv. Det er på mange måter livets skole. Her gjelder Jungelloven. Og for noen av barna gjør det vondt, de blir aldri best. På samme måte er det nødvendig sosial trening for andre barn. De lærer regler som å ta tur og innordne seg i et sosialt fellesskap.

Men så var det fotballeventyret, da. Den første kampen er i gang. Svette små 11-åringer med innbitte ansikter vet hva som gjelder. De kjemper for alt som det er mulig å kjempe for. På sidelinja står trenere og foreldre og heier. Akkurat i det den lille gutten med drømmene skal sende ballen videre til kameraten som kommer løpende opp langs sidelinja, bommer han på ballen og det blir mål til motstanderens lag.

Det er da han hører hva foreldrene roper: – Ta dem, knus dem, ropes det. – De skal blø, kjør på … – Hei, dommer, din idiooot, – få ut den dusten, han kan jo ikke spille fotball!

Og det er her hele poenget ligger: Foreldre må rett og slett ta seg sammen. Det er ikke få barn som har fått ødelagt idrettsgleden sin av overivrige foreldre og trenere uten et snev av pedagogisk teft. Fra mange hold meldes det om topping av lag helt ned i de laveste aldersklassene. Trenere (ofte foreldre) velger bort spillere og setter inn ”de beste” for å vinne. Slik skal det ikke være. Vi har ikke lov til å knuse drømmene til barna våre mens de er så små. Frem til barna er juniorer skal det være mulig å opprettholde et bredt tilbud for alle barn. De må ikke utsettes for voksne med ambisjoner som ikke på noe sett eller vis er realistiske. Oppgaven vi har som voksne, er nettopp å overvåke Jungelloven. Passe på at alle blir sett og at alle får utvikle seg fra det ståstedet de er. Vi skal trøste og forklare og bidra med kloke innspill så barnet opplever mestring fra sitt eget ståsted.

Å vandre rundt på Ekebergsletta i Norway Cup-uka kan være en selsom opplevelse. Her kan vi oppleve alt fra ekte glede ved gjensidig kappestrid, samtidig som de verste scener utspilles. Og det er dessverre vi voksne som er verstingene. Vi må rett og slett lære å oppføre oss!

Og gutten som drømte om det største fotballeventyret? Jo da, laget hans vant den første kampen, tapte de to neste. Litt urettferdig var det nok da han ble bytta ut rett etter at han scora det første målet sitt, men de andre på laget måtte jo også få litt spilletid. Det skal jo være rettferdig for alle! Det sa treneren i hvert fall.

Fra Korsvoll ILs hjemmeside fant jeg disse foreldretipsene

Gode råd til fotballforeldre
Møt frem til kamp og trening - barna ønsker det.
Oppmuntre alle spillerne under kampen - ikke bare egne barn.
Oppmuntring både i medgang og motgang.
Ikke forsøk å påvirke barna under kamp - respekter lagleders bruk av spillere.
Ikke kritiser dommeravgjørelser.
Lær barna å tåle både seier og tap.
Oppmuntre - ikke presse barna til å delta.
Spør om kampen var morsom og spennende - ikke fokuser på resultatet.
Sørg for riktig og fornuftig utstyr.
Respekter arbeidet klubben gjør - tilby din hjelp.
Det er barnet ditt som spiller fotball - ikke du.
Det viktigste er at ditt barn trives og har det gøy sammen med venner.