I løpet av noen tiår har den Norske skolen gått fra enhetstankegangen, der alle skulle gjennom den samme kvernen uansett evner og interesser, til en pedagoikk som bygger på individuelt tilpasset opplæring. Prinsippet bygger på tanken om at lik behandling av forskjellige barn kan skape skape store og urettferdige ulikheter, og det er gjennom å fokusere på ulikhetene at man kan få frem det beste i det enkelte barn.

Med de siste skolereformene er tilpasset opplæring blitt mer enn honnør ord i skolepolitiske festtaler. Det er en lovfestet rettighet for våre barn, og vi som foreldre har faktisk noe å slå i bordet med hvis vi føler at barnet vårt ikke får den hjelp eller stimulans det trenger. Vi kan kreve at det blir satt i verk tiltak som sikrer en optimal utvikling. Det kan dreie seg om alt fra innkjøp av bøker som er tilpasset barnets evnenivå til tiltak som enetimer med spesiallærer.

Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at ressursene er begrensede. Rektorer og andre skoleledere kan ikke trylle, og virkeligheten i norske klasserom er ofte at lærerere har hovedansvar for inntil 30 elever. Hvordan kan en lærer med så mange elever greie å tilrettelegge opplæringen for den enkelte på en tilfredstillende måte? Dette er ikke bare et spørsmål om ressurser, men også om organisering. Forskning viser at lærere kan få mer motiverte elever ved å planlegge og å strukturere læringen bedre. Elever vil bli mer engasjerte og selvstendige dersom læringens rammer er trukket opp, og at de faktisk vet hva som forventes av dem. Mange skoler har gode resultater med teamarbeid mellom lærere, rektor og andre fagpersoner. De ulike fagpersonene sitter med unik kompetanse som kan være verdigfull å dele for nye vinklinger og løsninger på problemer og utfordringer.

Lærerutdanningen er en annen faktor som har tatt prinsippet om tilpasset opplæring innover seg. De utdanner en ny type lærere som får større kompetanse innen spesialpedagogikk. Det vil si at den nye lærerstaben blir bedre rustet til å takle slik som lese- og skrivevansker, matematikk vansker og atferdsproblemer.

Individuell tilpasset opplæring er bra, men som foreldre kan vi kanskje ikke forvente at skolen skal innfri alle behov. Men vi kan hjelpe til ved å gjøre skolen oppmerksom på hvilke styrker og svakheter barnet har. Det er vi som kjenner barnet best. Samtidig er det viktig å gå inn i et aktivt samarbeid. Man kan be om ekstraoppgaver, følge opp hjemmearbeid, ta aktivt del uten å bli ”hjelpelærere”. Samtidig må kanskje foreldre med barn som har veldig spesielle behov, enten de er veldig sterke eller veldig svake kanskje ta innover seg at det krever noe ekstra av dem som foreldre. Har man et barn med spesielle evner innen idrett er foreldre ofte motivert for å følge opp og gjøre en innsats på fritiden. På samme måte kan man tenke om man har et barn med spesielle skoleferdigheter. Det vil si at vi som foreldre bør ofre av vår fritid, følge opp og ikke gi oss før barnet er trygg i faget og situasjonen. Med tid vil barnet bli tryggere, få selvtillit og forhåpentligvis jobbe mer selvstendig og målrettet med skolearbeidet. Som foreldre er vi en uvurderlig ressurs for barna våre. Og så lenge barnet trenger hjelp, støtte og oppmuntring bør det få det. De fleste barn har behov for foreldrenes engasjement høyt opp i skolealder - uansett evner. Det bør vi gi dem. Med en god porsjon innsats fra foreldrene vil tilpasset opplæring være bli mer enn et ideal – det vil bli en realitet.