Ida, jentungen vår på sju, har mast i nesten ett år om å få begynne i barneidretten, før vi sløve foreldre nå endelig har meldt henne på. Vi vet egentlig ikke helt hva det innebærer, men Ida har hørt om det av andre unger på sfo. Bare ordet Barneidretten høres besnærende ut i seg selv, så vi er jo helt nødt til å bli med på dette.

Jeg er så fornøyd med at ungen vår har slike sunne interesser, og at det kommer helt fra henne selv, uten mas fra voksne. Min egen kjennskap til idrett begrenser seg til ei regle som vi skreiv i skoledagbøkene til hverandre på ungdomsskolen: ”Gi barna hasj, før idretten tar dem.” Fy, hvor tøffe i trynet vi var.

Men nå står Ida og jeg i gymsalen på skolen, utstyrt med vannflaske og gymsko, sammen med tretti andre barn som vil inn i idretten. Det er høst, Ida har akkurat begynt i 2.klasse, og er strålende fornøyd med at hun skal få være en del av denne fritidsaktiviteten. Jeg på min side er også glad, særlig fordi vi har klart å få henne ut av sofaen og vekk fra Disney Channel noen timer hver uke, og det på en så knirkefri måte.

Barna er ivrige, oppspilte og nærmest på bristepunktet, dønn klare til å gjøre en innsats. De frivillige trenerne har vel knapt gått ut 10.klasse, men har et imponerende kyndig lag med barna. De setter den boblende energien deres i system; ungene løper, hyler, svetter.

De har det gøy.

De kveldene etter at hun har vært på barneidretten og gitt alt i to timer, er hun blussende rød i kinnene, svett i håret og tydelig fornøyd med seg selv, og med god grunn. Jeg, som den støttende mora jeg er, passer på å skryte ekstra av henne. Hun sitter ved kjøkkenbordet med brødskivene, og skravla går livlig.

Utpå våren har barneidretten avslutning. Det går rykter om kaker og saft etter siste trening, og enda bedre: diplom og medalje.

Medalje.

- hva får vi, gull eller sølvmedalje, mamma?

- Det blir vel gull til alle, for alle har jo vært like flinke og stått på like mye, ikke sant?

Den kom jeg unna med, konkurranseinstinktet er ikke så rendyrka ennå på sjuåringen.

Det skinner om mulig ennå mer i øynene hennes, denne siste treningsøkta har hun bestemt seg for ikke å sette seg ned i det hele tatt, for da kan hun risikere å bare få sølvmedalje, påstår hun.

Jeg kommer til å tenke på organisasjons-Norges sparsommelige midler, jeg innbiller meg at jeg har lest et sted. Jeg prøver så varsomt jeg kan, å forespeile henne at det kan hende at de får pappmedaljer - men at det er da like fint som noe annet.

Jeg tror ikke det når inn, jeg får henne neppe ned fra medaljehimmelen nå.

En god time etter, kaster en gjeng tørste og sultne idrettsbarn seg over kaker og saft som er dekket ute på plenen denne uvanlig varme vårkvelden.

Så kommer det store øyeblikket. Treneren på Idas parti leser opp i ustø og skiftende stemmeleie, men likefullt høytidelig, barnas navn. De kommer fram, en og en, stolte som OL-vinnere, og mottar medalje og diplom.

Ida vokser formelig foran øynene på meg i det hun får medaljen rundt halsen. Den er nemlig ikke av papp. Den skinner i gull, den henger i et bredt silkebånd, type norsk flagg.

- Det er ekte gull, ikke sant?

Livsviktig spørsmål. Avgjørende, som om hennes verdi blir målt her og nå, av denne plastbrikka. Jeg er unnvikende, svarer ikke ordentlig, prøver å så noe tvil i henne; dessuten er vel ikke det så viktig?

Men hun nøyer seg ikke med det. Dette må hun få greie på. Det later til at jeg ikke er i stand til å svare på det, så da går Ida likeså godt bort til treningslederen sin og spør. Jeg hører ikke helt hva hun svarer, men hun smiler bredt, treneren rører henne ved skulderen som for å vise anerkjennelse på tross av den plastikken gullet nå har blitt avslørt som. Antar jeg.

Men gullmedaljen har gull, sier Ida når vi går mot bilen. De har nemlig malt gull utenpå medaljen. Så det er ekte gull.

Selvfølgelig, tenker jeg. Det er sånn det er. En helt levelig forklaring. De trenerne er jammen ikke dumme i det hele tatt.

Jeg ser på datteren min, og jeg ser en sånn fullendt lykke som stråler ut av hele henne. Den er ekte. Jeg håper at denne ettermiddagen vil bli et av de gode minnene fra barndommen hun kan tenke tilbake på når hun blir eldre.

Jeg vil at minnet skal skinne sterkere.

- Men vet du hva som helt sikkert er ekte gull tvers igjennom, Ida? Sier jeg idet vi setter oss inn i bilen.

- Nei….?

- Det er du! Du er ekte gull, du!

- Særlig, stønner hun. Men gliset holder hele veien hjem.

Ta vare på denne følelsen, jenta mi, tenker jeg. Den vil komme godt med der ute.

Jeg må knipe igjen øynene for å stoppe en tåre eller to, for så sterkt skinner gullet.